The Tronosonic Experience – II: The Big Blow

«En blanding av Punk-Jazz og instrumentell Rock» fikk jeg beskjed om at skulle vente meg med denne skiven til The Tronosonic Experience, og med en gang var min oppmerksomhet på plass. «II: The Big Blow»  ble gitt ut 15. februar på Apollon Records Prog.

Bandets andre album «The Big Blow» ble spilt inn live på et nes på øyen Giske utenfor Ålesund, i et studio med det passende navnet Ocean Sound Recordings. Ifølge bandet selv begynte arbeidet på sangene etter en tur til arktisk landskap, som skal ha hatt en sterk påvirkning på musikken. Vel, vi skal høre.

Spennende tilnærming

Den nevnte blanding av progressive sjangrer har bandet tilnærmet seg på en ganske spennende måte. Vi opplever både sangdeler som er helt klart inspirert av progressiv rock, andre som viser mer de kaotiske, litt disharmoniske sidene til eksperimentell jazz – og så får vi stadig vekk en syntese av disse to musikkartene.

Gjennomgående i alle sanger er en av de mest groovy basslinjene jeg hittil har hørt. Dette er håndskriften til bassisten Per Harald Ottesen, som står frem som hovedansvarlig for det meste av skiven og som bygde et stillas til sangene, støttet av den noen gang hurtige, noen gang mer avslappete trommingen til Jango Nilsen. I tillegg kommer gitaristen Øyvind Nypan og saksofonisten Ole Jørgen Bardal inn i bildet med sine spennende improvisasjoner. I sum gir disse oss albumet som foreligger.

Kontrollerte kakonofonier

Men – har vi altså fått opptaket av en eneste stor jamsession eller låter med et avrundet, lukket konsept? Begge deler. Allerede førstelåt The Big Blow tar oss med på en reise fra en rolig intro, så setter saksofon og gitaren inn, noen ganger i improviserte soloer som kan utarte seg nesten til en (alltid kontrollert) kakofoni, noen ganger med glidende overgang til et samarbeid av alle instrumenter – og så tilbake til mer rolige melodier. Her som på resten av skiven er det Ottesens basslinje som samler musikken og gir resten av bandet en ledetråd som de kan falle tilbake til.

De følgende låtene bærer i blant mer preg av progrock med jazz-elementer hhv. omvendt. Men alltid hører vi tre ting: Hvor bra disse fire musikerne kommer overens når de finner hverandre i løpet av sangene, at sangene har et grunnleggende konsept, og at bandmedlemmene har hatt det veldig gøy når de lagde denne skiven.

Soleklar anbefaling

Noen sanger begynner litt mer rolige (Let Pobedy, Rasputin, Voyager Pt. 1), noen gir oss en musikalsk eksplosjon rimelig fort (The Big Blow, Iron Camel) og noen er konsipert som «mellomspill» (Voyager Pt. 2, Maelstrom (Slight Return)) som har en mer ambientaktig klang – en påminnelse om bandets inspirerende reise i polarlandskap og øyen midt i havet der alt ble spilt inn. Lost Highway, den vakre, litt melankolske sistelåten på albumet, viser oss hvor melodisk The Tronosonic Experience kan være om de ønsker det.

For kjennere av både progressiv jazz og rock kan denne skiven anbefales uten å nøle. For alle andre som er nysgjerrige nå: Finn en tid og et sted for å nyte de gode tingene, slå på den første låta – og dersom du føler deg forloren, orienter deg på basslinjen. Og vær tålmodig – dette albumet er neppe fengende og letthørt i sin helhet den første gangen, mange av sangene må høres flere ganger for å oppdage flere og flere aspekter og lag i den.

The Tronosonic Experience – II: The Big Blow 8/10