Tempel tilbake etter pause

– Uten at vi er særlig overtroiske er vi relativt interessert i antropologiske fenomener som myter og sagn vi bruker som metaforer i dagligtalen, sier Andebu-kvartetten Tempel som i vår slapp andrealbumet Sagn etter en lengre musikalsk pause.

Kan dere først fortelle hvem og hva Tempel er i norsk musikkliv?

– Tempel ble startet av brødrene Inge, Espen og Kjetil Gjermundrød i 2012. Sistnevnte var på dette tidspunktet også trommis i Kvelertak. Tempel blei starta sånn at Kjetil kunne spille «dobbelpedal-riff», noe som ikke var lov i Kvelertak. Eneste regelen var at alt var lov så lenge låta eller riffet var bra nok. Samme hvilken sjanger eller subsjanger det hørte til. Dette har resultert i en blanding av alt fra fløyelsmyk pop til progressiv doom eller rett og slett rein partyrock.

Fortell om bakgrunnen for valg av bandnavnet.

– Ifølge Kjetil så «gav» Bjarte fra Kvelertak navnet til oss.

Hvilket forhold har dere til religiøse samlingssteder og kontemplasjon?

– Alle brødrene er snekkere, og har en spesiell tilknytning til gammel trekunst. Noe av det tyngste innen temaet er jo stavkirkene. Mystikken rundt disse har alltid fascinert oss. Ingen av oss er vel det vi kaller personlig kristen, men vi er vel alle «åndelige» til en viss grad. I tillegg gikk vi jo i kirka på julaften. Og kristendommen har jo hatt en enorm påvirkning på hele samfunnet vårt i tusenvis av år

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som fascinerte?

– Vi kommer jo fra en musikalsk familie på begge sider og ble tidlig fôret med alt fra Cat Stevens og Jethro Tull til Russisk Opera og Era.

Når begynte dere selv å spille og synge?

– Vi har spilt så lenge vi kan huske. Hjemme i stua til fatter’n så henger det et bilde hvor vi spiller luftgitar og lufttrommer, oppstilt som et band. Espen var vel bare 3-4 år da. Etter hvert fikk vi instrumenter av mor og far, og resten er historie.

Har dere hatt noen mentorer, forbilder eller inspirasjonskilder langs veien som har vært viktige? Hva har dere lært av dem?

– Bjarte Lund Rolland lærte oss at det ikke finnes noen grenser. Vegard Liverød lærte særlig Espen om arrangering og lydteknikk. Andreas Espolin Johnson som også er tidligere gitarist i Tempel og bror fra en annen mor lærte oss struktur, både musikalsk og praktisk. The Hellacopters har også vært en stor inspirasjonskilde for oss alle. Man får lyst til å løpe rundt og hyle og skrike og chugge øl av å høre på dem.

Tekstene veksler mellom norsk og engelsk. Fortell om de ulike språkenes eiendommeligheter og konsekvenser for lydbilde og kommunikasjon.

– Engelsk er det mest nærliggende gitt inspirasjonskildene. Det var nakent å i tillegg skrive på norsk, men vi bestemte oss for å gjøre det av tre grunner; gøy med ordspill, slippe å lete etter passende ord for hva en vil formidle og større mulighet for offentlige midler.

Hvorfor hardrock?

– Veldig godt spørsmål, som vi egentlig har lurt litt på selv også. Vi var jo innom mange forskjellige sjangrer, men det var trommer, bass og gitar som gjaldt. Med høyt energinivå resulterte dette i et energisk lydnivå.

Kan dere si noe om hverandres musikalske styrker og rolle i Tempel?

Espen Gjermundrød

– Riffmaker og kapellmester. Fløtepisker som stjeler uten skam

Inge Gjermundrød

– Tekstforfatter med behov for sufflør, problemløser og sjelesørger

Ola Himberg

– En tasmansk djevel som helst burde holdes i bur.

Jonas Usterud Rønningen

– Tillitsfull og stabil «one taker» som gjør musikken til den tightest mulige, men som gjerne improviserer og lar seg rive med

Hva har de to nye medlemmene tilført bandet og hvordan har deres tilkomst preget bandkjemi og musikalsk uttrykk?

– De er to ytterpunkter. Den ene bidrar til ro og gemyttlig stemning. Den andre er en kaospilot av dimensjoner og bidrar til vulgære og glattbarberte mykpornoriff. Den ying og yang-duoen har gitt resten av bandets søskenkjærlighet en bedre og mer diplomatisk kommunikasjonsplattform

Det har gått fem år siden dere slapp det selvtitulerte debutalbumet. Fortell litt om hva som har skjedd med bandet i denne perioden og hva som er forskjellen mellom Tempel anno 2019 og 2024.

