Slomosa - Slomosa - disharmoni

Vurdering
Slomosa – Slomosa 5/6

Den bergens-baserte kvartetten Slomosa slapp på fredag sitt selvtitulerte debutalbum med «Tundrarock» via Apollon Records.

Slomosa har tidligere sluppet singlene «Horese», «There’s Nothing New Under The Sun» og «In My Mind’s Desert». Alle tre låtene er blitt godt mottatt, Totto Mjelde i NRK P13 sa at dette var noe av det beste som har dukket opp de siste par årene. Spotify har også plukket de opp på radaren sin og lagt de til i sine lister som «Stoner Rock» og «Norwegian Rock».

Slomosa spiller det de så passende kaller «Tundrarock». Det kan kort oppsummeres som ørkenrock, men fra fra et kaldere sted. Bergen i dette tilfellet. De har også mikset inn litt grunge, punk og store refrenger. De har mestret blandingen av tungt og lett poppete. Fans av Queens of The Stone Age og Kyuss finner nok noe de liker her.

Bandet består av vokalist/gitarist Benjamin Berdous, gitarist Tor Erik Bye, bassist Marie Moe og trommeslager Severin Sandvik. Skiva er spilt inn i Lokalet Studio i Bergen, med Eirik Marinius som medprodusent og Iver Sandøy som mastering-mester. Sistnevnte er nok mest kjent som trommeslager i bl.a. Emmerhoff & The Melancholy Babies, Ivar Bjørnson & Einar Selvik, og Enslaved.

Stødig og god debut

Den er fuzzy og grov, med noen velspilte gitarriff godt plassert sammen med noen skikkelig tighte basslinjer.

Deres første singel «Horese» får æren av å åpne ballet. Det er et godt valg! Den starter lavt og stødig og bygger seg opp i både volum og røffhet. Den er fuzzy og grov, med noen velspilte gitarriff godt plassert sammen med noen skikkelig tighte basslinjer.

«There is nothing new under the sun» har et veldig repeterende refreng men det reddes av det skikkelig fengende midt-partiet som jobber seg fast og stødig «tilbake» til låten. Skikkelig rosin i pølsa dette partiet der altså! «In my mind’s desert» gir noen gode nikk til 90-tallet, og noen av riffene tar meg også med på en liten svipptur innom 60-/70-tallet. De små partiene med tamburin var også en veldig god detalj.

«Scavengers» er platas lengste låt på rundt 6,5 minutter. Den har en lang instrumental intro hvor alle instrumentene får vist seg godt frem. Det er egentlig kjernen i denne låta. Vokalen er bare et kjærlig krydder, drysset på i midten før instrumenten tar over igjen.

There is nothing new under the sun

Skiva er groovy, sykt fengende, det føles lekent og den har basslinjer som gir meg gåsehud.

Avslutteren «On and beyond» starter rolig og bygger seg betimelig opp til den gode, røffe og tunge sounden vi har fått på de tidligere låtene. Den gir meg assosiasjoner til norske El Caco. Denne er litt mer «stonerrock» enn resten. Det er en virkelig god avslutter på en meget bra debut av Slamosa.

Skiva er groovy, sykt fengende, det føles lekent og den har basslinjer som gir meg gåsehud. Bassen er der som en god og trygg grunnmur for alle sporene. Låtene har god dynmaikk, og det er akkurat nok varisjon til at det ikke blir for ensformig. Det er ikke til å stikke under en stol at det er mye Queens of The Stone Age og Kyuss i skiva. Så de har ikke laget noe nytt og banebrytende, men det er nok heller ikke det som er målet. Det er uansett en veldig god debut og det høres at det er fire stødige musikkere som leker og koser seg med de det spiller. Dette er en skive som kommer til å gå på repeat her en stund til iallefall.

Så len deg tilbake, lukk øynene å bare nyt!

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/4P0wMxlWvsilPWY5tbvVKS» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]