The Joy of Elephant: Psykedelisk postpunk og drømmende synthpop

the_joy_of_elephant_2 — Svein Petter Nilssen. Pressebilde

– Synth er gøy! Man kan være minimalistisk, men samtidig oppnå store soniske variasjoner, mener Svein Petter Nilssen som utgjør The Joy of Elephant som er aktuell med sitt selvtitulerte debutalbum på Dig Dog Records.

Mossingen skaper besnærende, melankolske lydlandskap. Det låter sjelfullt og passe særegent, tross røtter i 1980-tallets alternative synthpop, new romantic og postpunk. I snakk ned disharmoni kan du få vite mer om mannen bak og om hvordan prosjektet ble til.

Kan du først fortelle hvem du er i norsk musikkliv for de som ikke kjenner deg fra før?

– Av det mest «synlige» er det nok som gitarist i bandet Monalia hvor jeg også spiller litt keys og har produsert litt.

Si litt om hvordan dette prosjektet kom til.

– Jeg hadde et utvalg låter jeg ville spille inn – og gjøre alt alene, være helt fri fra andres meninger og ikke måtte ta hensyn til instrumentering. Og med en grunnleggende idé om at «dette skal ikke ut live» (mer om det senere). Oppsummert satte jeg tre premisser for hele prosessen: 1. Gjøre absolutt alt og ta alle valg alene. 2. Dette skal ikke ut live. 3. Ikke ta hensyn til sammenheng og sjanger, la hver låt (og jeg da) bestemme underveis hva den trenger og fortjener.

Fortell om bakgrunnen for valg av bandnavnet.

– For å gjøre det litt enkelt for meg selv så tenkte jeg at å bruke et dyr kunne være et godt utgangspunkt – lot det ligge litt, og kom til elefanter – og kom på et møte med en elefant i India for en del år tilbake. Vipps så ble det The Joy of Elephant, ikke mer komplisert prosess enn det, men ble sikker på valget og navnet når jeg så at det åpner for mange lag.

Hvilket forhold har du selv til elefanter og glede?

– Som jeg nevnte hadde jeg et elefant-møte i India for en del år siden. Vi var å besøkte et reservat for tidligere arbeids-elefanter som kom fra både brukbare forhold og helt sikkert elendige forhold. Elefantene levde fritt i dette området og fikk tilpasset omtanke. Men det var kun én som var stabil nok til at man kunne komme helt inntil den. Når jeg kikket den i øyet på en halvmeters avstand så var det som tiden sto stille og den inviterte meg inn i universet sitt og sjelen – og gransket min. Det var noe med det møtet som satte seg.

– Jeg syns det er alt for mange, spesielt menn, som går i «selvrealiseringsfella» og stuper i gubbe-rock gryta.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som fascinerte?

– Det husker jeg ikke – men det jeg husker var da jeg gikk i musikkbarnehage, 2-3 dager i uka. Vi skulle spille rytmer sammen, det var nok kanskje ett øyeblikk at det faktisk svingte litt – haha – og glemmer ikke følelsen «oi, vi spiller forskjellig – SAMMEN». Så det var nok kanskje første «bandopplevelse.»

Når begynte du selv å spille og synge og hva får du ut av det?

– Jeg rota litt med en gammel ekkomaskin, tromme-maskin og et Casio-keyboard i 12-13 års alderen. Plukka etterhvert opp en brukt bass, tenkte at det har jo litt lavere terskel til å komme i gang med. Så skjedde det: Jeg klarte å snike meg inn på DumDum Boys-konsert under Splitter Pine-turnéen som jeg var alt for ung til å komme inn på. Det var med skrekkblandet fryd, det var veldig mange drita og utagerende 18-30 åringer der, men på den lave scenen sto selveste Kjartan Kristiansen med gitaren på knærne og blæsta ut det ene riffet etter det andre. Da bestemte jeg meg – det er jo GITAR som gjelder. Kjøpte en Telecaster-kopi og en fæl Peavy-forsterker uka etter. Angående synging så har har det begrenset seg til koring – i beste fall. Har aldri sett på meg selv som vokalist, men med dette prosjektet ble det nødvendig når jeg skulle gjøre alt selv, så resultatet ble jo at jeg debuterer som vokalist nå. Hva jeg får ut av musikk er litt vanskelig å gi et kort svar på, men litt forenklet så kan jeg hvert fall si at å drive med musikk er noe man gjør fordi man må, ikke fordi man kan. Det tror jeg veldig mange musikere og artister kan være enige i.

Har du hatt noen mentorer, inspirasjonskilder eller forbilder langs veien som har vært viktige? I så fall hvem, og hva har du lært av dem?

