– Punken ga total mening for meg som opprørsk tenåring, og jeg er vel fortsatt en punkrocker. Men etter hvert begynte jeg å savne gode og smarte melodier, det ble litt for mye snørr, sinne og «anyone can play guitar»-doktrine, forteller Atle-Egil «Akke» Knoff Glomstad, gitarist og låtskriver i The Gratitudes som fredag slipper en av årets feteste norske rockealbum med sitt Degenerates Are Back på Westergaard Records. Fredag er det også skiveslipp på Goldie i Oslo hvor Mooie Garage står for oppvarmingen. Det bør bli moro du ikke vil gå glipp av!
Har du sans for popmelodier og punkenergi i herlig kombinasjon? Slik du for eksempel fant det på de mest rocka låtene til Jokke & Valentinerne. Da skal du jaggu sjekke ut ferske The Gratitudes tolvtommer tykke tilskudd til platetallerkenene. Med referanser til Cheap Trick, The Go-Go’s, The Descendents, The Runaways, Abba, Motörhead og masse annen klassisk rock smører de sammen riff det spruter av, et hektende driv med en suveren vokalist som på ingen måte er redd for å ta plass og en skikkelig saftig godbit av et album. I dette intervjuet med disharmoni kan du finne ut hvordan en høyst spesiell gave til bandets låtsnekker Akke ledet videre til tøffe konserter og et rockealbum det svinger av.
Kan dere først fortelle bakgrunnen for valget av bandnavnet The Gratitudes og hva dere ville si med det?
Akke: – The Gratitudes var egentlig bare ment å bli en kjapp og kortlevd studiogreie. Planen var å få med noen av favorittmusikerne mine til Endless Tinnitus Studio, hos sjølveste Kenneth Storkås, og spille inn en single som takknemlighetsgest overfor noen som hadde gjort meg veldig glad. The Gratitudes ble derfor det eneste naturlige å kalle greia.
Ingvild: – Akke som fant på navnet, men synes det passer bedre og bedre for hver dag som går. Jeg er takknemlig hele tida jeg selv om det kanskje høres litt gladkristent ut å si på norsk. På engelsk høres det veldig rockeband ut.
Hvilket forhold har dere selv til takknemlighet?
Akke: – Den sunneste følelsen som fins. Det er først når du begynner å ta folk for gitt, at livet blir skikkelig næringsfattig og forderva.
Ingvild:– Jeg har tusen ting å takke for. Som f.eks. å være så heldig å få spille med disse gutta her.
– The Gratitudes var egentlig bare ment å bli en kjapp og kortlevd studiogreie.
Morten: – Jeg viser takknemlighet hver dag. For mat på bordet og tak over huet. Hvem jeg skal være takknemlig ovenfor er usikkert for meg. Universet kanskje. Og Gud.
Bandet hadde en spesiell tilblivelse. Fortell om det.
Akke: – Bakgrunnen er at en haug med fine folk gikk bak ryggen min for å skaffe meg en gitar jeg var så glad i, en grønn Reverend Rick Vito-signaturmodell i vanvittig kul Art Deco-design. I seks måneder holdt konspiratørene på. Gitaren ble bestilt fra Detroit, og var visst lost in transit mellom Houston, Chicago, Venus, Flekkefjord og Malaysia i et halvår før den havna på norsk jord. Jeg visste altså ingenting om komplottet, og fikk mitt livs overraskelse. Igjen, navnet The Gratitudes er med god grunn.
Akke og Ingvild, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som grep dere?
Akke: – Faren min var kirkeorganist, moren min samla på «Frem Fra Glemselen»-kassetter, men spilte dessuten Franz Schubert på pianoet nesten hver dag. Så hørte jeg plutselig KISS og Thorleifs en gang på 70-tallet, og skjønte at jeg skulle bli «The lord of motstøy», haha.
Ingvild: – Jeg er datter av en jazzmusiker. Fatter’n hadde jamsessions i stua fra jeg var liten. Pluss at jeg har en stefar som alltid har vært over middels opptatt av musikk. Han digger alt; soul, blues, rock og reggae, så han har også lært meg mye. Musikk har vært en stor del av livet mitt siden jeg ble født. Alle sjangere.
