The Jesus and Mary Chain på Rockefeller

Brødrene Jim og William Reid i The Jesus and Mary Chain (JAMC) har hatt turbulente år siden de ga ut sitt første album Psychocandy i 1985. Å påstå at de har utvist stor søskenkjærlighet, ville være å overdrive kraftig, men kanskje er det akkurat i spennet mellom samarbeid og konflikt at de gode låtene og stemningene oppstår?

På Rockefeller har de skotske brødrene med seg tre medmusikanter på bass, gitar og trommer. Det låter proft og tett og danner et fint bakteppe for vokalen til Jim og gitarspillet til William.

Storebror William står stort sett på ett sted og drar avgårde riff og soloer. Han har en vifte foran seg for å kjøle seg ned, og de karakteristiske krøllene beveges av vinden fra vifta. Håret har sett bedre dager, men gitarspillet sitter helt perfekt, konserten gjennom.

Skulle jeg satt opp en liste over hvem jeg synes er de tøffeste og beste vokalistene, ville Jim Reid kommet ganske langt opp på lista. Som frontfigur gjør han ikke mye ut av seg i fakter og bevegelser, men han har coolness og en stemme som er mørk og tøff og uten fiksfakserier.

Mørke stemninger

Låtene til JAMC er preget av inderlighet og mørke og gode stemninger. Musikalsk opererer de forsåvidt innenfor enkle rammer. Kan du spille litt gitar, er det forholdsvis greit å følge akkordrekkene til JAMC. Det er ikke ment til forkleinelse for låtene, tvert i mot er det et godt utgangspunkt for å male stemningene de er ute etter.

De starter settet råsterkt. Etter «jamcod,» som er å finne på det nye albumet Glasgow Eyes, kjører de på med «Happy When it Rains» og «Head On.» De setter standarden der, og holder et jevnt godt kok gjennom stort sett hele konserten. Både gamle fans, som undertegnede, og nye får garantert ståpels av både nye og gamle låter.

Som nevnt er brødrene Reid ute med det nye albumet Glasgow Eyes og fra det albumet har de med et knippe låter som helt sikkert vil bli live-favoritter framover. Før nevnte «jamcod» er, i tillegg til «Girl71,» «Venal Joy» og  «Chemical Animal,» fine tilskudd til settlisten til JAMC.

Det er nok likevel de gamle klassikerne som først og fremst får gåsehuden til å sprette. Eksempler på det er låter som «Some Candy Talking» og «Just Like Honey» På sistnevnte låt får Jim Reid for øvrig hjelp av vår egen Hilma Nikolaisen. Hun er også med på «Sometimes Always» og gjør i det hele tatt en strålende vokaljobb.

Melodiøs støy

Noe av konseptet med Jesus and Mary Chain, spesielt i starten av karrieren, var støyende fuzz-gitarer som innkapsla gode, melodiøse låter. Tidvis er det også det vi får servert her og, herlig shoegaze-støy.

Man kan godt sette bandet inn i shoegaze-båsen, men i bunn og grunn er det rock’n’roll de spiller. At de har to låter med titlene «I Love Rock ‘n’ Roll» og «I Hate Rock ‘n’ Roll» er morsomt, og også betegnende for bandet. Det er nok et elsk-hat-forhold her, akkurat som det har vært – og muligens fremdeles er – mellom brødrene Reid.

Det er for lengst slutt på den tida da bandet gikk av scenen etter 15-20 minutter. Det ble en del av hypen rundt bandet, men heldigvis kjører de fulle sett med ekstranummer nå. Bandet går av scenen etter «Just Like Honey,» men Jim Reid gir publikum beskjed om at hvis vi lager nok støy, kommer de til å spille mer. Og det gjør vi selvsagt, for vi vil ha mer.

Etter «Darklands», «Taste of Cindy», «I Hate Rock ‘n’ Roll» og den reale støyeren «Reverence», sier bandet seg fornøyd. Da har publikum vært vitne til en sterk og jevn konsert som fortjener en meget sterk femmer. The Jesus and Mary Chain har noe å komme med, og det er fint å se at gamle helter fremdeles kan være relevante.

 

Fotogalleri: Johannes Andersen