THE NEW DEATH CULT – THE NEW DEATH CULT

Det utenomjordiske rockebandet THE NEW DEATH CULT er ute med sitt selvtitulerte debutalbum på Indie Recordings. De har tekster i Pink Floyd-stil, trøkket til QOTSA og vokalen til Biffy Clyro.

«De humanoide innbyggerne på den fjerne planeten Netuluna har fulgt nøye med på den døende, krigsherjede og blødende planeten Jorden i flere år i håp om å se tegn til betydelige endringer. De har nå kommet til å innse at den ellevte time er her. I et desperat forsøk på å samle alle mennesker under oppgaven om å redde planeten og dem selv, etablerer de et nytt medium. En kraft mer potent enn noe annet i hele universet: HEAVY ROCK MUSIKK.»

Slik lyder meldingen fra de fire maskerte humanoide romvesenene ALPHA, BETA, GAMMA og DELTA fra universets ytre grenser. Spørsmålet blir da: vil de lykkes?

Sterk start

Skiva åpner med den råe «Light Spills Over», som følges opp av «Zeitgeist». Disse to ble også, ikke overraskende, de første singlene fra skiva. Begge trøkker godt, med refrenger som fort blir en «earworm». «True Eyes» er mye lettere, den har godt tempo og er litt mer poppet enn de andre. Det er en låt man blir glad av, selv om teksten ikke skulle tilsi det.

«The Moon» fanget min oppmerksomhet kjapt, da den overrasket med noe folkrock-aktig gitarspill i introen, men det var dessverre en kortvarig glede. Det er en god låt med gjennomgående godt gitarspill, skjønt jeg skulle ønske at  jeg fikk høre at introen fikk større plass videre i låten, ikke kun på refrenget.

Tekst og tyngde

«The War» og «Home» er vel de «tyngste» låtene på albumet, dog kun på refrengene. Låtene i seg selv fungerer veldig bra, men jeg savner mer gjennomgående tyngde. «Blood of Babylon» er låta med mest lekent gitarspill og en virkelig god tekst.

Apropos tekst: «Colours of The Mind» bygger opp refrengene på en måte jeg tror jeg ikke har opplevd tidligere. De blir lengre og lengre for hver runde – en fiffig og artig liten detalj. Balladen «Edel» seiler over lytteren som et flott, mykt silketeppe og avslutter albumet.

Deilig tidsreise

Dette har vært en liten tidsreise tilbake til 90-tallets lette stoner-rock, ispedd en ekstra liten fert av pop. Det er deilig med «enkel» musikk som har fokus på gode riff, stødige trommer og fengslende basslinjer. Det er også deilig å høre at flere band klarer blandingen av lun vokal og tøffe melodier, uten å bli en rip-off av Ghost.

Om de ikke redder planeten, vil de i det minste lett klare å samle «alle» mennesker med sin musikk. The New Death Cult har i hvert fall gitt meg et bevis på at retro-stonerrock fortsatt funker!

OBS: Release-konserten blir på Parkteatret torsdag 26. september.