Symfonisk mørke og grensesprengende kaos på Infernofestivalens siste dag

Grå himmel og kjølig luft hang over Oslo, men inne reiste flammene seg mot taket. Festivalens fjerde og siste dag ble en reise gjennom tid og rom – fra bekmørke skoger til flammende inferno.

Vi startet dagen på Dattera til Hagen der de okkulte rockerne i Magister Templi åpnet ballet. Humoren satt løst, men riffene var konsise. En hyggelig start på festivaldagen. Etter Dattera til Hagen var planen å ta en tur innom Brewgata for å overvære Bismarck, men den planen var det mange flere som hadde, så der ble vi pent nødt til å kapitulere. De som derimot kom inn kunne rapportere at bergenserne veltet Brewgata mer eller mindre på hodet.

Inne på Rockefeller var første band ut på hovedscenen danskene i Lamentari. Bandet pøste på med symfonisk death metal av episke proporsjoner, og deres blodige riff fikk den litt glisne salen til å føles som en grandios slagmark.

Videre fortsatte Thus festivalen nede på John Dee med kaotisk death metal av høy kvalitet, før Schammasch overtok stafettpinnen oppe på hovedscnen. Sveitserne bød på ritualistiske strukturer, jazzede brudd og en opptreden som føltes som en esoterisk prøvelse. Etter et noe rolig førsteparti utviklet bandet seg i en mer gotisk retning som fenget undertegnede betraktelig mer enn den første delen.

Rått og brutalt

Kveldens første reale svartmetall band var Nattverd som okkuperte John Dee med
rå, naken aggresjon og atmosfære som en iskald storm fra 90-tallets undergrunn. Deretter fulgte Naglfar opp det som Nattverd hadde startet nede i kjelleren like før. Svenskene stormet Rockefeller med sin melodiøse, men nådeløse svartmetall. Bandet er teknisk presist, men full av gnisten denne sjangeren lever av.

Deretter fulgte den finske «supergruppen» Bythos opp på John Dee. Bandet som sjeldent spiller live består av et kobbel finske black metal-veteraner, og de overbeviste stort på den lille scenen. Det var både komplekst og brutalt på en og samme tid.

Tsjuder og Bathory

Foran scenen på Rockefeller hadde mange fans samlet seg sammen i lang tid for å oppleve norske Tsjuder. Bandet satte umiddelbart lokalet i brann med ufiltrert, sadistisk black metal, med nihilistisk presisjon. Settlisten deres var for kvelden infisert av Bathory-låter, noe som naturligvis traff blink hos publikum!

Fransk Noir

Festivalens nest siste band, franske Celeste, tok så over John Dee. Celeste var det første bandet undertegnede skrev om i disharmoni for tre år siden, så la det ikke være noe tvil om at forventningene til bandet var skyhøye. Bandet fjernet alt lys fra lokalet og ikledte seg sine røde hodelykter. Det er et meget enkelt grep, men effekten av det er nesten klaustrofobisk. Deres miks av sjangre som sludge, black, post-hardcore sitter som støpt inn i brystkassen på alle i lokale fra første slag på trommene. Opplevelsen av Celeste er som å bli knust av en gravemaskin i sakte film. Publikum følte musikken like mye som de hørte den. Celeste innfridde så til de grader, og for undertegnede så var dette et av de store høydepunktene på festivalen!

Flammehav

Hva kan man si om headlinerne som ikke har vært sagt før, eller som ikke splitter fans og hatere enda mer? Personlig så er jeg veldig glad i Behemoth og har aldri blitt skuffet når jeg har sett de live. Det var liten tvil i mylderet på Infernofestivalens siste dag at en majoritet var tilstede primært for å se hovedbandet – og det er vel også meningen med de store bandene. De skal fungere som trekkplaster, og Behemoth var nok et av de tydeligste eksemplene på akkurat dette på Inferno. Nergal og resten av bandet holdt ikke noe tilbake, og overøste lokalet med pyro på annenhver låt. Behemoth kronet Inferno 2025 med et bombastisk, infernalsk musikalsk landskap. Behemoth beviste igjen at de er metallens ubestridte scenemagikere.

Den siste dagen av Inferno 2025 bød på mange godbiter, fra Celestes totalt oppslukende mørke, til Tsjuders råskap, og Behemoths maktdemonstrasjon. Selv den stålgrå himmelen ble brent bort på en dag der ekstremmusikk igjen beviste sin samlende kraft.

Alle foto: Hans Martin Høydahl.