Det er kommet mange virkelig gode plater fra norske kvinnelige artister denne høsten. Forrige uke ga vi dere gode eksempler på det. I denne omtalen, som er del to av serien, følger vi opp med tre nye utgivelser fra henholdsvis Linnea Dale, Amanda Tenfjord og Marte Wulff. Alle tre er kommet med album som det er vel verdt å lytte til, album som er ulike med hensyn til musikalske uttrykk og tematikk i tekstene.
Linnea Dale – 15 Love
15 Love er det klart friskeste og mest poppregete albumet av de tre. De to andre platene har et annet utrykk. Linnea Dale starter rolig på åpningssporet og tittellåten «15 Love.» Åpningen preges av repeterende musikklinjer mens det bygger seg mot et crescendo. Her får vi Linneas mørke altstemme og i tillegg et voldsomt akkompagnement bestående av bass, synther, gitarer, piano og strykere. Det hele blir temmelig mektig, og tonen i albumet er slått an. Produksjonen er tidvis pompøs, men med et godt og detaljert lydbilde.
15 Love er det klart friskeste og mest poppregete albumet av de tre
Vi får så noen låter med en kraftigere beat. Her er det en ganske elektronisk sound. Linneas mål er å kombinere egne preferanser innen popmusikk med andre litt mer eksperimentelle musikkformer. Det synes jeg hun lykkes med. Hun har utviklet en egen stil.
Spor tre er singelen «Deep in a dream.» Den har et sterkere discopreg og er den mest dansbare låten på skiva. Her får vi også ei oppfinnsom løsning på ei bru i sangen bestående av akustiske gitarer sammen med Linneas stemme. Teksten handler om å gå ut på byen, føle seg rå og kanskje sjekke opp noen. Ellers hører vi en temmelig solid rytmeseksjon her med et virkelig godt driv. Legg også merke til det fine basspillet.
De andre sangene som også kan egne seg for dansegulvet, er den andre singelen «Too Close Too Fast» og avslutningssporet «The Good Fight.» Låten som kanskje skiller seg ut på plata, er den fem minutter lange, mektige og rolige «Seven Days In Solitude.» Når syv dager i ensomhet skal beskrives musikalsk, må det jo også ta litt tid. Her hører vi en akustisk gitar sammen med synther, strykere og perkusjon. Vi får også en nydelig koring på lange toner fra Linnea. Ellers ligger stemmen hennes fint oppå arrangementet.
I prosessen med denne plata har Linnea jobbet mye sammen med folk som er nært knyttet til henne som artist. Disse er med både som låtskrivere, musikere, produsenter og programmerere. I tillegg har hun fått ideer fra to musikere, slektningen Jonas Alaska og Mikhael Paskalev.
15 Love er et sterkt album fra Linnea Dale. Hun har noen virkelig gode utgivelser bak seg nå. Jeg forventer derfor at hun slipper til på større festivalscener til sommeren. Hun vil komme til å gi folk flotte konsertopplevelser.
[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/5OFIMCuMdHjMPy2Rgf1vWQ?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]
Amanda Tenfjord – In Hindsight
Amanda Tenfjord har vært en svært travel dame det siste året. Hun deltok i Eurovision Song Contest for Hellas. Det kunne hun gjøre fordi hun har en gresk far, og fordi hun har bodd i Hellas som barn. Hennes mellomnavn er også gresk, Amanda Georgiadis Tenfjord. Like etter Eurovision tok hun embetseksamenen i medisin. Dette måtte hun gjøre på veldig mye kortere tid enn det som er vanlig. Etter dette igjen har hun arbeidet med det nye platealbumet sitt, In Hindsight. Hun sier i intervjuer at det var nå det føltes riktig å komme med en fullengder. Amanda Tenfjord har imidlertid hatt stoff nok til å komme med dette tidligere, for hun har gitt ut 15 singler før albumet kom.
Her er det både romantiske kjærlighetsbeskrivelser og ord til ettertanke
Ok, men nå er det nå her. Hva er det hun betrakter i ettertid? Det er sitt eget kjærlighetsforhold og flere aspekter ved det før de valgte å bryte opp. Her er det både romantiske kjærlighetsbeskrivelser og ord til ettertanke.