Når begynte dere selv å spille og synge, og hva får dere ut av det?
Akke: – Foreldra mine bestemte seg endelig for at jeg skulle få en elektrisk gitar i 1978. Så jeg og fatter’n dro ut til Pipe-Larsen Musikk på Lillehammer, og der sa jeg at jeg skulle ha en «Lead guitar». – Hmmm, det er ikke noe merke som heter det, grynta Pipe-Larsen. – Å joda, jeg har sett på KISS-platecoveret at Ace Frehley spiller «Lead guitar» og det er den jeg skal ha, svarte jeg. – Aha, da mener du nok en Gibson Les Paul Deluxe. Den er nok alt for dyr som førstekjøp til en guttunge, mente Pipe-Larsen. Så jeg endte isteden opp med en snørrgul Eko Ekomaster til 350 spenn. Den var så ræva å spille på at jeg fikk akutt ustabil virkelighetsforståelse bare av å se på den. Det var slik jeg begynte med punkrock.
Ingvild: – Jeg begynte å synge tidlig, men starta først i band da jeg var 17.
Morten: – Spilte piano fra jeg var sju år. Begynte i band da jeg var 13 og er fremdeles i flere, så jeg har valgt bort typiske voksenting og kan late som jeg er en 20 år gammal 48-åring hver eneste dag.
Har dere hatt noen mentorer, inspirasjonskilder eller forbilder langs veien som har vært viktige for dere? I så fall hvem og hva har dere lært av dem?
Akke: – Rune Johansen, gitarlæreren min da jeg var sneip, han kutta krattet og gikk opp stien for meg. Ellers er det låtsmeder som bl.a. Elvis Costello, Frank Black, Patti Smith, Tom Petty, Ginger Wildheart, Joan Jett, Craig Finn og Patrick Stickles som gir musikk mening nok til å holde på.
Ingvild: – Etta James, Nina Hagen, Chrissie Hynde, Lemmy, Motörhead, Bowie, Bob Marley, Missy Elliot, AC/DC, Thin Lizzy, Snoop Dog, Audioslave, Chris Cornell og hundrevis av andre. Jeg har lært alt av dem. Ser på Lemmy og Bowie som bestefar én og to.
Morten: – Musikklærerinna mi i 6. klasse, Didi Sunde, knakk en dag foran klassa ei blokkfløyte i to og sa at i neste musikktime kunne de som hadde en gitar hjemme ta med den. Jeg tok med fadern’s gamle Harmony kassegitar og har ikke sett meg tilbake.
Hvorfor powerpop eller new wave?
– Punken ga total mening for meg som opprørsk tenåring, og jeg er vel fortsatt en punkrocker. Men etter hvert begynte jeg å savne gode og smarte melodier.
Magne: – Definitivt powerpop. Fordi det er deilig.
Hvordan skiller The Gratitudes seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til deres andre band som Cockroach Clan, Kosmik Boogie Tribe, The Good, The Bad and The Zugly, Lost Luggage osv.?
Akke: – En super greie med The Gratitudes er at vi bor i samme by, at det aldri er vanskelig å få til en øving, og at vi i kjapt kan treffes over en øl hvis vi vil. Dessuten har alle sine egne hovedgreier, det er en befrielse å være i et band med minimale krav. For meg er det å spille i band som å dra på fisketur. Det skal være stresslindring – ikke en stressfaktor, og jeg skal kjenne at jeg gleder meg til neste gang vi treffes. Det passer dessuten ikke meg å være sirkushest, satse for å «breake» og dra på lange turneer og slikt mas. Pliktjag tar bort hele fiskegleden.
Ingvild: – Vi respekter hverandre og liker å spille sammen. Alle har vært med på mye, og det er en jo en fordel når man spiller i band. Og så er det kule låter og bra tekster. Akke gjør det lett for oss.
