Stanley Clarke Band imponerer, og sammen med et godt band fenger det. Likevel virker Clarke til tider litt slapp.
Foto: Johannes Andersen
Fredag kveld var det duket for en av Nasjonal Jazzscene Victoria sine største bookinger denne høsten; Stanley Clarke Band. Clarke og bandet spilte to sett fredag kveld, hvorav undertegnede var på første sett. Sekstiseksåringen regnes som en av tidenes mest anerkjente bassister og var på 70-tallet med på å skyve bassen frem i rampelyset.
Imponerer på kontrabassen
Clarke er kjent for sin elektriske bass, en Alembic signaturmodell, men under hoveddelen av konserten spilte han på kontrabass. Det gikk likevel fort i svingene og Clarke la ut på imponerende soloer, til, det hovedsakelig middelaldrende og mannlige, publikums jubel.
Clarke er kjent for sin særegne spillestil, noe som også på kontrabassen kom til synet. Gjennom konserten begikk Clarke seg på flere kompliserte akkordseanser og på et punkt slapper han til og med på kontrabassen.
Dyktig band
Det er likevel når bandet spiller sammen at konserten er på sitt beste. Etter første låt introduserer Clarke bandet og vi får vite at på grunn av ukjente årsaker er det en annen bak trommesettet, nemlig Shariq Tucker. Clarke meddeler at Tucker bare har spilt med bandet i tre uker, noe jeg fant vanskelig å tro, med tanke på hvor tight settet var.
Som jazzkonserter flest får også under denne konserten hele bandet mulighet til å vise frem sine improvisasjonstalenter. Goschiashvili imponerer på flygelet og tar seg god tid. 21-åringen fra Georgia lever opp til skryten fra bandleder Clarke under sine, mystisk nok, påfallende inspirerte Chick Corea-liknende soloer.
Tucker slår så hardt og presist på trommene at jeg til tider var redd for en mindre pause i showet grunnet sprukken skarptromme. Til og med Clarke måtte ta seg til trommevirvlen under en av Tuckers soloer, noe jeg finner svært forståelig med tanke på hvor høye trommene var i salen.
Til slutt for også McCambell florere. Med mer enn nok av synthesizere å velge mellom gir McCambell et friskt pust til de overaskende nok ikke så fusion-aktige omstendighetene. Med voicebox og catchy melodier får plutselig hele konserten en ettersmak av det tidlig 80-tall. Roger Troutman hadde vært stolt.
Til tider litt slapt
Det blir likevel til tider litt slapt på Victoria. Clarke er ingen ung mann og det er selvsagt ikke å forvente at han skal turne rundt på scenen slik en rusa Mark ‘Bez’ Barry en gang gjorde. Dog kunne det ha vært forventet en litt mer aktiv bandleder.
Clarke er ingen snakkesalig mann og det er ikke mange ordene vi får, bortsett fra introduseringen av bandet og et høflig “thank you so much for coming out” i det han vandrer av scenen. Likevel får publikummet et etterlengtet ekstranummer, noe de på en veldig voksen måte takker han for.
En helhetlig god konsert
Det skal sies at det er en ren glede å se Stanley Clarke spille, og spesielt da med et så dyktig band. En mulig forklaring på den til tider litt lumpne utstrålingen, kan være Clarkes kloke tanke om å spare litt på kruttet. Gammern spiller tross alt to sett på en kveld. Alt i alt spilte Stanley Clarke Band veldig bra og det varmer mitt unge jazzhjerte å se at ikke alle mine helter ligger i jorda.
Det er verdt å legge ved at flere av de tilstedeværende under konserten var svært fornøyde med å både se Stanley Clarke og rekke gullrekka på samme fredag.
Stanley Clarke – Nasjonal Jazzscene – 7/10
Personell:
Stanley Clarke – bass
Beka Goschiashvili – piano
Caleb Sean McCambell – keys
Shariq Tucker – trommer
Vær den første til å kommentere