The Dogs – Crossmaker

Nytt år og nytt album fra Oslo-bikkjene. Mandag 6. januar slapp The Dogs sitt åttende studioalbum Crossmaker på Drabant Music.

Vurdering

The Dogs- Crossmaker: 5/6

At The Dogs slipper ei ny skive på starten av året har blitt like mye tradisjon som Grevinnen og Hovmesteren, og Tre Nøtter til Askepott, og i år er intet unntak. 2019 var i følge bandet selv et tungt år. Etter å ha lansert tidenes tyngste merchandise, egenproduserte kumlokk, ble fjoråret preget av bæring og vonde rygger.

De solgte så mange kumlokk i 2019 at de stod for det nest største private oppkjøpet av kumlokk fra Ulefos Jernværk; de kjøpte faktisk flere lokk enn Tromsø kommune.

Jeg skal ikke kun skrive om kumlokk her, men de er bautasteinen (jernet) til denne plata. I en tid hvor det blir tøffere og tøffere for band å tjene til livets opphold, ble det altså det 362 år gamle jernverket som ble redningen for å ha mulighet til å dra i studio igjen. Redningen skulle ikke komme uten riper, det som innledningsvis reddet dem økonomisk, nemlig kumlokkene, ble så populære at bilen knelte under transport. Nå måtte de ut å kjøpe ny bil, ikke bare én, men to! De blir kalt Norges mest hardtarbeidende rockeband og det er jammen en tittel de skal få lov å ta med seg inn i det nye tiåret også.

Roligere, men like desperat

I år er det jeg som har fått ta over stafettpinnen det er å skrive om The Dogs’ nyttårsgave, etter at vår eminente Bjørnar Mæland har gjort det i fjor og forifjor. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har et bedre forhold til The Dogs live enn på plate, da det har blitt noen konserter de siste årene. Det som er litt utenom det vanlige i år er at de har valgt å slippe alle låtene som singler før albumet kom ut. Ifølge frontmann Schau var dette på grunn av en blanding av stolthet, konfliktskyhet og systemtesting. De klarte ikke å bli enige om noen utvalgte låter og kjørte derfor på med et singelbonanza isteden.

Platas første låt er «Waiting for The Future to Come». Nytt for året er at de har tatt det en smule ned. De første minutter er litt snillere, uten at det har gått utover trøkket og brutaliteten av den grunn. De bruker bare tiden sin litt bedre. Det er nesten så jeg føler at Schaus stemme har blitt enda mer desperat og sår siden i fjor, om det er mulig. Dette er noe som går igjen på de fleste låtene på skiva, og løfter de enda litt mer. Som på «Love Says Nothing», som er en sterk og intens låt med en tekst som er mørkere enn mørkest. Dette er en av de mer roligere låtene, men skrikene til Schau får det til å gå kaldt nedover ryggen min, sårere får du det nesten ikke. Kombinasjonen av orgelet og bandes koring gjør det hele komplett.

«The Moment of Truth» og «I Never Wanted Us» er «typiske» The Dogs-låter. Førstnevnte sparker balle fra første sekund og hviler ikke før etter rundt to minutter. Her får vi så vidt trukket litt luft, før det smeller tilbake til den energibomben av en låt den er! Vi får også servert en herlighet av et orgelspill. Jeg tør å si at dette kommer nok til å bli en av live-favorittene det neste året. «I Never Wanted Us» er noe anonym og ikke i nærheten av å være på samme nivå som resten av sporene. Den reddes av «Toy Guns in a Butchery». Dette er en kjapp rocker med artige riff og en litt mer skitten vokal. «This is Over» er også en noe anonym låt, når man hører på hele skiva. Det er ikke noe negativt å si på den, men ikke noe veldig spennende å trekke frem heller.

[iframe width=»560″ height=»315″ src=»https://www.youtube.com/embed/gIBvy0ZBUMk» frameborder=»0″ allow=»accelerometer; autoplay; encrypted-media; gyroscope; picture-in-picture» allowfullscreen></iframe]

Enda ei skive til topplistene

«Try Harder» er en kort, liten råtass på 1.14 min, allikevel er den et fyrverkeri av en låt som blir tatt til nye høyder av bandets koring. «Without a Warning» er, musikalsk sett, mer upbeat og med det lette repeterende refrenget er den et lite friskt pust inni alt det harde og intense. «The Octopus Embrace of Drug» er en av albumets rolige perler, en ballade om du vil. Her får vi en helt annen side av Schaus vokal, den er rolig, rasp og mørk – rett og slett helt nydelig. Det er litt visesang og blues over denne, en skikkelig positiv overraskelse, med et rørende munnspillparti mot slutten. «Make It Hurt Until We Forget» avslutter albumet på en verdig og fin måte, og er en låt med akkurat nok tempo til at den ikke sklir over i kjedelig. Nok en sår, fortvilt og desperat tekst, om det vi rett og slett kaller «livet».

Crossmaker er nok en imponerende utgivelse fra kjøterne fra hovedstaden. Det kribler alltid litt i magen av spenning før nytt The Dogs-album hvert år, selv om man egentlig alltid vet hva man får. Vi har muligens hørt noe av det før, men tydeligvis ikke nok til å bli lei. Det er hardt, det er brutalt. Det er intenst og nydelig. Det er akkurat sånn som vi vil ha det. De holder seg så perfekt på den gylne middelvei, fornyer seg akkurat mye nok til at det ikke blir kjedelig, og akkurat lite nok til at vi henger med å utviklingen og ikke blir tatt helt på senga. En ekstra kudos må også gå til bandet for den dype og helt perfekte koringen på disse låtene. Det er virkelig prikken over i’en.

Når dette er det åttende studioalbumet på nesten like mange år og når de spiller land og strand rundt store deler av året, er det vanskelig å ikke la seg imponere! Kjenner jeg gleder meg allerede til neste skive, men i mellomtiden skal jeg nok se en live-opptreden eller tre. Som Norges mest hardtarbeidende rockeband ligger de jo ikke på latsiden og startet turnéen sin allerede 11 dager etter albumslipp og den avsluttes på Rockefeller 27. mars, så det er bare å merke av datoen i kalenderen allerede nå.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/3CvCMvZqC7GhMB8CfF4xWg» width=»300″ height=»400″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]