Thee K-Otics: Smittende protopunk

– Som band tør jeg påstå at vi er i en klasse for oss sjøl her til lands, mener vokalist i Thee K-Otics Marius Kromvoll. De slipper fredag debutalbumet We The Thee på Westergaard Records.

We The Thee er akkurat den energiladningen vi som har sett kvintetten live har venta på. Her gis det ikke ved dørene! Det er smittende fuzzfest og osende adrenalinstinnt trøkk fra første til siste tone. Og har du noen gang undret om saksofonens plass i rocken kan du lytte til dette albumet (eller f.eks The Stooges Funhouse). I dette intervjuet med disharmoni kan dere ta del i bandets egne ord om hverandre, det gyldne  sekstitallet ,garasje- og protopunk, samt deres heteste tips til nye lyttegleder. The K-Otics spiller forøvrig på Vaterland førstkommende fredag og i Verkstedhallen i Trondheim på lørdag.

Hvem og hva er Thee K-Otics i norsk musikk?

Thor Erik: – Thee K-Otics er et Osloband som hyller gitarbasert rock fra 60 og 70-tallet med fokus på den rå og upolerte varianten. Vi er ikke mange band i Norge som driver med nettopp det om dagen.

Pelle: – Folk som brenner for rock n roll.

Marius: – En samling skrudde snålinger som neppe hadde fått til mye annet i samme rom – eller hule, som jo er tilfelle for oss (mer om det under). Men som band tør jeg påstå at vi er i en klasse for oss sjøl her til lands. De andre kan gjerne smykke seg med særnorsk ydmykhet, men den slags gidder ikke jeg! Se for deg en blanding av The Stooges og The Hives, med Poison Ivy fra The Cramps på gitar og Matt Freeman med løstann på bass. Legg til en smålubben Iggy med et særdeles stort glass med peanøttsmør og to pervoer på trommer og gitar. Sånn – akkurat sånn – er Thee K-OTICS.

Hvordan ble bandet til?

Pelle: – Alt er Signor Havn sin skyld!

Thor Erik: – Jeg hadde en del uforløste gitarriff og låtidéer liggende til et MC5-/Stooges- riff-inspirert band, men hvor det også skulle være plass for mer Panther Burns- og Suicide-aktige låter. Jeg spilte av et hjemmeopptak over mobiltelefonen til Marius Kromvoll på Last Train og lurte på om dette var noe han kunne tenke seg å synge på. The rest is history.

Marius: – Ah, det var godt å få skriftlig. Jeg har nemlig lenge lurt på om han spurte om jeg visste om noen som var jævla bra på scena og på vokal som kunne gjort denna jobben, hvor jeg med fernetforsterka selvtillit gaula no sånt som «det er det bare én jeg veit om som kan. Meg!» Først nå jeg har det bekrefta at han faktisk hadde meg i tankene. Puh!

Hva er ambisjonene?

Thor Erik: – Å spille inn flere album, spille flere konserter, samt gjøre det vi gjør, enda litt bedre. Altså mer energisk og utagerende.

Marius: – Enda mer? Går det an? Knapt ei bukse igjen som ikke har revna, jo!

Pelle: – Å spille mer enn hva vi har kunnet gjøre.

Geir: – Ambisjonen bak bandet er grandiose.

Si litt om valget av bandnavn og hva dere ville uttrykke med det?

Thor Erik: – Jeg satt på hytta mi, langt inne på fjellet, hvor det verken er internett eller mobildekning og lekte med potensielle bandnavn på en bokstavramme – for øvrig er dette samme ramma som du ser på platecoveret. Flere varianter var aktuelle, blant annet Thee/Dee Cay-O-tics. Forfall og kaos er bra referanser for proto-punk

Geir: – Navnet på bandet reflekterer den kaotiske energien som oppstår i brytningspunktet når forskjellige stilarter blandes. Vi er herrene over denne energien.

Hvilket forhold har dere til kaos?

Geir: – Et individuelt forhold vil jeg anta, ikke en kollektiv oppfattelse.

Thor Erik: – Den beste (rocke)musikken er ofte litt små kaotisk. Perfeksjonisme er ikke noe vi higer etter. I så fall må det bli som perfekt uperfekt.

Marius: – Kaos er en av tre ting jeg er god på her i livet.

Pelle: – En stadig følgesvenn gjennom livet som til tider gir seg mer til kjenne enn ellers.

Hva med det amerikanske garasjebandet The K-Otics?

Geir: – De var et helt gjennomsnittlig garasjerock band fra Alabama. De surret bort sin ene store mulighet til å bli kjente i 1966, da de dessverre var litt trege med å gi ut en singel av en coverlåt et annet band ble veldig kjent for. Resultatet ble at de forsvant ut av tiden og inn i glemselens dal.

Thor Erik: – Vi hadde ikke noe forhold til dette bandet før vi selv hadde bestemt oss for navn og stavemåte. Et google-søk avslørte fort at det var ett band fra 60-tallet ved dette navnet, og som hadde utgitt noen singler, hovedsakelig coverlåter. Siden vi selv hadde kommet på navnet oppe på fjellet uten noe internettilgang og vi var fornøyde med det, så ville vi beholde navnet som det var, men fokusere på at vi var «K-Otics with the THEE».