Morten: – Ser ikke noen særlig forskjell, egentlig. Slik jeg oppfatter The Gratitudes, KBT og GBZ, så er det en gjeng med svært musikkinteresserte kamerater som trives i hop. Alle tre har semi-flat struktur, samtidig så har hvert av banda én person som produserer de fleste ideer og låter, og sørger for en slags musikalsk tråd.
Magne: – Musikalsk er det vel generelt sett ganske mye mer poppete enn både GBZ og KBT, selv om begge de bandene har sine powerpop-øyeblikk. Jeg for min del har spilt i litt mer lignende band som The Brat Pack & The Terrifieds – da som gitarist) – og nå nylig som live-trommis for Caddy, så det er ikke en helt ukjent verden. Akke har en veldig egen stil på låtskrivinga som var litt kinkig å knekke i starten, men har gått seg til når man først blir kjent med låtene. Jeg tenker ikke helt på The Gratitudes som et band på samme måten som de tidligere nevnte, men mer som et enkeltstående prosjekt som har ballet på seg.
Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og rolle i The Gratitudes?
Akke forteller om:
– Ingvild. Tusen svarttrosters klang og tusen nøtteskrikers engasjement, der har du Ingvild. Hun har dessuten svart belte i å lafte hus av fete harmonier. I tillegg trives hun best med et umulig antall baller i lufta. Hun bare leverer, leverer og leverer, enten det er korstemmer, webside, vennskap, design, merch-ideer, eller bare det å være Ingvild. Også klarer hun å tenke og handle som Freddie Mercury og ekornet Scrat samtidig.
– Morten. Jeg har kjent og vært glad i Morten siden tidlig 90-tall, vi har jo også spilt sammen i Cockroach Clan. Han er en vanvittig skarpskodd bassist og gitarist, og et sjukt musikalsk oppslagsverk. Morten har også stålkoll på alt teknisk, jeg kan knapt kveile en kabel uten å kvele meg sjøl. Vi er dessuten begge gudbrandsdøler, med de trauste lytene det innebærer, så vi leser vel hverandre rimelig lett uten å måtte si så mye. Han er også en jeg plukker fra øverste hylle hvis jeg vil sitte på brun pub og preike om dill til jeg velter.
– Magne. Fantastisk fin fyr. Lun og behagelig som en hammock, inntil han setter seg bak trommene. Måten han og Morten kommuniserer på − med en slags intens clairvoyance når de spiller, er det som gjør The Gratitudes til blomstertralle med brøyteplog. Magne har dessuten en sjelden teft og forståelse for musikk, noe jeg tror jeg undervurderte litt i starten av The Gratitudes. Og koringene hans, de er av en annen verden.
Ingvild Hammer forteller om:
– Akke. Snill, morsom og meget pliktoppfyllende. Pluss at han er særdeles god til å lage bra musikk.
– Morten. En av de feteste rockebassistene jeg vet om. Smart og kul er han også.
– Magne. Det blir det samme her også; Skryt og atter skryt. Jævlig bra trommis og dritbra fyr.
Morten Lunde forteller om:
– Jeg har en greie med at jeg ofte MÅ skrive akkurat den låta jeg synes mangler på ei av favorittskivene mine, en fjong liten OCD-bukett det der.
– Ingvild. Da vi øvde uten Ingvild her en dag, så var det plutselig så stille mellom låtene. To gudbrandsdøler og en hadelending sier da ikke mer enn nødvendig, må vite. Ingvild bringer til gårds
den energien vi eventuelt måtte mangle. Ikke minst på scena. Du skal være en relativt sprek tyveåring om du matcher intensitetsnivået hennes. I studio har det vært fascinerende å følge med på
alle veier vokalen har tatt underveis, fra Akkes sparsommelige demo-ideer til Ingvilds Queen-aktige krumspring med «mega-flerstemte» fraser vi andre aldri hadde kommet på eller kunnet
gjennomføre.
– Magne. Magne er kesjis Phil Rudd – og Phil Rudd er verdens beste rocketrommeslager. Magne er min valium. Felles styrke: latter, latter, og atter latter.
