Architects er fintunet, og byr på knusende breakdowns med variasjon av svevende partier. Når du krydrer det hele med en enormt sympatisk frontmann og et heltent, virilt publikum, så har du en vinneroppskrift for minnebøkene.
Vurdering
Architects i Oslo Spektrum 5/6
Architects er et av de største metalcore-bandene i sjangeren. Brighton-gjengen består av Sam Carter (vokal), Dan Searle (trommer), Alex Dean (bass) og Adam Christianson (gitar). Lydbildet er preget av tunge riff, drivende rytmer og sterke melodier. Tekstuniverset er både aggressiv og følelsesladet.
Briljante oppvarmere i Spiritbox
Architects hadde tatt med seg hype-maskinen Spiritbox til Oslo Spektrum, i tillegg til Loathe, og dette var en kombinasjon som virkelig satte spor. Spesielt gjaldt dette kanadierne i Spiritbox, som løftet stemningen betraktelig ute på gulvet og oppe på tribunene, og gjorde sterkt inntrykk med vokalist Courtney LaPlante sine brutale vokalprestasjoner. På fenomenale «Yellowjacket» dukket også Sam Carter opp på gjestevokal til stor fornøyelse for Architects-fansen.
Spektakulære «Seeing Red»
Da det var duket for Architects runget Queen sin «Don’t Stop Me Now» over høyttalerne, før bandet sparket i gang kvelden med deres siste singel «Seeing Red». I Spektrum stilte gjengen med en tre etasjers scenerigg som allerede fra starten av ga et spektakulært bakteppe til bandet som beveget seg opp og ned trapper, og frem og tilbake foran de store skjermene. Fra 1. til 3. etasje fløy teksten til låten over skjermene; «We only ever love you when you’re seeing red».
På «deep fake» (sang nr 3 for Architects denne kvelden) kunne vi bivåne kveldens første (av mange) wall of death. Det levner lite tvil om et publikum som var tilstede for å nyte kvelden til det maksimale.
Publikumsfrieren Sam Carter
Sam Carter takket tidlig publikum for støtten de ga bandet tidlig i konserten, men han følte at han måtte beklage for utfordringer han hadde med stemmen
Neste sang ut, hardtslående «Impermanence», vitnet om at publikum ikke var vonde å be. Antydninger til allsang på metalcore-konserter er kanskje mer vanlig enn undertegnede trodde før denne kvelden. Etter denne «allsangvennlige» låten, ga bandet seg i kast med «Deathwish», en låt som fikk publikumsmassen til å hoppe opp og ned.
Manchester United-referanse
Carter tok seg tid til å snakke mye med publikum denne kvelden. Han virket oppriktig takknemlig da han nevnte at sist gang de var headlinere i Norge, så spilte de for rundt 600 publikummere. Nå stod de foran et ekstatisk publikum i Oslo Spektrum, i Ole Gunnar Solskjær sitt hjemland. Slikt varmer et norsk (fotball-)hjerte.
Med mobilene lysende fløy konfettien som små sommerfugler fra scenen og helt ut til tribuneseksjonen.
Kjente grep ble satt stor pris på
Carter ba alle gå ned på knærne under «Little Wonder». Noe som over tid har blitt et velkjent element på konsertene deres. Det er effektfullt og publikum elsker det, og fra tribunedelen ser det unektelig visuelt imponerende ut. På «These Colors Don’t Run» gjestet Kadeem France fra Loathe på vokal fra tredje scene-etasje sammen med Sam Carter. Det er effektfullt og det gir konserten en større variasjon, og som en noe nøytral publikummer så kjenner jeg at slikt kan man lett sette stor pris på.
Glory Glory Architects
Da bandet kommer ut til ekstranumrene har Carter tatt på seg en vintage Manchester United-trøye med ingen ringere enn 20 Solskjær på ryggen. De to råsterke ekstranumrene, «Nihilist» og «Animals» flyr altfor fort av gårde, og mens konfettien igjen svever i luften på Spektrum er det lett å konstatere at dette ble en real borteseier til Brighton-guttene.
De to råsterke ekstranumrene, «Nihilist» og «Animals» flyr altfor fort av gårde, og mens konfettien igjen svever i luften på Spektrum er det lett å konstatere at dette ble en real borteseier til Brighton-guttene.
En av publikummerne konstaterte at dette var den beste konserten hun hadde sett. Ikke fordi det var perfekt eller fordi hun hadde hatt en perfekt dag, men for energien som musikken og stemningen ga henne og resten av publikum var enrom. Hun oppsummerte kvelden som «Magisk!» Jeg kan ikke annet enn å si meg enig i hennes oppsummering.
Noen ord om de som ikke stod på scenen
Kveldens publikum fortjener også sin del av skryt for totalopplevelsen. Architects samlet en god del unge mennesker i salen, og hvis dette er nivået våre unge og håpefulle skal holde på konsertene de neste årene så kan vi eldre rockere bare smile i godstolen i trygg visshet om at rocken og metalen har en god fremtid foran seg i Norge. Her var det lite kjølig stivhet å skimte – forbilledlig, vilt og varmt.
Fotogalleri: Luis Benitez Ruiz
Vær den første til å kommentere