Pelle: – Hadde null tanker om det når vi startet bandet, men hadde jo hørt deres versjon av «Double Shot Of My Baby’s Love» før. Ellers ingen tanker om dem.

Fortell litt om hverandres musikalske styrker og roller i Thee K-Otics?

Thor Eriks svar:

–Marius Kromvoll er en energisk scenepersonlighet av de få og med en stemmeprakt som matcher.
– Silje Dybedahl, underkjent leadgitarist med teft for melodi. Har også skrevet nydelig ballade Stuck On My Mind.
– Pelle Enebro, rommeslager som forstår betydningen av et Jerry Nolan beat. Er også bandets art director.
– Geir Fredriksen bringer inn «skotsk» humor og vandrende fuzz-bassganger. Forfatter av albumets mest 60’s-aktige låt, «Hey Bernadette.»

Pelles svar:

– Thor Erik «Signor» Havn er vår riff-mester og rockleksikon. Har skrevet det meste av materialet vårt. Marius Kromvoll – Den smittende energien og entusiasmen til Mr. Overtenning er ca. 90% av hvorfor du bør oppsøke et livefremtreden med Thee K-OTICS. Silje Dybedahl – Tilførte mer dynamikk og råere sound i bandet når hun kom med. Kulere enn Clint Eastwood. Geir Fredriksen  – Svinger seg med rullende bassganger og sprer glede hvor enn han går. Generelt tror jeg at våre sprikende band CV-er, gjør at Thee K-OTICS blir mer interessant enn om vi hadde hatt samme preferanser å utgå ifra.

Siljes svar:

– Thor Erik «Signor» Havn – Stødig riff-master og meget god på å få fram «riktig» sound. Flink med de små detaljene som løfter helheten. En ringrev
– Marius Kromvoll – Full av energi, som er en gave for oss andre – spesielt i live-setting. Marius ELSKER rock, musikk og å spille i band. Det merkes! I tillegg til at han synger dritfett
– Pelle Enbro – Den stødige, trävlige svensken på trommer. Det merkes at Pelle har musikk i årene og har spilt mye i band, både når det gjelder trommekvalitet og innspill til låtene.
– Geir Fredriksen – Først og fremst moromann, dernest bassmann. Eller var det omvendt? Geir kan det der med trillende, digge bass-ganger. Flink fyr som det er en fryd å spille med.

Marius’ svar:

– Thor Erik har en forkjærlighet for primitive riff og uortodokse låter, og er et oppkomme av musikkuriosa. En av bandets tre ekstremt kunnskapsrike rockenerder – kanskje drøyest av dem alle.
– Silje er vår noget mystiske leadgitarist, minst skravlete, selv om det sier lite i denne syklubbgjengen her. Fantastisk god på gitar, med en melodisk teft som få. Aldri har klisjeen «lar spillinga tale for seg» passa bedre. Jeg er fan!
– Pelle har i likhet med Silje, fartstid i smått mytiske For the Love of Ivy, noe som selvsagt gjør ham til en helt. Han spiller dessuten dritfett, og har i tillegg et veldig godt artistisk øye og språk. Tror jaggu han har EDB-sertifikat også. For en mann!
– Og når man snakker om ekte mannfolk, er det jo umulig å komme utenom Geir; karfolket som ikke trenger vokaler, men klarer seg lenge med GRRR! Landets feteste bassganger. Også er’n faen meg klin gæren og sørger for at jeg bruker Tena inkontinensbind på lydsjekk. Ler så jeg griner. Hver gang.

Geirs svar:

– Thor Erik «Signor» Havn er orkesterleder, riff-smed og initiativtaker. Marius Kromvoll Vokalist, organisator og nettverksbygger. Silje Dybedahl er nyeste tilskuddet til bandet, sologitarist og låtskriver. Pelle Enbro er trommeslager. Står også bak mye av bandets visuelle uttrykk i forbindelse med videoproduksjon og lignende.

Hvordan skiller Thee K-Otics i forhold til andre band dere er og har vært aktive i som The Cables, Quarter Wolf, Los Plantronics,The Love of Ivy med mer med bandkjemi og musikalsk lydbilde?

Thor Erik: – Enhver bandkjemi er unik og det gjelder også for Thee K-Otics. Du kommer ikke langt hvis ikke alle vil hverandre vel i et band, samt at alle ønsker fremdrift og har samme retning. Det har for eksempel vært svært lite uenigheter i forbindelse med mixingen av albumet. Siden vi alle spiller i andre band og har holdt på en stund, så er det «plug and play» når det gjelder selve lydbildet.

Pelle: – På en måte er det kanskje det mest konvensjonelle rockebandet jeg har spilt med, men uten at det blir kjedelig for den saks skyld. For The Love Of Ivy var kanskje like mye konsept og performance som det var musikk. Speedergarben handlet om å spille så fort vi kunne og helst for så få som mulig virket det som noen ganger. Men alle band jeg har spilt med har i hvert fall hatt beina plantet i noen form for rock og/eller punk.

