Stage Dolls 40 år – A night to remember i Trondheim Spektrum

Så er 40 år unnagjort på diverse rockescener både i inn- og utland for Stage Dolls. Dette måtte naturligvis feires, og de hadde valgt den virkelige store stua i byen vår, Trondheim Spektrum, til å gjøre det. Det ble en ettertrykkelig markering av bandets historie med både skikkelig bra musikk og en stor produksjon for de ca. 5000 oppmøtte. Kort sagt var kvelden en formidabel suksess!

Disse 40 årene har bydd på litt av hvert. Det startet i 1983, og det har vart helt frem til nå, bare med et lite avbrekk på 1990-tallet.

Det begynte å skje noe allerede i 1986. Da ble gruppens album Commandos også ble gitt ut i USA. Det medførte faktisk en del radiospillinger på college-stasjoner der borte.

Det tok av i siste halvede av 80-tallet

Storhetstida var vel noen få år senere, på slutten av 1980-tallet da de signerte med det amerikanske plateselskapet Chrysalis Records. Da fikk de også inn en singel på 46. plass på Billboard-lista, «Love Cries». På en Billboard Rock Chart havnet låten faktisk på tredjeplass. Dette kan muligens karakteriseres som en hit. Oppfølgeren «Still In Love» ble også utgitt i Amerika.

Denne oppmerksomheten medførte noe turnering i statene. Ellers spilte bandet på de legendariske rockescenene Marquee Club og Hammersmith Odeon i London. Det er ikke usannsynlig at dette var oppvarmingsjobber eller arrangementer for flere artister. Ok, Stage Dolls spilte nå også i Mellom-Europa på denne tiden.

Opp og ned i rockebransjen

I Norge har gruppen hatt gode listeplasseringer flere ganger fra oppstarten og frem til ut på 2000-tallet. I 2010 havnet faktisk deres nyutgitte album, Always på toppen av VG-lista. Vi får her også ta med at korist i The Rolling Stones, Lisa Fischer, deltar på dette Stage Dolls-albumet.

Etter 2010 har gruppen bare gitt ut singler, elleve i alt. De siste kom nå i 2023, «Two Eagles» og «Guess I must Be Dreamin’». Begge ble fremført i Trondheim Spektrum, og de viser at gruppen fortsatt er i stand til å lage virkelig gode låter som folk husker. «Two Eagles» var vel ett av høydepunktene.

Som en motvekt til disse suksessene kan vi nå også nevne at gruppen spilte for bare én tilhører nede i Gudbrandsdalen i 1983, nærmere bestemt på Vinstra. Det går opp og ned i rockebransjen. Dette har selvfølgelig med at det kommer nye trender som gjør enkelte musikkstiler mer avleggs for en periode. Torstein Flakne sa at de en periode vurderte å gi opp. Det var da Hip-hop og Grunge regjerte som verst på 1990-tallet. Dette var i utgangspunktet alternative musikkformer.

Refrengorientert, melodiøs rock

Stage Dolls har kjørt på sitt faste konsept hele tiden. Der har de vært «evig og tro til Dovre faller». Dette er refrengorientert, melodiøs rock som har vært tilpasset gruppens besetning og vokalist Torstein Flakne sin stemme. De har i en periode tatt i bruk keyboard og så videre, men de strippet dette ned litt senere.

Gruppens styrke er nettopp de fengende og iørefallende låtene. Disse er skrevet av Torstein Flakne og til dels noen amerikanske samarbeidspartnere. Det er likevel Torstein Flakne som er bautaen på låtskriversida. I tillegg til rocklåtene har han også skrevet gode akustiske sanger og ballader for gruppen.

Dette viste han virkelig frem fredag kveld. Han har ut over det levert låter til flere andre artister, deriblant Morten Harket. Torstein Flakne sin status i det trønderske musikkmiljøet er rimelig høy! Stage Dolls fikk også hilsninger denne kvelden, fra blant annet et knippe virkelig profilerte trønderske artister. Dette var både fra DDE, Dumdum Boys, selveste Åge Aleksandersen og til slutt Trondheims ordfører.

Konserten var en hitparade

De åpnet med «Soldier’s Gun» som er en låt som får i gang allsangen til folk. De fulgte så opp med denne USA-hiten, «Love Cries», før de tok de fengende låtene «Left Foot Boogie» og «Ten Tons». Etter sangen «Queen of Hearts» utbrøt Torstein Flakne at «Stage Dolls e jævli’ bra!». Jubelbruset fra salen bekreftet at han ikke er alene om den oppfatningen.

