Sweden rigger opp til Japan – Intervju

Foto: Tuva Åserud

Akkurat nå er Sweden (bandet, inte landet) på turné i Japan. Disharmoni tok en prat med dem rett før de reiste.

─ Det gøyeste med alt er å skrive låter og være i studio. Alt annet kommer som bonus.

I motsetning til alle trender der ute, velger Sweden å sverge til 90-tallet. Vi snakker gode gamle rockehits med ekte gitarriff og herlig bittersøthet. For bandet er det viktigst å kunne ha det gøy og kose seg. Noe de gjør når de mimrer tilbake til gode glade dager.

Turné i Japan

Den 23. februar i år slapp bandet sin fjerde plate i rekken, «Confetti». Plata ble spilt inn i Ocean Sound på Giske og sluppet på Vestkysten Records. Samme dag som slippet hadde de releaskonsert på John Dee. I skrivende stund har de tatt fatt på reisen over til Japan, hvor de skal spille åtte konserter.

Les vår anmeldelse av «Confetti» her!

Heldigvis var det tid til en prat før avreise, og disharmoni møter Christian Spro, Fredrik Gretland, Øystein Frantzvåg og Bård bacstage rett før konserten på John Dee.

Med det forrige albumet «Oh, Dusty» spilte dere en mengde konserter. Dere var på Øyafestivalens hovedscene, i Russland, og nå går turen til Japan.

─ Den forrige plata ble gitt ut i Japan, derfor reiser vi over nå.

Fra 12 mars og utover er det åtte gigger som skal spilles rundt ulike japanske byer. Noe bandet gleder seg til. De har lenge ønsket å dra til Japan, og ante et lite håp da «japaneren» ville gi ut plata.

─ Alt datt på plass fra januar.

Sweden sa ja til å komme over hvis han klarte å booke dem to gigger. Så fikk de beskjed om at det er booket åtte, og nå er de altså på plass i Japan for å spre sine sjarmerende låter.

Sweden har sin egen private merchselger, som henger med på mange av konsertene deres. Bård er kanskje bandets aller største fan. Han fikk dessverre ikke være med, og måtte bli hjemme. Med litt fjas og smålatter påpekes det at han fikk jo bli med til Lillestrøm.

─ Lillestrøm er jo tross alt Norges Japan, topper Bård stemningen med, før alle får seg en god latter.

[iframe src=»https://www.youtube.com/embed/hhfKas9vlHA» frameborder=»0″ allow=»autoplay; encrypted-media» allowfullscreen></iframe width=»560″ height=»315″]

Oh, Dusty ble veldig godt tatt imot. Mange radiospillinger. Hvordan var det å følge den opp?

─ Gøy, neste spørsmål, er responsen vi får etterfulgt av nok en latter, før Fredrik kommenterer at etter forrige plate tenkte de at alt var på maks. De kutta alt til beinet.

På «Confetti» ga Sweden seg selv litt mer kunstnerisk spillerom, og de har dratt det litt lengre ut over mer tid.

─ Sist var det veldig korte og konsise låter, som skulle være preget av hooks. Er vel sånn nå også, men vi har vært mer opptatt av å ta vare på de litt rare låtene. Den raske og treige, den korte og lange. Det var tanken med å følge opp den forrige. Prøve noe annerledes innenfor et visst spillerom, sier Fredrik.

─ Litt styggere lyd, skyter Christian inn.

Når jeg hørte April`s Fool syntes jeg den var så lik det som var på forrige plate, at jeg tenkte den kanskje var en rest fra den.

─ Absolutt den mest poppa låta, mest lik det forrige, sier de seg alle enige i.

─ Det er vel den som er nærmest det forrige. Definitivt den mest popete på «Confetti», sier Fredrik, som poengterer at de alltid må ha med minst en poplåt.

Både Fredrik og Christian skriver tekstene til låtene. Begge liker best å skrive tekster der tematiseringen er sutring.

Dere har et lydbilde som gjør en både glad og fornøyd, men tekstene kontrasterer tyngre, dypere og sutrete. Hva var tankene rundt låtskrivinga denne gangen?

─ Vi er litt halvglad i melankoli og bittersøtt. April`s Fool er en låt som lett kan bikke over i sånn rosa tyggegummi, hvis det blir veldig mye «Baby I love you» i tillegg. At det ligger en undertone av tristesse synes jeg er fint, sier Fredrik.

Han mener det er vanskelig å skrive tekst, men sutring gjør det hele litt enklere. Christian sier seg helt enig, før Fredrik gladelig påpeker at det ligger naturlig for han å være misfornøyd

─ Prøver å tenke på det tristeste jeg kan tenke på når jeg skriver tekst. Kompiser som ikke har hatt det så bra eller hva det måtte være, sier Christian.

Go Away er platas bitreste låt, hva er det med den?

─ Uten å gå for langt innpå det, så tenkte jeg på et kollektiv jeg bodde i en gang, svarer Christian og stopper der.

Når jeg påpeker den triste låta Leaving You, blir det litt ekstra tulling og fjasing.

─ Det er Christian som er den mest deprimerte i bandet om dagen. Det er han som har skrevet de tristeste låtene, sier Fredrik ertende. Han påpeker at han selv har holdt seg jevnt hele veien, men hva skjedde med Christian?

