Thåström i Oslo Spektrum

Legenden Joakim Thåström overbeviste i Oslo Spektrum på lørdag. Selvsagt gjorde han det. Med en god blanding av eldre og nyere låter slo han publikum overende i en massiv styrkedemonstrasjon.

Vurdering

Thåström i Oslo Spektrum 6/6

Å bruke uttrykket «legende» er noen ganger påkrevd, akkurat sånn som det er med Joakim Thåström. Jeg kan ikke se så mange andre nordiske artister som når opp til Thåströms nivå når det gjelder musikalsk og kunstnerisk integritet og kvalitet. At han dro avgårde med litt over to timer av publikums oppmerksomhet, føltes helt rett denne lørdagskvelden.

Ebba Grön, Imperiet, Peace Love & Pitbulls, Sällskapet eller bare Joakim Thåström, han har alltid levert. Og han har aldri stått stille, enten han har spilt punk, industriell rock, techno eller når han har laget vare – og tildels såre – ballader. «Alltid va på väg», er ett av mottoene til Thåström, og det lever han etter.

Han har en stor og god katalog å plukke låter fra, noe han viser i Spektrum. Han spiller flest låter fra fjorårets album Dom som skiner, men ellers er låtene greit fordelt fra de siste fem albumene, samt fire låter fra Imperiet-tiden.

Ungefär så här

Så har han heldigvis lagt inn en låt fra det 20 år gamle albumet Mannen som blev en gris. «Ungefär så här» kommer tidlig i settet og sparker i vei noe så helt infernalsk. Tøffere og mer desperat låt skal man lete lenge etter: «Låt dom aldrig få se dig skaka/Låt dom aldrig få se dig svag/Låt dom aldrig få se dig skaka/Låt dom aldrig, aldrig få se/Få se dig gå ner». Jeg er forsåvidt ikke så glad i de lett klisjéaktige oppfatningene om hva som er «ekte» rock, men dette er rock, dette er så ekte som du får det.

Han følger opp med en låt fra Skebokvarnsv. 209, nemlig allsangvennlige og gåsehudvennlige «Fanfanfan». Basisen er piano og vokal, og det er usigelig vakkert og trist om forhold som kunne blitt, men som det er for sent å gjøre noe med.

Så drar Thåström fram munnspillet og spiller en lang og sørgmodig intro til «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce». Og det låter helt fantastisk! Det vil si, det låter helt fantastisk på det neddempende partiet. Når bandet drar til med det de har, blir lyden noe skurrete.

Sterkt gripende

Også på den sterkt gripende sangen om sin far, «Främling överallt», fungerer det rolige partiet best, sånn fra midt uti låten der Thåström spiller kassegitar. Han greier å skrive dypt personlig uten at det på noe sett og vis blir banalt eller pinlig. «Hardcore», roper han før låten starter.

På «Når mästarna malte himlen» og «Bluesen i Malmö», er lyden noe overstyrt, akkurat nok til å irritere. Skurr i lyden skjemmer enhver konsert, men denne gangen var det ikke nok til at det trakk ned inntrykket nevneverdig, heldigvis.

Som før nevnt spilte Thåström og bandet et lite knippe Imperiet-låter, og spesielt på «Du ska va president» og «Blå himlen blues» var stemningen elektrisk og allsangen fremtredende. Når det er sagt fungerte låtene fra den nye plata også veldig godt. Både åpningslåten på konserten, «Isbergen», «Papperstunna väggar» og «Södra korset» er sterke tilskudd til Thåströms fra før av kanonsterke settliste.

Han og bandet spiller to sett med ekstranumre, hvor han bl.a. har gitt plass til før nevnte «Alltid va på väg» og Imperiet-klassikeren «CC Cowboys». Så avslutter han og bandet, logisk nok, med «Centralmassivet». En massiv avslutningslåt som sender oss ut i byen, en sterk og god konsertopplevelse rikere.

Settliste