Foto: Alex Hoel
Alice in Chains er et av bandene jeg har sett mest frem til på festivalen. Jeg har bare sett de som oppvarmingsband tidligere og er spent på hvordan de er når de får boltre seg litt mer.
Alice In Chains er et av de få grungebandene som fortsatt turnerer. Selv om mye av oppmerksomheten på 90-tallet ble rettet mot den herionavheninge vokalisten Layne Staley som døde i 2002, er navet i bandet gitarist og tidvis vokalist Jerry Cantrell. Han skriver de fleste låtene og har de raffeste riffene. De starter med Rain When I Die fra klassikeren «Dirt». Jerry Cantrell synger store deler av sangen.
Seig og fin grunge
Stemningen stiger med hiten Them Bones. Det er trøkk i denne, og publikum er med. De kjører på videre med Damn That River. Det låter tøfft uten at bandet tar av på scenen. Underttegnede mener at den beste låta de har gitt ut siden Staley døde er Check my Brain. Den har et heftig bassriff og en drivende melodi. Again fra det selvtitulerte albumet i 1996 er mer kontant enn de andre låtene. Her er det rett frem rock’n’roll som treffer rett i magan. På Bleed The Freak drar vokalist William Duvall frem gitaren slik at gitartrøkket blir et hakk hardere. Etter låta snus lampene de har bak på scenen, og plutselig har de LED-skjerm.
The One You Know er en melodiøs sak med et voldsomt riff. Would er helt vill.
Før Nutshell gir Jerry beskjed om at «this is for Layne». Den roligste til nå, med Duvall på kassegitar. Dette litt lettere lydbildet var typisk for EP-en «Jar Of Flies». Den drar seg litt opp når Cantrell avslutter låta med en gitarsolo. No Excuses er fra samme plate og er enda en rolig og god låt. Først nå fant lydmannen ut at movinheadsene i scenetaket fungerer bedre som bevegelig lys enn pynt. Plutselig blir lyset så mye bedre. Etterfølgende Hollow er forglemmelig. Selv om teksten i låta passer best til vokalisten som døde, er We Die Young en real utblåsning med et skikkelig gitarattakk og en vokalist som løper rundt og oppildner publikum. Så følger et par mindre spennende låter før den store avslutningen.
Man In The Box er tøff og intens mens bandet frir til publikummet . The One You Know er en melodiøs sak med et voldsomt riff. Would er helt vill. Rooster starter rolig, nesten akustisk, med tilløp til allsang, men tar seg opp til en eksplosjon av en avslutning.
Alice In Chains @ Tons Of Rock: 8/10
Vær den første til å kommentere