– Har vel egentlig bare hatt én mentor når jeg skulle lære meg å spille gitar. Arne Olav, som var en del år eldre enn meg og allerede da spilte gitar som en gud, studerte også pedagogikk på det tidspunktet, så han lærte meg noen helt elementære og veldig viktige innfallsvinkler som jeg utviklet til min egen verktøykasse. Jeg var veldig lat og/eller utålmodig så jeg gadd aldri «plukke» andre gitarister. Jeg satte heller på Miles Davis’ Kind of Blue og improviserte mine egne greier over noen verdens mest legendariske jazzmusikere. Dette har nok preget meg mye når det gjelder å skape melodier, farger, riff osv. Gjennom årene har jeg hatt mange forskjellige perioder – alt fra tidlig Duran Duran, Echo and the Bunnymen, Prince, litt Zeppelin, videre til Beastie Boys, Stone Roses, Depeche Mode og elektronika som Underworld og veldig mye forskjellig som jeg ikke husker navnet på.

Hvorfor postpunk og synthpop?

– Det farlige og ærlige svaret er at jeg syns det er alt for mange, spesielt menn, som går i «selvrealiseringsfella» og stuper i gubbe-rock gryta. Sånn – kjør debatt, haha. Det andre svaret er vel at synth er gøy, man kan være minimalistisk men samtidig oppnå store soniske variasjoner.

Du har valgte å gjøre og spille alt selv i studio. Si litt om det valget.

– Det var mest for å utfordre meg selv, og se hvor langt jeg kunne ta dette alene. Det var vel når jeg hadde funnet formen på tredje låta at jeg bestemte meg «nu jävlar, nu kör vi» og at dette skulle jeg dra i land.

Si litt om forholdet til

Orchestral Manoeuvres in the Dark

– Kan vel si at det begrenser seg til navnet. Har helt sikkert hørt det flere enn en gang, men jeg er generelt veldig dårlig på å huske og koble navn til det jeg hører.

Turquoise Days

– Nope.

Thomas Leer

– Litt som svaret vedrørende Orchestral Manoeuvres in the Dark.

The Dandy Warhols

– Aldri hatt musikk av Dandy selv, men har jo selvfølgelig blitt eksponert for det både her og der.

Jonathan Bree

– Skulle til å si «ikke noe forhold», men så kom jeg på at jeg hørte han live i Moss på Lyse Netter i 2022, og at jeg sjekket det ut litt i forkant. Syns det er fett, tror jeg må høre litt mer på det nå.

Indie

– Hm, det er vel i denne etterhvert svært utvidede sjangeren at jeg finner ting jeg liker.

Psykedelia

– Cream, Pink Floyd og ikke minst Love og Jefferson. Av nyere ting så tenker jeg at The Black Angels, Spiritualized og Tame Impala nailer det. Syns forøvrig mye i dag blir kalt psykedelia som etter mitt hode ikke er det. Blir vel litt som indie.

Minimalisme

– Er generelt veldig glad i minimalisme – på alle måter. Formidle mest mulig med minst mulig. Minimalisme gjør livet lettere å leve tenker jeg.

Lagdelte lydbilder

– Klarer man å gi dybde i musikk med lag som ikke er, men hjernen skaper nye lag med hjelp av de lagene som er der, syns jeg ting begynner å bli spennende. Perfekt miks av minimalisme og maksimalisme.

Mørke

– Vet ikke hvorfor jeg graviterer mot mørke og soniske temaer. Kanskje jeg syns det veldig lett kan bli naivt og platt med for mye «happy go lucky»?

Fortell om forskjellen mellom The Joy of Elephant live og i studio.

– Som nevnt var det overhodet ikke tanken at dette skulle ut live. Men etter litt påtrykk fra musikervenner som ville ta det ut på veien med meg så har jeg jobbet litt med å tenke ut hvordan denne skal se og høres ut. Bandet er nesten komplett, det blir en eklektisk sammensetning med rutinerte folk – både ukjente og kanskje mer kjente fjes. Det kommer helt sikkert til å låte annerledes live, men signaturen skal være vel tilstede, bare mye tøffere.

Når blir neste muligheter for å få oppleve dette på en scene?

– Er jo litt seint ute med tanke på live-band. Men sånn det ser ut nå blir det en gang i vinter.

Hvilke planer har du ellers fremover?

– Det som blir viktigst nå er jo å få bandet til å bli så bra som mulig og få live-identiteten til å sitte, og ikke minst få det ut på veien. Samtidig jobbes det så smått med nytt materiell.

Kan du til slutt velge ti favorittlåter som på en eller annen måte har influert The Joy of Elephant og si litt om dem.

– Her må jeg på en måte kaste inn håndkle – har jo sikkert hundrevis av favorittlåter, og enda vanskeligere å knytte noen direkte opp mot prosjektet. Hjelper jo heller ikke at jeg er veldig dårlig på å huske navn på artister og låter. Men det er vel med det spørsmålet jeg blir minnet om at prosjektet er basert på summen av det jeg syns er fett, så sånn sett har det jo funket. Uansett her er 10 låter jeg digger.