The Darkness på Rockefeller

The Darkness lever i nuet.

Vurdering

The Darkness på Rockefeller 17.02.2020: 4/6

Tre år etter formasjonen i år 2000 fikk The Darkness sitt gjennombrudd med debutplata Permission To Land. Låten «I Believe in a Thing Called Love» fikk landeplage-status, og kvartetten ble stjerner mer eller mindre over natta.

Det tok av for så å avta. Den livsglade musikken, forankret i klassisk stadionrock og kjennetegnet av vokalist Justin Hawkins’ ville falsetter, ble ikke like godt mottatt på oppfølgeren One Way Ticket to Hell… and Back. Bandet ble splittet i 2006, og gjenforeningen kom først i 2011. I fjor ga de ut Easter is Cancelled, som også er navnet på deres pågående turnè.

Nytt på nytt

Navnet skal vise seg å være treffende, da settlisten er (naturlig nok?) sterkt orientert mot fjorårets fullengder. Som på plata åpnes showet med «Rock and Roll Deserves to Die». Man noterer seg at gitarbyttene er hyppige og at frontmannens falsetter ikke har falmet med årenes løp.

Konsertens første del består utelukkende av låter fra Easter is Cancelled. De er unektelig godt fremført, men etter min opplevelse er det litt lite energi og litt lite variasjon i låtenes tempo og trøkk. Høydepunktene er tittelsporet og «Heart Explodes», mens låter som «Heavy Metal Lover» blir litt for mye Tenacious D etter min smak.

Når Justin Hawkins et stykke uti konserten proklamerer at de nettopp har spilt gjennom hele sisteskiva tar jeg meg selv i å tenke at settlisten godt kunne vært mer mikset i forhold til nytt og gammelt. Dette er kanskje et naturlig tidspunkt å innrømme at jeg ikke har fulgt bandet så nøye i senere tid; eventuelle blodfans som kan den nye skiva på rams vil kanskje ha hatt en annen opplevelse.

Bakoverblikk og gjestevokalist

Etter et kjapt kostymeskifte over halvveis ute i konserten er The Darkness klare for å skue bakover. Bandleder Hawkins opprettholder sin gode tone med publikum, og erter med å si at for første gang noensinne skal de ikke spille noe fra Permission To Land. Dette skjer naturligvis ikke, og halvgamle kjenninger som «Growing On Me», «Love is Only a Feeling» samt den åpenbart allsangvennlige «Givin’ Up» får bunnsolid mottagelse fra publikum.

En av konsertens overraskelser inntreffer i det en lokal herremann fra fremste rad brøler seg til en gjesteopptreden. Man blir nervøs av mindre; fallhøyden er stor når man skal erstatte en vokalist av Hawkins’ kaliber. Heldigvis låter det riktig så kurant, og det oppstår noen morsomme tilfeller av kommunikasjonssvikt i det bandet ønsker å få scenegjesten til å utføre noen rockeshow-klisjéer.

Den etter hvert ganske så langvarige konserten avsluttes med de to mest bejublede låtene i bandets diskografi: «Get Your Hands off My Woman» og «I Believe in a Thing Called Love». Hawkins tar en pause i sistnevnte for å levere en velplassert anmodning om å gi faen med alle mobilkameraene, noe det euforiske publikummet umiddelbart lystrer. Jeg må innrømme at jeg synes en såpass lang konsert burde funnet plass til «Black Shuck» og «Love on the Rocks with No Ice» i den litt vel nåtidsorienterte settlisten. Men alt i alt: en hyggelig mandagskveld!