I en kapitalistisk verden hvor autotuning får skabbete skjærer brisne på råtne pærer til å høres ut som glattpolerte radiostjerner, kan det fort fremstå som en åpenbaring å oppleve ekte musikk med stor M servert av en artist med en enda større A!
Foto: Rune R. Fredstad
Det var nettopp dette som skjedde. Denne vårkvelden når kultfenomenet The White Buffalo bestående av Jake Smith på vokal, Matt Lynott på trommer og Christopher Hee på bass gjestet et nesten utsolgt Rockefeller. De beviste så til gangs at musikken fortsatt lever til et ekstremt entusiastisk publikums ektefølte glede.
[iframe width=»560″ height=»315″ src=»https://www.youtube.com/embed/Li4Zpl2vnTI» frameborder=»0″ allow=»autoplay; encrypted-media» allowfullscreen></iframe]
Sitrende Spenning
Sjelden har jeg følt på en så sitrende spenning i salen rett før en konsert har startet. Gledes-eksplosjonen som brøt ut når gutta tok scenen dro tankene tilbake til de største arenakonsertene jeg har fått med meg. Noe som holdt seg i omtrent hver eneste låt! Fra åpningssporet Hide and Seek til ekstralåtene.
Et vekkelsesmøte hvor fansen endelig fikk oppleve hva de har drømt om i så mange år.
Helt tilbake til 2002 når TWF ga ut sitt første album og gjorde seg bemerket som som en artist, frigjort fra sjangermessige rammer, elektroniske krykker og griske plateselskaper.
Uten å bli preget av den enorme suksessen de nå opplever.
Denne opprinnelige troverdigheten har blitt perfeksjonert opp igjennom årenes gang. Uten å bli preget av den enorme suksessen de nå opplever. Tvers igjennom den amerikanske grasrota servert med en intensitet og nerve få forunt kombinert med innlevelse og scenekarisma.
Totalen drar gjerne tankene i retning Springsteen og DET er slettes ikke til å kimse av.
Denne kvelden var naturligvis spekket til randen med knallåter. Selv om så saktens kan diskuteres om de faktisk har noen dårlige låter, så hersket det aldri noen tvil om at kveldens spilleliste var satt sammen med den samme kjærligheten til musikken, som gjennomsyrer enhver låt.
Gutta skal ha all mulig heder for å ikke vente med de mest kjente låtene helt til slutt. Perler som Oh Darlin’ What Have I Done og Come Join The Murder kom forholdsvis tidlig i settet.
Men for all del, de to låtene resulterte i en så ekstremt god stemning i salen.
Omgitt av musikalske knyttnever som i Into The Sun, This Year og Joe and Jolene, bare for å nevne noen. Disse to fremstod som mer naturlige innslag i et usedvanlig sterkt sett enn «dette er hva vi kom for å høre». Men for all del, de to låtene resulterte i en så ekstremt god stemning i salen. At jeg faktisk tror på Mr Smith når han lettere sattut fortalte at han var overrasket over responsen!
Når alt stemmer
En konsert handler imidlertid om så mye mer enn bare låtene. Den handler om lyset, om lyden, om atmosfæren og naturligvis om artistene. Denne kvelden var i bunn og grunn en oppvisning i hva musikk handler om.
Hvilken opplevelse en konsert faktisk er når alt stemmer. Lyset varierte fra det ekstremt lyse på mer up-beat låter til det nedtonede på de langt mer alvorlige låtene. Lyden satt som et skudd – noe den strengt tatt måtte. Tre ekstremt dyktige musikere som makter å skape følelser av et akustisk sett og det er en prestasjon det står respekt av.
Hvor musikken satt som støpt var det imidlertid den interne kjemien og guttas breiale amerikanske sjarm som satte prikken over i’en denne kvelden.
Hvor musikken satt som støpt var det imidlertid den interne kjemien og guttas breiale amerikanske sjarm, som satte prikken over i’en denne kvelden. Jeg kan umulig være den eneste, som sitter igjen med følelsen av at dette er tre artister som nyter ethvert sekund.
Resultatet? Hver låt føltes så inni granskauen ekte. Flertallet fikk et slags jam-preg over seg. Der de innførte partier skapt for live-opplevelsen, mens Mr Smith vartet opp med en vokal man umulig kan glemme.
I utgangspunktet en kraftoppvisning som gang på gang fremsto som litt «out of this world» når mannen virkelig tømte lungene for luft. Fikk frem dette berømte whiskey-raspet med en så ekstrem intensitet at jeg selv ble stående lettere lamslått. Ut fra stillheten i salen var jeg neppe aleine.
Å traske ut av Rockefeller denne kvelden ble gjort en følelse av lettelse over å endelig ha fått oppleve The White Buffalo live. En glede over å ha fått oppleve en av de råeste konsertene på mange år. En slags sorg over å vite at det er lenge til neste gang.
Men hvor jeg tilbake i 1982 krabbet rundt i bleia når Oddvar Brå brakk staven, så var jeg så absolutt til stede når The White Buffalo gjestet Rockefeller i 2018 og DET er ett minne som neppe vil falme!
The White Buffalo @ Rockefeller: 9/10
Vær den første til å kommentere