The Queers + The Hallingtons @ Revolver

The Queers spilte onsdag før påske i kjelleren til Revolver, og hadde med seg The Hallingtons som kledelig oppvarming.

Pop-punk bandet The Hallingtons åpner kvelden med den energiske I Don´t Wanna Work In The Diner og følger kjapt opp med en uutgitt låt presentert som Jesus Freak. Via disse åpningslåtene får bandet vist sine ypperlige kapasiteter innen låtsnekring med trestemte vokalharmonier og enkle, men underholdende og fengende refreng. Referanser er først og fremst Ramones, men også for eksempel etterfølgere som Huntingtons eller The Lillingtons (som kveldens oppvarmere forøvrig synes å være en bandnavn-fusjon av).

Jesusfreak etterfølges passende av Beach Boys-nikkende Library Girl fra deres siste utgivelse «1-2-3-4 Songs». Deretter kommer to andre låter som heller ikke kjennes igjen fra tidligere; en presenteres som The Witch, og den neste som Dodo Brain. Bassist Mikel Hallingtons noe nasale og mer rustne vokal på sistnevnte kler lydbildet godt, og det er en styrke at trioen bytter på hovedvokal-oppgaven seg i mellom settet gjennom. Dette nyanserer deres strengt oppskriftsmessige og Ramones-deriverte pop punk, og tilfører låtene distinkte særpreg.

Upolert uttrykk og autentiske rammer

Neste låt ut, Aim For The Stars, blir noe preget av litt lavt volum på mikrofonen til trommis og dennes vokalist T.E Hallington. Dette fremhever dog de ypperlige bakvokal-harmoniene og skaper et kanskje utilsiktet, men rått og originalt lydbilde.

Av kveldens repertoar er dette den låta som gir mest assosiasjoner til kommersiell pop-punk av det mer syntetiske slaget. Men det lille gufset av All the small things og et ekko av pop-punkens kommersielle gullalder gjøres til noe positivt, da låten plasserer dette innen mer autentiske rammer med mer upolert utrykk. Det blir dermed en påminnelse om hvor godt opphav mindre flatterende referanser som blink-182 og Sum 41 opprinnelig stammet fra.

Både Gaga Over You, og Why Can´t You Be With Me høres begge ut som noe Dee Dee Ramone kunne kommet opp med i sin tid. Etter disse får vi kveldens kjappeste låt, Shithouse, som følges tett opp av settets nest siste låt, den også kjappe men mer 60-talls-poppete Annie T.

En velporsjonert dose Ramonescore

J. Hallington minner så publikum om at forrige gang de spilte i Revolver-kjelleren var det en Queers-cover som fikk avslutte settet. Han erkjenner dog at kveldens omstendigheter gjør at dette nå «kunne blitt litt rart, og at det derfor må bli Ramones». Vi blir så servert en autentisk og fengende versjon av Babysitter. Det blir en svært passende avslutning som blir mottatt med stor jubel.

Oppvarmingen klokker inn på ganske nøyaktig 22 minutter, noe Ramones´ reaksjonære riff-maestro Johnny Ramone tilfeldigvis definerte som et supportbands perfekte og absolutte maksgrense for spilletid (også stadig videreformidlet av kveldens hovedperson Joe Queer). Idéen om at et oppvarmingbands viktigste oppgave er å etterlate publikum sultne på mer etterkommes effektivt, og settets 3-4 nye låter tyder på at The Hallingtons snart er tilbake med nye utgivelser og konserter som det sterkt anbefales å få med seg. Gitt selvsagt at en liker en herlig miks av protopunk og tyggegummipop i høyt tempo, også kjent som Ramonescore.

Legender og pop-punk pionerer

Etter en halvtimes pause entrer The Queers scenen til bassist Cheeto Banditos omstendige mikrofontesting, høy gitarfeedback og stor jubel. Det føles fristende å benytte superlativer i overskriften angående Queers her, da bandet for lengst er for veteraner å regne. Med sin snart førtiårige eksistens (og sine omtrent førtitalls forskjellige medlemmer), er The Queers av de lengstlevende punkrocknavn man kan oppleve live i 2019.

Skjønt kveldens hovedperson og bandets eneste varige medlem Joe Queer i intervju stadig insisterer på at han er for ydmyk til å gå med på noe påstått legendestatus, introduserer han sitt eget band som intet mindre enn «[…] the greatest fucking punk rock band in the whole fucking world», før Tamara is a Punk starter showet.

