Tempel - Tempel - disharmoni

Tempel relanserer sitt selvtitulerte debutalbum, ett år på dagen etter at de opprinnelig ga det ut selv. «Tempel» ble gitt ut 22. mars på Jansen Records.

Det er to ting det bør være rimelig trygt å konstatere om Tempel. Det ene er at det er et band hvor medlemmene kjenner hverandre godt. Gruppen ble startet av Kjetil Gjermundrød, hans brødre Espen og Inge, og barndomsvennen Andreas Espolin Johnson. Det andre er at det er et band med knytninger til Kvelertak; Kjetil Gjermundrød spiller i trommer i sistnevnte, de to bandene har turnert sammen, og Tempel spiller i likhet med sin noe mer kjente storebror en type metall/tungrock som inkorporerer uttrykk fra en drøss forskjellige sjangre og stilarter.

Andebu-bandets første fullengder ble opprinnelig trykket opp og distribuert av Tempel selv, men relanseres nå globalt og med et vesentlig større apparat i ryggen. Dette var en gledelig nyhet for undertegnede, som først ble kjent med plata såpass mange måneder etter opprinnelig utgivelse at en anmeldelse lot seg vanskelig forsvare. Relanseringen er dermed en ypperlig mulighet til å gjøre et dypdykk i dette albumet.

Vår i ulveklær

Et slående element med «Tempel» er at det hele egentlig låter ganske feelgood.

Et slående element med «Tempel» er at det hele egentlig låter ganske feelgood. Bak tempelmurene og hodeskallene, gjemt under skrikevokal og sporadiske blastbeats, ligger en nerve av optimisme og livsglede. Allerede på åpningssporet Vendetta får man servert melodier og gitarsoloer som smaker mer av sommer enn vinter, noe man vil oppleve ofte gjennom skivas gang.

Mye av positiviteten henger gjerne sammen med et annet av albumets definerende trekk, nemlig dens dragning mot 70-tallsrockens lydbilde. Dette preger den innholdsrike Wolves, som er min klare favoritt på albumet. Den starter med markante Kvelertak-vibber, men både vers og refreng sender tankene i retning Blue Öyster Cult’s Burning For You. Låten har en kaotisk og uforutsigbar ånd, samtidig som hvert eneste retningsskifte oppleves velplassert og organisk.

70-tallsounden preger også Afterlife. Åpningen kan høres ut som en vrengt Pink Floyds’ Pigs (Three Different Ones) satt til dobbelt tempo, mens lyden av årgangsprog og klassisk tungmetall dominerer låtens andre del. Confusion er et annet høydepunkt på albumet, som etter mange krumspring ender opp i et fett, målrettet riff som smaker av (svensk?) garasjerock anno årtusenskiftet og som suppleres med en særdeles landeveisvennlig gitarsolo.

Lett å like

Skiva som helhet har plenty med gode idéer, og fremføres av musikere som åpenbart kan mestre det meste av innfall de skulle få.

Mitt primære ankepunkt med albumet er at det går litt nedover etter Confusion. Albumets sisteakt er preget av mer forglemmelige spor, noe som i rettferdighetens navn strengt tatt ikke er altfor uvanlig på fullengderfronten. Unntaket her er Torches, som er albumets lengste og nest siste låt. Den stemningsfulle introen minner om Danzigs How The Gods Kill, og låten preges av både kule riff og mye patos.

Skiva som helhet har plenty med gode idéer, og fremføres av musikere som åpenbart kan mestre det meste av innfall de skulle få. Dette gjelder kanskje spesielt for sounden av 70-tallsrock, som de for min del gjerne kunne dyrket ytterligere. Bandet er langt unna parodiske nivåer, og kunne med trygghet dratt på ennå mer med dette elementet, hvilket de tross alt mestrer såpass bra. Pirk til tross: «Tempel» er et sterkt debutalbum som det er lett å like. Bli ikke overrasket om du skulle finne en uventet, men naturlig følgesvenn i vårsola.