Magne Vannebo forteller om:
– Akke. Helt rå gitarist og låtskriver! Og generelt trivelig og jovial type!
– Ingvild. Sinnsykt flink vokalist og korarrangør! Kul og positiv dame! Samt dyktig kunstner, coverdesigner og nå nylig webside-designer!
– Morten. Må vel være en av Norges beste bassister! Har ikke spilt bass og trommer sammen på denne måten før nå nylig med både Caddy og The Gratitudes. Veldig gøy!
Hvordan blir bandets låter til?
Akke: – Jeg har en greie med at jeg ofte MÅ skrive akkurat den låta jeg synes mangler på ei av favorittskivene mine, en fjong liten OCD-bukett det der. «Datin’ The Donnas» for eksempel, der
hadde jeg Cheap Tricks «In Color» i tankene, sjøl om Cheap Trick neppe ville stått inne for den infantile teksten, haha. Jeg prøver alltid å skrive favorittlåta mi, tekstene kommer i annen rekke. Det å skrive gode tekster bør overlates til gode poeter. Tekstene mine er rytmiske melodilinjer, ord som smaker dritgodt og som eltes sammen til en slags fattbar kontekst. Alternativet ville vært å kjøre en Pearl Jam og gått helt «On a weeia, ona wissitonawayeea …», men ekte ord er mye finere. Viktigst er uansett den gode melodien, så får ord bare være en bærende unnskyldning. Unntakene på Degenerates are Back er tekstene til «Mother» og «Anxiety», de betyr noe.
Ingvild: – Akke lager dem. Og det er jeg veldig takknemlig for!
Morten: – Der har jeg en kjapp historie: Under nedstenginga av alt av pøbber, spillesteder også videre for noen år sia, innafor Ring 1 her i Oslo, så sto jeg i stua hjemme med huet ned i en pappeske med musikkrelatert gull og ræl som var tatt vare på. Jeg fant plutselig noe jeg sånn delvis hadde leita etter ei stund. En kasettdemo med Akkes låter ment for Cockroach Clans plate nummer ettelleranna. Ikke bare var det en fjong opptaks-MC, men det var også en bunke tekster med Akkes umiskjennelige håndskrift på. Jeg sendte lydbånd og papirer til Holmlia, og nå er vi her.
Fortell om bakgrunnen for albumtittelen Degenerates are Back og hva dere ville få frem med den?
Akke: – Tittelkuttet «Degenerates Are Back» forteller faktisk en sann historie, tror det var Billy Cockroach som fortalte den en gang: En fyr proppfull av psykedelia tester sportsbilen sin på motorveien inn mot Oslo. Hastigheten øker og øker, veien blir smalere og smalere, og han opplever G-krefter som en jagerflypilot. Plutselig kommer en politibil opp på siden og tvinger ham til å stoppe. Politimann: – Er du klar over hvor fort du kjørte? Stein og forsøksvis skjerpa sjåfør: – Jeg er ganske sikker på at jeg ikke kjørte fortere enn 110, konstabel.» Politimann:– Du har ligget i 30 km/t de siste tjue minuttene. Ut av bilen! Så om det finnes noe overordna grunn til albumtittelen, så må det være at underdogs skriver like god historie som noen. Men egentlig er det bare en kul låttittel, og dermed også albumtittel.
Hvilket forhold har dere selv til tap av fysisk, psykisk og moralsk kompass?
Akke: – Jeg trenger ikke noe fysisk kompass, jeg har en drøy evne til å orientere meg. Bortsett fra når jeg er på Rodeløkka, der går jeg meg bare vill. Det moralske kompasset mitt er rimelig intakt, her har jeg en gyllen regel, litt sånn bibelsk med en twist: «Do unto others as you would have them do unto you – do rock ’n’ roll».
Ingvild: – Det kan skje alle. Man vet aldri hva som skjer i livet. Det er mange grunner til at folk blir som de blir. Jeg har selv erfaring med å falle utaskjærs. Tenker det er viktig å ha vidvinkelen på, og heller trekke seg unna hvis det blir for mye. Eller eventuelt si ifra og spørre om man kan hjelpe med noe.