Denne skryteironiske låten følges kjapt opp av nostalgiske hits som Like A Parasite, I Met Her At The Rat og Debra Jean. De fire åpningslåtene er unnagjort på under åtte minutter, og kan stilmessig – i likhet med The Hallingtons – defineres som pop-punk av den gamle skolen, og gjerne sorteres under «Ramonescore» som The Queers ofte anses som de fremste formidlerne av.

Bredt spekter innen punkrockhistorien

The Queers har mye bredde å by på, og siden de er kjent for å operere uten spilleliste og å heller velge låter basert på responsen til publikum, er jeg spent på hva resten av kvelden har å by på fra bandets lange katalog og grådige forsyning av cover-låter.

En noe skitnere del av repertoaret blir servert gjennom den flatulens-tematiske og mindre poppete I Can´t Stop Farting fra gjennombruddsplaten «Love Songs For The Retarded». Denne oppfølges av litt trommeteknisk trøbbel som gir Joe Queer anledning til å hylle The Hallingtons og å kjapt presentere bandets nyeste tilskudd Cheeto Bandito og deres massive trommis Hoglog Rehab.

Etter en slags rituell og obligatorisk AA-presentasjon av seg selv lydende, «My name is Joe Queer, I´m a drug addict and a alcoholic», får vi gatepunk-aktige Night of the Livid Queers og Angry Samoans-klassikeren My Old Mans A Fatso. Publikum responderer stadig mer høylytt og får innfrid krav om Monster Zero etter iherdig ønskebrøling.

Stundom degenerert tekstunivers og til tider slentrete spillestil

The Queers byr altså på mer bredde innen punkrocken enn mer stilrene ramonescore-band som for eksempel Riverdales eller Huntingtons. Etter en ekstra kjapp cover av Ramones-klassikeren Cretin Hop og et knippe av flere av bandets mer typisk pop-punkete spor, leveres You´re Tripping. Denne gir assosiasjoner til både Circle Jerks og Black Flag anno Keith Morris.

Etterpå følger I Hate everything og enda en av deres mer hardcore-klingende slagere fra den tidligste perioden, Kicked Out Of The Webelos. Allsangen blir såpass høy at den nærmest overdøver bandet selv, og det er feststemning blant store deler av publikum. Med litt godvilje kan både tidligere Lookout!-kollegaer Green Day og den for lengst selvdestruerte kompisen GG Allin høres spor av i kveldens sett. Førstnevnte pre eyeliner, million-industri og midtlivskrise, mens i Allins tilfelle er det særlig Jabbers-perioden man hører. Men også hans senere virke har tematisk gjenklang i The Queers’ stundom degenererte tekstunivers og til tider slentrete spillestil.

Trippel dose ekstranummer og en verdig avslutning

Konserten fortsetter i høyt tempo med blant annet Ursula Finally Has Tits og aftenens tredje Ramones-cover Sheena Is A Punk Rocker. Nylig avdøde Dick Dale hedres kledelig med den instrumentale surf-rockeren The Ballad Of Rock `N`Roll Lopez. Det hintes til konsertslutt med kveldens hardeste låt, This Place Sucks, med overlagt upassende Smoke On The Water-riffing som avslutning. The Queers vender heldigvis kjapt tilbake med første ekstranummer og settets tjuefemte (!) låt, den Beach Boys-hyllende hiten Punk Rock Girls. Den fremføres med stor bravur før bandet igjen forlater scenen.

Takket være publikums entusiasme blir det hele to porsjoner til med ekstranummer. Første dessert er antihippie-låta Granola Head og den surfpoppa Goodbye California. Etter en litt lenger pause og et publikum som begynner å forlate salen, overrasker The Queers med å vende tilbake en tredje gang med I Wanna Be Happy. Dette blir et veldig passende og oppsummerende avslutningsnummer på en heftig, nostalgisk og feststemt aften; avslutningslåtens vers er visstnok skrevet av Joey Ramone på sykesengen og egentlig ment for hans karriereavsluttende soloalbum. Etter legendens død ble låten ferdigstilt av Joe Queer og Ben Weasel, og omsider utgitt på The Queers’ Ramones-hyllende «Pleasant Screams» fra 2002.

The Queers er fortsatt i toppform. Det ryktes om både nytt album og dertilhørende turnering innen deres førtiårsjubileum i 2021. Etter kveldens heftige konsert og publikummets euforiske respons, håper og regner jeg med at de tar turen innom Oslo igjen.

Queers + The Hallingtons Revolver 10.04.2018: 9/10