90-tallsheltene fra Chicago leverte et spennende sett med både gode og dårlige overraskelser.
Vurdering
The Smashing Pumpkins i Oslo Spektrum 30.05.2019: 4/631 år har gått siden Billy Corgan, James Iha, D’Arcy Wretzky og Jimmy Chamberlin formet The Smashing Pumpkins. Kombinasjonen visjonær frontmann (Corgan) og medvind fra det tidlige 90-tallets tidsånd sikret dem stjernestatus i løpet av kort tid, og albumene Siamese Dream og Mellon Collie and the Infinite Sadness har for lengst skrevet seg inn i rockehistorien som viktige verker.
90-tallet kom som kjent til sin ende, og det samme gjorde Pumpkins. Kvartetten skilte lag i 2000, og det skulle gå flere år uten livstegn fra bandet. Stillheten endte i 2006 i det Corgan tok ut en fullsiders annonse i Chicago Tribune for å kunngjøre sine ønsker og planer om å få gruppa på fote igjen. Veien derfra til nå har vært preget av hyppige endringer i besetning og mindre interesse for bandet i offentligheten. I 2018 kunne dog både Iha og Chamberlin meddele at de var tilbake, og siden da har The Smashing Pumpkins tilsynelatende gjenfunnet gløden. Det blir spennende å se om bandet er like revitalisert på scenen.
Selvskrevne numre og undervurderte underdogs
Bandet spiller bra, og lyden er upåklagelig.
Så endrer spillereglene seg. Mellom låtene fra fjorårets munnfull Shiny and Oh So Bright Vol. 1 / LP: No Past. No Future. No Sun. og dens forgjenger Monuments To An Elegy får man både den monumentale «Bullet With Butterfly Wings» og den forbløffende overraskelsen «Eye» (kjent fra Lost Highway av David Lynch). Det er åpenbart at alt plutselig er mulig, og det føles litt som russisk rullett. Det er ikke det at jeg absolutt ikke liker det nyere materialet, men det har aldri helt klart å fenge på samme måte som bandets eldre album.
Etter en heller usjarmerende fremføring av «G.L.O.W» starter gullrekka på ordentlig, og vi blir servert et tilsynelatende endeløst festmåltid av både overraskelser og klassikere. Selvskrevne numre som «Disarm», «Cherub Rock», «1979», og «Tonight, Tonight» blandes med undervurderte underdogs som «The Everlasting Gaze» og «Ava Adore». De uventede øyeblikkene lar heller ikke vente på seg, og finurligheter som «The Aeroplane Flies High», «To Sheila» og en cover-versjon av The Cure’s «Friday I’m In Love» sunget av James Iha er alle med på å gjøre konsertens midtre akt til den beste.
Sviskeri
Magien falmer dessverre noe mot slutten av konserten.
Bandet har tross alt en såpass rikholdig katalog å velge fra, og tanken på at savnede låter som «Bodies», «Stand Inside Your Love», «An Ode To No One» eller potensiell sjokkgranat «The Beginning Is the End Is the Beginning» har måttet vike for dette sviskeriet er ganske nedslående. I rimelighetens navn bør det dog sies at coverlåter ikke er et fremmedelement på Pumpkins’ konserter.
Finaleakten var riktignok ikke blottet for høydepunkter (takk for sist, «Today» og «Muzzle»), men når det hele er over sitter jeg igjen med et inntrykk av at de kunne ha omstrukturert låtrekkefølgen litt. Dette for å balansere styrkeforholdet mellom konsertens midt- og sluttdel. Sett under ett var det likevel en spenstig og spennende settliste, og den musikalske leveransen holdt stort sett høyt nivå hele kvelden. The Smashing Pumpkins er etter alt å dømme i meget fin form. Takk for besøket!
Vær den første til å kommentere