Morten: – Pila på mitt moralske kompass peker dit hvor det ikke skytes unger, kvinner, gamle, hjelpearbeidere og journalister i huet på kloss hold og med breie glis. Viva Palestina.
Hva betyr normalitet og andres definisjon av det for dere?
Akke: – Det er ingenting dust med normalitet. Det er helt normalt å føle seg unormal, noe alle gjør på sin egen måte. Å innse at du er mistilpassa og nuts, gjør deg dermed pinlig normal.
Ingvild: – Jeg vet i hvert fall at jeg ikke vil være normal. Ikke at jeg streber etter å ikke være det, for det kommer nok av seg selv hehe. Men jeg har uansett trua på alt som er annerledes. Alle må være seg selv. Normal eller unormal. Og hva er egentlig normal?
Morten: – Normalt er farlig. Så derfor går jeg med joggebukse, capsen bak fram og med «Bong Hits For Jesus»-skjorta mi så ofte jeg kan.
Platen åpner med en hyllest til budget rock-bandet The Donnas. Fortell om det og forholdet til dem.
Akke: – The Donnas var et av de virkelig coole banda på 90-tallet. Låta er en feiring av mine den gang skrullete fantasier om å date alle fire i bandet, gjerne på en gang.
Ingvild: – Jeg har ikke et veldig sterkt forhold til The Donnas, bortsett fra at de hadde noen kule låter en periode.
Morten: – Hu ene, Brett Anderson, likna veldig på det ene søskenbarnet mitt fra Fåberg sånn rundt 1997. Mener jeg så Donnas på SoWhat, Grensen, Oslo rundt samma tid.
Magne: – Så dem live for rundt/over 20 år siden. På SoWhat! må det nok ha vært. Ble umiddelbart starstruck og sjarmert i senk. Litt på samme tid som Sahara Hotnights, Mensen og Umbrella herjet med unge, drømmende rockegutte-wannabe-hjerter. Spiller ofte 7” «Take It Off» hvis jeg er DJ noe sted. Den er som regel alltid med i kofferten. I tillegg får vi en alt annet enn hyllende tekst om Toto og «Rosanna».
Si litt om forholdet til Lukather, Paich, Porcaro-brødrene & co.
Akke: – Gitarlæreren og mentoren min fra oppveksten i Øyer, Rune Johansen, introduserte meg for alle de kule banda, Thin Lizzy, Cheap Trick, City Boy, Sex Pistols og hele pakka, men han
introduserte meg også for Toto.
– Jeg synes Toto er no’ drit, jeg!
Ingvild: – Det er et band jeg ikke liker rett og slett.
Morten: – Jeg synes Toto er no’ drit, jeg!
Dere har også valgt å covre The Professionals «Rockin’ Mick». Si litt om det valget og forholdet til bandet, dets medlemmer og denne låten spesielt.
Akke: – Låta er hentet fra originalen The Professionals LP (1980). I 1997 ga Virgin Records offisielt ut albumet, men utelot «Rockin’ Mick», som er god nok grunn til å covre den. Jeg spurte Tom Spencer fra 2015−2024-utgaven av The Professionals om han kunne hjelpe til med å dissekere de vanskeligste snøvlefrasene fra teksten. Han svarte: – Jeg kjenner faktisk ikke låta. Jeg skal spørre Paul Cook, men han husker ikke en gang ei uke tilbake. Jeg hørte aldri noe mer. Men godeste Pete Hurst kom oss til unnsetning, og nøsta opp i babbelet.
Morten: – En viss raff gitarist i ett visst rafft rockeband her i Oslo spilte «I Didn’t See It Coming» for meg for 25 år sia, og sa at denne måtte jeg ha. Så gikk jeg ut og kjøpte den da. Fin plate. Det var Ingvild som kom med forslaget om den låta. Tru’kke den er på noen skive. Kult å gjøre «hemmelige» låter, for da kan man fint late som at man har laga dem sjøl. Steve Jones var en djevelsk god rytmegitarspeller.