– Perioden vi kunne ha brukt til låtskriving og etterhvert studio endte opp i uproduktiv reflektering og usikkerhet. I 2 år var det ikke noe som skjedde, men vi merker at det har gjort oss mer avslappet og samtidig sultne.

Fortell om bakgrunnen for valg av albumtittelen Sagn og hva dere ville formidle med den.

– For å være helt ærlig, og det skal man jo, har vi vært mer opptatt av estetikk etter en slags magefølelse enn at alt er nøye skrudd sammen som en krimroman. Tekstene er skrevet med forskjellige inspirasjonskilder; samfunn, politikk, psykologi og myter.

Hvilket forhold har dere selv til myter og gamle historier?

– Uten at vi er særlig overtroiske er vi relativt interessert i antropologiske fenomener som myter og sagn vi bruker som metaforer i dagligtalen.

Si litt om innspillingen av albumet.

– Innspillingsprosessen var veldig annerledes denne gangen med flere pålegg og enkeltseksjoner med ulike instrumenter sammenlignet med debuten som i større grad ble spilt inn sammen live i studio.

Fortell om det valget og erfaringene dere har gjort dere.

– Å spille inn live første gang var veldig gøy å ha gjort, men med Sagn ville vi ha større mulighet til å produsere akkurat riktig lyd til hver og én del av låtene. Dette er selvfølgelig mye lettere å gjøre når man spiller inn ett og ett instrument og kan gå tilbake å klippe ut hemningsløst. Men for å beholde dynamikken i musikken valgte vi også denne gangen å ikke bruke metronom.

Si litt om forholdet til

Thin Lizzy

– Tvillinggitarer til stor inspirasjon. Svinger som pokker.

Judas Priest

– Å bryte loven kan man jo alltid kjenne seg igjen i. Motorsykler og lærhomser er også tøft.

Metallica

– Tåteflaska.

Mastodon

– Sofistikert banjorelatert hillbillyrock. Noe som faller i smak for karer fra bøgda.

Kvelertak

– Bror som var en av primus motorene og en enorm inspirasjon. Innimellom frykt for å ligne for mye på dem.

Harmonigitarer

– Et must hvis målet er våte truser.

Melodi

– Alt. Melodien bærer hele låta.

Tyngde

– Noen riff bør forbli reine mens andre eser ut til noe større.

Tonni Thon Brekke har laget det flotte albumomslaget. Fortell om ham og forbindelsen mellom kunst og musikk.

– Lasse Bryggmann som også er merch-ansvarlig for Klovner har vært en enorm støttespiller. Han trente opp en AI på feite bilder som gjerne inneholdt templer. Som resulterte i 100 forskjellige bilder vi silte ned til 5-10 stykker. Etter en runde til, nærmet det seg veldig. Dette ble overlevert til tegneren Tonni som gjorde våre visuelt kommuniserte ønsker om til sitt.

Dere har fått innspillingsstøtte fra Fond for Lyd og bilde og Fond for utøvende kunstnere. Hva betyr slike institusjoner for dere som band og det norske musikklivet?

– Usikker. Norge er vel det eneste landet i verden hvor man kan få offentlig støtte for å spille musikk. Usikker på hvilken påvirkning dette har på den generelle musikkscena i Norge, men for oss betyr det at vi kan spille inn og fremføre kvalitetsmusikk i en større grad enn om vi ikke hadde fått støtten.

Hvordan er utgangspunktet for å drive med rock i Andebu?

– Det var godt med forbilder da vi var små, men ingen som spiller fortsatt. På grendehuset var det slitne instrumenter og vi teipa og bytta strenger etter beste evne. Det har gjort oss løsningsorienterte. Nå er det faktisk blåst litt nytt liv i musikklivet i Andebu med stadig fler som spiller og synger. Flere av ungdommene dette gjelder er eller har også vært elever hos Espen.

Si litt om valget å slippe albumet selv og erfaringene dere gjorde med Jansen Plateproduksjon.

– Litt tilfeldig. Vi hadde ikke så sterke meninger om organisasjonsretninger så det var så bra som noe annet, og at de var interesserte var jo et kompliment.
Tempel var vel litt for svevende i en lang periode og vi valgte å gå hver vår vei.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som på en eller annen måte har inspirert Sagn, Tempel eller dere som musikere, og si hva dere har fått ut av dem?

Queens of the Stone Age – Go with the flow

– Stemninga er bare så sinnsykt heit og fin.

Emerson, Lake and Palmer – Tarkus

– Ingen regler, ingen grenser.

Kvelertak – Kvelertak

– Viste oss at det går an å lage metalpop som faktisk er fett.

Deep Purple – Highway Star (Made in Japan live)

– Ett ord: gitarsolo!

Hellacopters – Baby Borderline

– Viste oss hvor gøy rock’n’roll faktisk kan være.