The Dogs @ Rockefeller

The Dogs briljerer på hjemmebane.

Foto: Johannes Andersen

Den 24. mars avholdt The Dogs releasekonsert på Rockefeller for deres glimrende plate av 2018, «The Grief Manual».  Med fristende forretter som De Forbandede og Imperial State Electric er alt duket for en minneverdig kveld, og forventningene er naturlig nok svært høye.

Norsken, svensken, og dansken

Første band ut er danske De Forbandede. Appellen er umiddelbar; de massive riffene har en digg 90s-vibb gående, og den høyst involverte trommeslageren dæljer i vei som om det står om livet. Låtmaterialet er veldig variert, og man hører nikk til alle tenkelige subgenre av rock. Man hører bl.a. litt Soundgarden, litt (I Can’t Get No) Satisfaction, og mot slutten av showet serveres glimrende proglyder av det mer speisa slaget. Det er litt vanskelig å plukke opp hva sjefsdansken sier mellom låtene, men alt tyder på at både han og hans medsammensvorne nyter øyeblikket. Det samme kan forøvrig sies om lysansvarlig, som har en (litt vel?) ivrig kveld på jobben.

Imperial State Electric leverer et rockeshow etter alle kunstens regler. Foto: Johannes Andersen

Etter at De Forbandede har takket for seg blir scenen overtatt av representanter fra vår andre unionsherre. Dette er da selvsagt Stockholm-baserte Imperial State Electric, anledet av veteranen Nicke Andersson (Hellacopters, Entombed++). De serverer et sett med mye livsglede og kledelige sjangertroper, og publikum virker å sette stor pris på det. Det er et rockeshow etter alle kunstens regler, og spesielt settets andre halvdel treffer på alle plan. For de av våre lesere som opplever et stort tomrom i hjertet etter oppbruddene til Hellacopters og Gluecifer (her er riktignok ting i gjære) vil Imperial State Electric åpenbart kunne ha en smertestillende effekt.

Action og kameratskap

Lokalet fremstår som smekkfullt i det settet til The Dogs nærmer seg, og publikums jubel og glede når headlinerne inntar scenen er utvetydig. Bandet er blant venner, og de er på hjemmebane. Lydmiksen er litt diffus under åpningssporet We Were Made out of Loss, men dette går relativt fort over. Fra og med punktet hvor We Won’t Come Back skyter ut av høytalerne sitter lyden som et skudd, og bandet leverer den ene glimrende fremføringen etter den andre. Det er, som seg hør og bør under en releasekonsert, en hovedvekt av låter fra «The Grief Manual» og en del fra «Death By Drowning», hvilket strengt tatt ikke burde forarge noen som helst.

Kristopher Schau har publikum i sin hule hånd gjennom hele settet. Foto: Johannes Andersen

Sceneshowet er en miks av action og kameratskap. I det pyroeffektene falmer og riffene ebber ut beveger bandmedlemmene seg rundt på scenen for å utveksle klemmer og andre vennskapelige gester mellom låtene. «Sympatisk» er en underdrivelse. Det skjer generelt mye på scenen; mye bevegelse, mye publikumsinteraksjon, og drøssevis av effekter supplerer den (tilsynelatende) feilfrie fremføringen av låtene. Eksterne bidragsytere er også med, deriblant gledessprederen Jorun Stiansen. Hun er med på fremføringen av Prelude To Murder, slik hun også er på skiva.

I et ettertenksomt (og, skal jeg være ærlig, rimelig fuktig) øyeblikk mot konsertens ende går det opp for meg at jeg ikke har sett The Dogs live siden Caliban Sessions i 2013. Sammenligner jeg den konserten – som på ingen måte var en kjip affære – med det vakre spetakkelet vi ble servert i kveld, er det helt åpenbart at The Dogs har hatt en særdeles oppadgående kurve siden sist jeg så dem på scenen. Hardt arbeid lønner seg virkelig. Det er således heller ingen tegn til at denne progresjonen vil bremse, og det blir spennende å se om bikkjene klarer å (nok en gang) overgå seg selv den 1. januar 2019.

The Dogs @ Rockefeller: 9 / 10