Ingvild: – Eksen min Ziggy som tipsa om denne låta. Jeg hadde ikke hørt den før. Det er en ganske ukjent Professionals-låt. Jeg synes den var fet. Vi testa den, det låt kult så vi tok den med på skiva.
Si litt om forholdet til
Motörhead:
Akke: – Motörhead er og blir tidenes feteste rock’n’roll-bulldozer, ikke noe mer å si om den saken. Glad jeg fikk sett dem live noen ganger.
Ingvild: –Et av de absolutt feteste rockebanda ever! Og et av banda jeg har sett flest ganger. Ingen over, ingen ved siden av.
Morten: – Fan siden jeg fikk låne Motörhead på kassett av søskenbarna mine på Vingnes i 1989. Deres versjon av «Train Kept A Rollin’» og Fast Eddie sin gitarsolo på den er fremdeles noe av det råeste jeg veit om.
Magne: – Så de en haug av ganger i diverse sammenhenger, men har nok et mer sobert forhold til dem enn mange andre jeg kjenner. Én episode som var veldig stas, var da vi spilte samme festival i Tyskland i 2005 med Wonderfools, og backstagehengeren vår var skiltet med Wonderfools 15.00−17.00 Motörhead 18.00−23.00 eller noe sånt.
Abba:
Akke: – Det beste som har kommet fra Sverige. Låtene, arrangementene, stemmene, skjegget, harmoniene, platåskoene. Helt drøyt!
Ingvild: – Var blodfan som liten. Bra låter og alt det der. Musikalske folk. Hører ikke mye på det nå.
Morten: – Jeg liker ABBA, jeg.
Magne: – Ikke sett musikalen, men har sett en dokumentar og de var – og er – helt sinnsyke låtskrivere og artister. Svenskene ass!
Cheap Trick:
Akke: – Det aller, aller viktigste bandet for meg – ever! Kløktig, eksentrisk, fulle av humor, alltid en høyt hevet langfinger til musikalske dogmer, og opphavet til noen av de beste powerpop-låtene som finnes. Robin Zander er også en av mine favorittvokalister, og Bun E. Carlos tidenes tøffeste revisor-trommis.
Ingvild: – Superfett!
Morten: – Er fan. De har laga den beste powerpop-låta noensinne. Magne og jeg så de live i Baskerland for lenge siden.
– Motörhead er og blir tidenes feteste rock’n’roll-bulldozer, ikke noe mer å si om den saken.
Magne: – Spiller de ofte når jeg jobber på Last Train. Og vært så heldig å få sett de én gang live i Spania. Helt rått! Og litt av en sammensetning av typer. Ble faktisk sammenlignet med Robin Zander av en utenlandsk dame en gang vi spilte på Last Train med The Brat Pack. Hahahahaha!
The Go-Go’s:
Akke: – Farlig band. Hadde det vært jeg som skrev låta «Vacation», ville jeg bare lagt meg etterpå og tenkt: Sånn, nå har verden fått alt verden trenger, sayonara!
Morten: – «Beauty And The Beat» er lyden av vår trommeslager bak baren på Last Train, skum rundt kjeften og hodenikking til denne perlen av ei plate.
Magne: – Spilles også ofte på Last Train. Veldig fan! Også av solo-greiene deres, bl.a. Jane Wiedlin som The Yum Yums covret på en av skivene sine med «Rush Hour».
Redd Kross/Red Cross:
Akke: – Har for meg mange av de samme kvalitetene som Cheap Trick, herlig tegneserieaktige og med poplåter ingen andre klarer å skrive.
Morten: – Ble som med mangt og meget anna introdusert for Redd Kross på Last Train. Er nok ikke mange barer som har jevn rotasjon på platene deres. Jeg var så heldig å se de som support for
Melvins på Blå en gang i tida.
Magne: – Spilles både hjemme og på jobb. Dritfett! Så de på Blå sammen med Melvins, og håper å få sett dem nå også.