─ Må være førtiårskrisa, svarer Christian i et forsøk på å forsvare seg selv. Det blir sånn som det blir, er litt tilfeldig og ikke noe å gjøre med det, fortsetter han.

─ For min del er det lettere å skrive slike tekster. Har noe som spinner rundt, kan lett bli mye random greier hvis ikke, svarer Fredrik.

De har begge prøvd seg på utsiden av komfortsonen med tekstskrivingen. Christian har skrevet om zombier. Mens Fredrik gjorde et forsøk på å skrive en tekst om en humle en gang, men den ble klubba kraftig ned med det samme.

Stars passer ikke helt inn med resten av låtene, den er ganske annerledes. Hvorfor falt den først på plata?

─ Impro, på de forrige skivene har den siste låta vært den som ikke hører helt inn. Nå er det den første, sier Fredrik.

Låta var i utgangspunktet en del lengre, men bandet kortet den ned og gjorde den litt mindre klassisk. Stars har kommet på en eller annen spotifyliste, noe de aldri hadde trodd. Vi bruker en god stund på å drøfte hva grunnen kan være at akkurat denne låta ligger der.

─ Det er Fredriks tristeste låt, påpeker Christian endelig.

─ Ikke tristere enn din grunch, svarer Fredrik raskt tilbake.

Har dere en låt fra albumet dere er mest fornøyd med?

─ Liker låtene av ulik grunn. Stars liker jeg nettopp fordi den er så annerledes. Go Away og Leaving You er nok en favoritt. Var gøy å spille den inn, sier Fredrik fornøyd.

Back Again var første singelslipp fra «Confetti». De måtte gjøre den ferdig først siden den skulle ut først. Med dårlig tid måtte den ut mens resten ble mastret.

Dere har spilt en del konserter nå, hvilken er den feteste dere har holdt?

─ Øya var gøy fordi vi hadde med folk vi liker på scenen. Var også gøy i Moskva og å spille på diverse småklubber.

Flaueste konsertminne?

De bruker en god stund på å drøfte seg frem her, før de husker tilbake til den hvor det ikke var noen miksebord. Sommercamp på Norefjell der hun skidama danset, mimrer Christian.

─ Vi havner på mange rare steder, var ganske rart det ja. En slags sommercamp, som tatt ut fra starten på en amerikansk skrekkfilm. Langt inn i skogen ved en innsjø lå det en rar scene, sier Fredrik.

─ Var også et coverband som spilte rett etter oss. Når vi spilte var alle på rebusløp.

Det var få mennesker på konserten grunnet løpet. Plutselig danset noen pardans. Det hele ble til at de startet en konkurranse om hvem som danset best pardans.

─ Tre av parene danset sving, ene dama gikk i spagaten, sier Christian.

Chick Flicks

Bård tar over ordet og greier ut om hvor vidt bandet skulle fått mer oppmerksomhet for det de gjør. Samtidig som han grubler over at dette riktignok ikke er riktig tid.

─ De skulle kanskje kommet i 99, men.

─ Synes du vi er litt gammeldagse, Bård? Spør Christian.

─ Jeg synes jo ikke det, men i forhold til radio så har tiden løpt ut. Både sjanger og alderswise, vil jeg tro. Hadde dere kommet samtidig som P3 ville det vært annerledes.

─ Vi er fornøyde, synes vi har truffet, avbryter Christian lattermildt.

─ Blir ikke noe dårligere av den grunn, men det er jo disse trendene, sier Bård før han påstår at musikken er litt Chick Flicks. Har sett dem på 25-30 konserter. Det er alltid jentene som viser mest følelser når dere spiller, sier Bård.

─ Synes det er en del gutter og jeg. Hadde du sett litt mer på guttene også Bård ville du sett at de viste følelser, erter Christian.

Savner dere 90-tallet?

─ Veldig glad jeg ikke er 16 lengre, svarer Fredrik.

─ Så nettopp et YouTube klipp fra Hamar Open, 96 tror jeg det var. En av de kuleste helgene jeg hadde da. Men det så ikke like fett ut lengre. Man har gjerne et romantisk forhold til fortiden, sier Christian.

Av alle navn hvorfor valgte dere navnet «Confetti»?

─ Det var Christian som fant på det, sier Fredrik, etter litt smådiskutering de to mellom om hvem som egentlig lagde platetittelen.

Var en sånn arbeidstittel som ble hengende, og som ga mer mening etter hvert som låtene kom på plass.

─ Hva skal jeg si vi prøvde å være litt mer variert og…

─ Litt sånn «all over the place», sniker Christian inn, med påfølgende enig Fredrik.

─ Mer enn sist hvor det var litt mer strømlinjeformet, fortsetter Fredrik.

De gjorde et forsøk på å riste på boksen.

─ Helt utilsikta ble det et musikalsk confetti ut av dette, sier Fredrik som påpeker at det er skikkelig vanskelig med albumtitler.

─ Akkurat som bandnavn, sier Christian lattermildt.

Ja, og det er dere veldig flinke til

─ Er de det et navn du ikke kan Google så er det Sweden, sier Christian før Fredrik påpeker at han da må være dårlig til å google.

Her er bildene fra konserten på John Dee alle tat av Tuva Åserud.