Allsangen våknet virkelig til live under den første rolige låten, «Hard To Say Goodbye». Salen var med så det holdt. Det var også en rolig og fin stemning under låten. Torstein Flakne hadde på nytt et utsagn, denne gangen et spørsmål – «E det nån som huske 80-tallet?». Det var ikke særlig tvil blant dette publikummet. Jeg hørte ham stille det samme spørsmålet på Sommerfestivalen i Selbu for mange år siden. Der var responsen heller dårlig fra det ungdommelige publikummet, gitt😊

En akustisk overraskelse

Selv om Stage Dolls har sin stil, så betyr ikke det at det er bare ensformig. De stilte faktisk opp med en akustisk avdeling midt i konserten. Torstein Flakne satt nede i salen sammen en strykekvartett fra Trondheimssolistene. De fremførte tre sanger akustisk. Det var «The Summer We Won’t Forget», «Rainin’ On A Sunny Day» og «You’ll Find Me». Dette var en stor stund i konserten.

Det litt pussige med akkurat dette var likevel at vi som sto foran scenen ikke så noen som spilte. Vi så bare en film på lerretene foran oss. Først trodde jeg selv at det var et videoopptak som de bare spilte av for at gutta skulle slappe av litt backstage. Det var til og med folk rundt meg som sa at de hadde sett nok film nå, og så gikk de på toalettet. Jeg ble forundret da jeg fant ut at de satt nede i salen. Det var imidlertid et veldig bra påfunn som skapte stor variasjon.

Solopartier

Gruppen tok så en ny del. Det var solospilling fra henholdsvis bassist, keyboardist og trommeslager. Det ble virkelig bra da Terje Storli satte i gang med basspillinga, men det tok kanskje litt for lang tid i åpningsfasen. Koristene ble med og hjalp til med å få med publikum.

De andre musikerne fulgte godt opp. Mest markant var trommeslager Morten Skogstad. Han viste frem sine kunster på slagverket.

Litt morsomt er det kanskje at dette med ti minutter lange trommesoloer og de andre gutta i bandet plassert bak scenen, kanskje hører 1970-tallet til, men… hvorfor ikke?

Ellers er Morten Skogstad omtalt som det siste medlemmet, det nyeste medlemmet osv. Han har til opplysning spilt i Stage Dolls i «bare» 30 år.

En utvidet utgave av Stage Dolls

Dette var en utvidet besetning av Stage Dolls. De er jo på papiret bare en trio. Vi fikk derfor også en presentasjon av de andre musikerne som var med på denne jubiléumskvelden. De unge koristene Isabelle Eberdean og Myrtoula Røe gjorde en virkelig bra jobb. De var plassert både bak og foran på scenen.

Jeg var litt overrasket over å se Myrtoula i denne sammenhengen. Hun er også en selvstendig og seriøs artist både som vokalist, keyboardist og låtskriver. Isabelle er også artist i sitt eget navn. De to har gått et år sammen på jazzlinja i Trondheim. Begge har også musikk liggende ute på strømmetjenestene.

Keyboardist Ronny Wikmark har også vært med en god stund, men han har aldri vært et fullverdig medlem av Stage Dolls. Med et så stort konsept var det nødvendig å ha med flere musikere.

Betydlig videoproduksjon med tilbakeblikk til storhetstiden

Det store konseptet besto av både en kjempestor hall, ei stor og spesialbygd scene i en X-bokstav, lys og pyro, og en betydelig videoproduksjon til en del av låtene. Dette kom særlig til sin rett i den aller siste delen av konserten. Her fikk vi også se gutta i Stage Dolls i puddelrockfrisyrer og ditto klær. Dette ble vist frem på video mens de spilte en del av slagerne sine fra 1980-tallet. Det var så stort for meg at jeg nærmest fikk en tåre i øyekroken.

Sterk avslutning

Mot slutten kom jo hitsene på løpende bånd. Allsang og hender i været fulgte naturligvis med. Særlig under ekstranumrene tok det av. Det runget over hele arenaen, og etter låtene var det klapping, huing og positive tilrop. Det startet her med «Sorry», og det ble fulgt opp med «Love Don’t Bother Me», «Still in love», og så åpningslåten en gang til, «Soldier’s Gun». Kvelden var komplett for både musikere og publikum. Ja, Torstein Flakne, Stage Dolls e jævli’ bra!

Alle foto: Tor Atle Kleven (www.kleven.net).