Sturle Dagsland – Sturle Dagsland

Vurdering

Sturle Dagsland – Sturle Dagsland 5/6

Har du lyst til å teste egne musikalske grenser og høre noe som er virkelig originalt og anderledes? Da er det nye albumet til Sturle Dagsland noe for deg.

Sturle Dagsland er en sjelden plante i den norske musikkfloraen. Det er kanskje ikke så mange som vet han har varmet opp for bandet Big Thief i New York. Han får også gode kritikker fra magasiner som Mojo og Louder Than War og blir omtalt i seriøse aviser som The Independent. I Norge får han foreløpig mer moderat pressedekning.

Nå er mannen ute med sitt selvtitulerte debutalbum. Et album som for det meste er spilt inn i studioet til Dagsland i Stavanger. Han har på albumet fått betydelig hjelp av broren Sjur, som har vært musikalsk partner i flere år. Sammen har Sturle og broren samplet lyder fra de underligste lokasjoner, som f.eks. sovjetiske marineskip, fyrtårn i Nordsjøen, grønlandske jegerlandsbyer og et gammelt vannreservoar i Berlin.

De to brødrene har turnert verden rundt. De har bl.a. spilt på store festivaler i Kina, Brasil og Spania. Underveis har altså Sturle Dagsland plukket opp et mangfold av musikalske impulser. Av instrumentene du får høre på debutalbumet kan nevnes den kinesiske harpen guzheng, nyckelharpe, waterphone, kalimba, tank drums og bukkehorn. Både eksotisk og internasjonalt med andre ord.

Etno-inspirert musikk

Man hører også elementer av etno-inspirert musikk som f.eks. joik og strupesang. Så kunne man kanskje tro at musikken til Sturle Dagsland ville passet inn i den romslige sjangeren world music, men det er en sannhet med store modifikasjoner. Musikken hans bærer mer preg av eksperimentelle og avantgardistiske innfallsvinkler, og kan litt enkelt sies å være et møte mellom eksotiske instrumenter og elektroniske lydlandskaper.

Han eksperimenterer ikke bare med instrumenteringen, men også i stor grad med hvordan vokal kan brukes i klangbildet. Det kan man høre allerede fra åpningslåten «Kusanagi». Her bruker Dagsland teknikken med å presse stemmen til ytterpunktene. Strupesang har vært nevnt, og det får vi flere eksempler på utover i albumet. Ellers spenner det vokale på albumet fra hviskesynging til growling og alt du kan forestille deg mellom der.

I starten av låten «Harajaku», bruker Dagsland vokalen på alveaktig vis.  Vokalen er lys og vakker og kan minne om Björk sin måte å bruke stemmen på. Tekstlinjen «Free at last» går igjen her. Snakker vi om musikalsk frihet, eller frihet på andre måter? Hvem vet, men ofte gir låtene litterære og filmatiske assosiasjoner.

 

Fascinerende på grensen til skremmende

«Blot» høres ut som nettopp det. Vi forestiller oss en offerplass hvor ekstatiske stammehyl runger i luften. Det er en urkraft i det hele som er veldig fascinerende og på grensen til å være skremmende.

Han er innom svensk folkemusikk i  starten av låten «Nyckelharpa», før det glir over i et mer eksperimentelt landskap. Det er et musikalsk landskap hvor horisonten utvider seg jo mer man lytter. De første gangene jeg hørte albumet var jeg et eneste stort spørsmålstegn. Dette er noe av det desidert særeste og mest utfordrende jeg har hørt, og jeg har brukt lang tid på å komme inn i den musikalske modusen som kreves for å få utbytte av albumet.

Nettopp at det er så langt unna det man vanligvis hører, gjør at tålmodighet må til. Når man først har kommet inn i Sturle Dagsland sitt univers er det vel verdt å ta vare på de opplevelsen man får der. Er du litt matlei av musikken du hører til daglig, har du lyst å utforske og teste grensene for hva musikk kan være? Sett på det nye albumet til Sturle Dagsland.