The Slow Painters – The Slow Painters

Vurdering

The Slow Painters – The Slow Painters 4/6

The Slow Painters er ute med sitt debutalbum. Det har blitt et småpent album fullt av gode stemninger av bandet som lager fin gitarpop, både av den rolige og mer støyende sorten.

Det er to kjekke, piperøykende karer som møter oss på coveret til albumet «The Slow Painters». Bildet på coveret – som har en herlig avslappet stemning – kan tolkes dithen at bandet The Slow Painters tar ting litt på hælen og har et laidback forhold til ting. Det beste eksempelet på det er at de har brukt 16 år på å få gitt ut debutalbumet. Ikke sånn å forstå at de ikke tar musikken de lager på alvor, det er ingenting på albumet som tyder på det.

Smart å starte albumet med den nærmest perfekte gitarpoplåten «Egon»

The Slow Painters har vært så smarte at de lar den nærmest perfekte gitarpoplåten «Egon» åpne ballet. Låten har fått mye positiv omtale, og det er lett å forstå. Det er herlig jinglende gitarer og en drivende rytme som danner grunnstammen i låten. Bandet har sagt at de liker Liverpool-bandet The La’s, og det kan man skjønne når man hører låten. Så er det også noe med den fine dynamikken mellom det rolige og det kjappe. Kan vi si at The Slow Painters har laget sin «There She Goes»?

De følger fint opp med en annen singel, «What I Miss the Most». Fine gitarpartier med fuzz denne gangen, men samtidig beholdes de lyse, melodiøse gitarløpene. Gutta har humor og: «I never see/you alone anymore/But I ran into a lamp post in 1996/So I couldn’t know for sure».

På låten «Parklights» roer de det helt ned. Jeg liker ikke å bruke begrepet, men dette er en låt som kan klassifiseres som en ballade. En viss hang til nostalgi kan anes i tekstlinjen «Typewriter without-a-paper/Twinkle twinkle printed star». Ah, det er kanskje derfor de har brukt så lang tid på plata, de har skrevet tekstene på en god, gammeldags skrivemaskin?

«The Happy Murdered» er en lang og stemningsfull låt med inderlig vokal og like inderlig gitarspill. Et gitarspill som avslutter låten i et ganske langt vokalløst parti.

Lekent støy i «About the Holidays»

I «About the Holidays» har bandet støyet og lekt seg veldig. Ett av de andre bandene de har nevnt som inspirasjonskilde er amerikanske Hüsker Dü. Starten på låten gjør akkurat dét lett å forstå, selv om den også inneholder jinglende gitarer i et roligere parti (nå skal jeg ikke bruke begrepet «jinglende» mer, lover).

Albumet avsluttes med rolige «Drum & Snare», og da har The Slow Painters gjort unna ti låter på i underkant av 40 minutter.

Selv om bandet har noen gode låter, syns jeg The Slow Painters handler mer om stemninger og sound enn de absolutte kanonlåtene (med unntak av «Egon»). Derfor gir jeg dem en firer på skalaen. Hadde noen flere av låtene utmerket seg, hadde femmeren vært innenfor rekkevidde. Det er uansett et fint album Oslo-bandet har laget, de har god grunn til å være stolte av debutalbumet. Nå er det bare å male på videre.

The Slow Painters er:

Andreas W. H. Lindvåg – vokal, gitar
Simen Breen – gitar, vokal
Paal Brevik Wangsness – bass
Øyvind Bersvendsen – trommer, perkusjon, vokal