Jeg vil si at musikken også bærer preg av det. Litt alt etter hva hun synger om, så er vokalen stillferdig og følsom sammen med et lett akkompagnement fra piano eller gitar i noen partier, mens den er voldsom og detaljrik i andre. I disse partiene hører vi henne sammen flere instrumenter, strykere fra Trondheimssolistene og til dels ganske mektig koring fra henne selv. Dere kan nå for eksempel høre på tittelsporet i avslutningen. Hun bruker litt ulik instrumentering og får frem forskjellige stemninger i sangene. Dette er enten det er en dyp bass, et el-piano, keyboard, strykere, eller om det er en ganske kraftig «beat» med en dansbar rytme. Dette hører vi på den hitpregete låten «All In,» hvor det rett og slett høres ut som hun er stormforelsket.
I motsetningen til denne får vi i sangen «Long time» henne selv stillferdig på vokal og kor sammen med en akustisk gitar fra Fredrik Svabø. Det er mer sånn jeg oppfattet henne fra begynnelsen. Jeg liker at hun får frem denne variasjonen og dynamikken mellom sangene. Denne sangen har hun laget på egen hånd, mens det andre er et gruppearbeid både på musikk og lyrikk.
Ellers må vi nå også fremheve at hun har klart å skape et helhetlig konsept rundt plata. Det er en tematikk fra den personlige sfæren, sett i ettertid, In Hindsight. Musikalsk sett har hun brukt ulike musikalske virkemidler for å få frem mangfoldet i dette kjærlighetsdramaet.
[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/1m5ikolgSMV1aoIOmoR7zP?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]
Marte Wulff – Øya/Øyet
Albumet til Marte Wulff står i en viss kontrast til Amanda Tenfjord sitt når det gjelder tematikk. Det betyr ikke at de utgjør noen motpoler. Det handler bare om at der Amanda henter inspirasjon og idéer fra egne opplevelser i et parforhold, der tenker Marte mer i store eksistensielle problemstillinger. Marte Wulff skriver om ulike aspekter knyttet til natur, klima og miljø, og hun kaller også musikken sin for klimapop.
Naturligvis kan en generalisere de selvopplevde temaene til Amanda Tenfjord også, for det er da en masse folk som har opplevd det samme i oppsplittede parforhold. Men det regnes kanskje ikke som et globalt problem. Ok, Marte Wulff har vært der også tidligere, men nå satser hun på å bruke kunsten til å få folk til å våkne opp. Hun mener at natur- og klimaspørsmålet er sentralt helt fra individnivå og opp til det helt eksistensielle for hele menneskeheten. Personlig mener jeg krigen i Ukraina har aktualisert dette spørsmålet. Det har ikke vært så mye snakk om det, men dette er etter min mening miljøødeleggelser og farer helt hinsides det vi har hatt i en fredelig verden.
Marte Wulff ber oss nå nærmest om ikke å glemme musikken oppe i dette. Vi kan mene hva vi vil om tematikken, men at hun lager virkelig god musikk, er ikke til å komme ifra. Dette er et stille, rolig og avdempet album hvor de lange, brede og stillferdige lydflatene dominerer. Her spiller Marte Wulff keyboard og piano, mens hennes makker på plata, Sjur Miljeteig, tar seg av messinginstrumentene. Han har fortrinnsvis sin bakgrunn innen jazzmusikk.
Dette er et stille, rolig og avdempet album hvor de lange, brede og stillferdige lydflatene dominerer
Sjur Miljeteig og Marte Wulff står godt til hverandre musikalsk sett, og de har virkelig klart å lage ei stemningsfull og velklingende plate. Selv om det er det rolige, luftige og ettertenksomme som dominerer, så finnes det låter med en noe mer markant rytmikk. Tittelsporet «Øya/Øyet» er kanskje en slik, men det er ikke noen danselåt. Jeg ser frem til å få gå på en konsert med disse to musikerne.
[iframe style=»border-radius:12px» src=»https://open.spotify.com/embed/album/3YCx5hxiA9n3zc62uwJH3R?utm_source=generator» width=»100%» height=»380″ frameBorder=»0″ allowfullscreen=»» allow=»autoplay; clipboard-write; encrypted-media; fullscreen; picture-in-picture» loading=»lazy»></iframe]
Vær den første til å kommentere