Smokie i Olavshallen

Det ble den «sviske-bonanzaen» som en skulle forvente da norgesvennene Smokie gjestet Trondheim og Olavshallen. Gutta var i godt humør både da de entret scenen, og da de forlot den. Det er ikke så rart at de trives her i Norge. De har solgt nesten to millioner plater og vært populære her i nesten 50 år.

For eventuelt de som stifter bekjentskap med gruppen for første gang når de leser dette, så kan vi bare opplyse om at Smokie hadde en eventyrlig suksess fra midten av 1970-tallet og noen år fremover. De hadde plater som lå på hitlista i 31 uker i Norge, hvorav ti av disse på førsteplass. Deres største hit var «Living Next Door To Alice». Den nest største hiten, «Lay Back in The Arms Of Someone», ble ikke en nummer én. Det var to låter som blokkerte den for det, deriblant gruppens førstnevnte hit. Ok, det er bare å se på settlista nedenunder så ser du nå i det store og hele hvilke hits denne gruppen hadde på listene her hjemme.

Den omfattende turnévirksomheten her i Norge er jo også et tegn på populariteten. De spilte for eksempel på det lille stedet Melbu i Vesterålen på 1990-tallet. Der satte de opp ekstra ferger for å få inn alt folket. Smokie var også store både i hjemlandet England og ellers i Europa.

Store utskiftninger

Den besetningen som var i Olavshallen, hadde ikke med noen fra storhetstida på 1970-tallet. Vokalist og gitarist Chris Norman ga seg i 1986. Det er stemmen hans du hører på alle de legendariske låtene fra denne store tidsperioden. Trommeslageren og keyboardisten har likevel vært med siden nettopp 1986, og gitaristen har vært der siden 1996. De er ikke akkurat nykommere i bandet.

De to sist ankomne er bassisten, fra 2019, og vokalisten, fra 2021. Bassisten er til opplysning sønn av keyboardisten, og litt spøkefullt kan vi vel trygt si at han ikke en gang var født under storhetstida til Smokie. Det er både at folk har sluttet og avgått ved døden som har gjort at alle originalmedlemmene er borte. I tillegg omkom vokalisten som var nummer to i rekken, Alan Barton, i en tragisk bussulykke i Tyskland.

Fengende og iørefallende musikk

Styrken til denne gruppen er de veldig flotte sangene med refrenger som du lett både husker og synger med på. Disse låtene kom på løpende bånd i Olavshallen. Nå må vi bare si at gruppen ikke skrev de største hitene sine selv på 70-tallet. Det var produsentduoen og låtskriverne Nicky Chinn og Mike Chapman som sto for disse etter at de begynte å arbeide sammen Smokie i 1974.

I tillegg er gruppen kjent for sine gode koringer som er med på å skape stemningen i sangene. Dette fikk vi også en demonstrasjon på i Olavshallen. Smokie har ikke et særlig stort slingringsmonn når det gjelder hva de kan spille. Får ikke damene en fem til seks av de største hitene, blir de omtrent krakilske. Dette må de bare spille på alle konserter.

Heldigvis tok de noe litt utenfor allfarvei. De refererte til ei country-plate fra 1999, Wild Horses, og de kommenterte at de var stolte av denne plata. De fremførte sangen «She Rides Wild Horses» fra denne plata, en nydelig country-låt.

Nødvendig med coverlåter?

Det eneste jeg har å innvende mot repertoaret, er at gruppen spilte to coverlåter. Dette var » I don’t want to talk about it», mest kjent med Rod Stewart fra tidlig 70-tall og Creedence-låten «Have you ever seen the rain». På sistnevnte sang skulle de også ha oss til å stå, bli entusiastiske og synge med, og publikum ble med. Smokie har gjort disse to sangene på plate, men spørsmålet mitt er hvorfor i all verden akkurat Smokie skal gjøre noe nummer ut av coverlåter når de selv har gitt ut musikk i fem tiår. På deres konsert vil jeg høre det Smokie har gitt ut originalt, og de har utrolig mye å ta av.

Stor spredning i publikum

Olavshallen var noe over halvfull denne fredagskvelden. Her var det nok publikummere med en ganske så forskjellig fartstid sammen med Smokie. Seniorsegmentet dominerte naturligvis, men jeg så folk fra om lag 15-årsalderen til minst 80.  Ja da, sang med på låtene og alt. Sånn skal det være. Jeg så også et par venninnegjenger i 20-årene som satt sammen. Ellers var det naturligvis «the babes» fra 70-tallet som var i flertall. På de første benkeradene var de ikke akkurat tungbedte for å synge med på refrengene, lyse opp med mobilene og klappe taktfast når de ble bedt om det.

Kort fortalt så vil disse høre den musikken som var populær da de var unge. De vil tenke tilbake og minnes hyggelige stunder da de lyttet til disse sangene. Det var nok noen her som husket den romantiske kvelden på hybelen da kjæresten var på besøk og ei Smokie-skive lå på platespilleren.

Lite rom for endring, men til stående ovasjoner

Den sløveste tilhengeren i salen tror jeg må være denne skribenten. Det er kanskje ikke helt min musikk, men jeg anerkjenner en del av gruppens låter som veldig sterke. Nå kunne jeg kanskje tenkt meg at gruppen hadde gjort noen litt nyere versjoner av noen av sangene sine, for eksempel med bruk av et blåseinstrument eller to. Problemet er at Smokie ikke kan avvike særlig mye fra originalene før publikummet deres blir misfornøyde. Denne musikken gir heller ikke noen store rom for endringer. Det ble nå imidlertid et par tostemte gitarsoloer.

Ok, glem meg. Fansen var entusiastiske, og det ble stående ovasjoner. En liten passiar med et par kvinnelige Smokie-fans nede i toalett-området etterpå, ga som svar at de var godt fornøyde, men at publikum var noe tammere denne gangen. De responderte ikke så spontant begeistret som på forrige konsert. Jeg regner med at de får flere sjanser til å ta igjen akkurat dette:)

Åpne settlisten

Fotogalleri: Tor Arle Kleven (www.kleven.net) og Ivar Rømø