(Redd Kross spiller på Blå 24. oktober. Lenke til arrangementet finner du her.)
Badfinger:
Akke: – Herlig band. De var ett av få band som kom inn i varmen på The Beatles’ Apple Records den tida. Kom på nå at i 1997, tror jeg det var, dro jeg i studio med Nils Harald Mæhlum og gjorde en punkrock-cover av Badfingers «No Matter What», haha. Den skal jeg jaggu prøve å finne igjen.
Morten: – Ett av ørten band jeg ikke har fått satt meg ordentlig inn i riktig ennå, men eier én 7” som jeg DJ-er titt og ofte. Det er «Come Get It» med «Rock Of All Ages» på baksida. Badfinger sin original av «Without You» fra No Dice burde ALLE ha hørt.
Magne: – Ikke noe særlig forhold til, men det burde jeg sikkert hatt.
Descendents:
Akke: – Da jeg kom over Everything Sucks-albumet i 1996, hadde jeg ikke en gang hørt om bandet. Jeg ble helt satt ut av den komplett geeky, lynskarpe og melodiøse tilnærmingen til litt for fort punkrock. Vokalist og molekylærbiolog Milo Aukerman har en nydelig stemme, og gitarist Stephen Egerton er en av de beste, han får meg til å tenke litt på Roger Andreassen, som også er en av de beste.
Morten: – Det eneste forholdet jeg har til Descendents er logoen.
Magne: – Elsker! Var aspirerende skater på 90-tallet og litt utover, og de henger fortsatt med den dag i dag. Samme med ALL.
Kan dere til slutt velge fem powerpop-favoritter hver og si hva dere har likt ved dem?
Akke:
– De fem første jeg kommer på, av hundrevis å velge i, er fem av hundrevis som får meg til å rødme når jeg hører dem – og forbanne meg sjøl over at det ikke er JEG som har skrevet dem.
«Dreaming Your Life Away» med The Motors.
«Girl of My Dreams» med Bram Tchaikovsky.
«Blue Chair» med Elvis Costello & The Attractions.
«Monolith» med Redd Kross.
«Where I Find My Heaven» med Gigolo Aunts.
Morten:
«Dancing The Night Away» med The Motors.
«Midnight» med Hard-Ons.
«Small Town» med Real Kids.
«Walking Out On Love» med The Beat.
«Girls Talk» med Dave Edmunds.
Magne:
«Tonight» med The Raspberries.
– Hørte denne låta først i coverversjon på første plata til Mötley Crüe. Fantastisk låt. Og kult at et hardrockband covrer en powerpop-låt. Så meg nødt til å stjele riffet til en Brat Pack-låt.
«Starry Eyes» med The Records.
– Er vel kanskje den mest perfekte powerpop-låta av dem alle. Punktum.
«1 Time, 2 Times Devestated» med DM3.
– Australia! Helt perfekt powerpop-låt! Dom Mariani Three.
«I Do I Do I Do» med Hard-Ons.
– Kommer ikke unna Hard-Ons. De har sikkert hundre perfekte poplåter, men denne er kanskje den perfekteste av dem alle.
«Apples» med The Wonderfools.
– Litt kleint å ta med en «egen» låt, men historien er ganske funny. Jokke hadde skrevet en helt sinnsykt fin powerpop-låt til Wonderfools skiva «Too Late To Die Young», men da vi var i studio ville ikke vokalisten synge på låta, fordi han syntes teksten var for flau, så jeg endte opp med å måtte synge leadvokal på den låta. Og Tomas Dahl aka Caddy synger korevokalen. Og mitt kanskje aller kjipeste øyeblikk på en scene var den ene gangen vi skulle spille låta live på Klubbøya på Palace Grill. Tomas Dahl tok over trommene, og jeg måtte synge leadvokal UTEN GITAR PÅ, men kun med en mikrofon i hånda. Sjelden følt meg så naken. Fatter ikke at folk tør og klarer det til daglig. RESPEKT!
Vær den første til å kommentere