Marius: – Jeg er jo vant til å spille gitar og å kun forholde meg til en fyr fra Australia på trommer. Jeg driver fortsatt og prøver å finne ut hva jeg skal gjøre med henda – når jeg ikke spiller theremin eller slår meg til blods med tamburin. Også er det jo morsomt å ha en mindre rolle i låtskrivinga, jeg er jo vant til å gjøre den slags selv. På albumet har jeg kun skrevet all tekst på en låt, og ellers bidratt med rødpenn og et vers eller en strofe her og der.

Silje: – Lydbildet til Cables ifht Thee K-Otics skiller seg mest på at Cables muligens var mye mer inspirert av litt nyere punk, i tillegg til kvinnelig vokalist. Shout out til Inger Anne (Norges beste kvinnelig rockevokalist spør du meg). Cables har låter som er mer mot pop-punk og hardcore, mens K-Otics er mer mot 60/70-talls punk og garasjerock.
Bandkjemi er alltid viktig, og den er selvfølgelig annerledes fra band til band. Det er som å ha en rar familie hvor vi må forholde oss til hverandre, lytte og bli enige, haha. Og ikke minst ha det gøy. Det beste med å spille i band er vel uansett det å skape noe sammen og spille høyt sammen! Den gleden hadde jeg med Cables og den gleden har jeg med Thee K-Otics.

Geir: – Aldri hørt om Speedergarben, så det blir det vanskelig å si noe om.

– The Cables er Siljes band som jevnt og trutt har drevet på siden tidlig 2000-tallet, musikken låter i mine ører veldig Oslo i nevnte periode. Mye utskiftninger av personell i bandet, men de holder på fremdeles noe som indikerer at det må være en god grunnkjemi.

– Quarter Wolf er Marius som gjør alt selv og «han fra Australia» som slår trommer og spiller inn musikken deres. Bandets lydbilde bærer preg av inspirasjonskilder som Jon Spencer, Fugazi og Elvis. De er kun to, så der er det nødt til å være god kjemi. Noe det åpenbart er.

– Los Plantronics er en evighetsmaskin som musikalsk sett troner alene i Norge innenfor sin sjanger. Bandet består av mange medlemmer som kjenner hverandre godt på privaten og de fleste medlemmene har vært med i bandet i en årrekke. Gode venner og god kjemi kjennetegner bandet.

– Thee K-Otics’ lydbilde er preget av at det er fem personer med forskjellig musikalsk bakgrunn men som veldig lik musikksmak på mange områder. Det beskriver lydbildet. Bandkjemien går utpå at alle medlemmene har sine klare, definerte oppgaver innenfor bandet.

Hvorfor garasjepunk?

Thor Erik: – Fordi de det er forfriskende med noe som ikke låter polert og som ikke er radiovennlig.

Marius: – Fordi det er det kuleste jeg veit.

Pelle: – Det er vel der fellesnevneren oss imellom ligger. Gleden og skjønnheten i det upolerte.

Og protopunk?

Thor Erik: – Overgangen fra garasjepunk til protopunk er mildt sagt glidende. Et band fra slutten av 60-tallet kan fint bli betegnet som både garasjepunk og protopunk, eksempelvis The Seeds, Swamp Rats og Thee Midniters. Sjekk ut sistnevntes Love Special Delivery (’67) og Jump, Jive & Harmonize (’67).

Pelle: – Veldig betent uttrykk for min del. Jeg kan ikke fordra når vi kaller oss selv det, haha. Men som historisk betegnelse på band som banet vei for den scenen som senere oppsto på særlig the Lover East Side i New York og innflytelsen det fikk på resten av verden, så er det et godt uttrykk. De fleste band med protopunk-stempelet på seg ville nok selv kalt seg for rock n roll da, inkludert flere av de som senere også ble kalt punk, så det er det jeg liker å si selv. Rock n roll.

Geir: – Protopunk tillater bandet å spille på et enormt spekter av inspirasjonskilder. I motsetning til garasjepunk eller garasjerock hvor det er ganske begrenset hvor langt man kan bevege seg i ene eller andre retningen før man bryter med sjangeren.

Hva er garasjerock for dere?

Thor Erik: – Garasjerock kan både være det beste i verden, men også det kjedeligste og mest forutsigbare som finnes. Forhåpentligvis befinner vi oss mest i den første kategorien.

Pelle: – Mer primitivt enn radiotilpasset rock. Enkle melodier og mye attityd. Støyete og upolert, men catchy.

Marius: – Cato Salsa Experience var min første store, norske bandkjærlighet. Og med det hadde jeg og funnet min musikalske nisje.

Fortell om navnevalget for albumet We The Thee.

Pelle: – Spør Signoren.

Thor Erik: – Navnet på albumet var det bassist Geir Fredriksen som kom opp med, og vi alle tenkte, ja det skal albumet hete. Makes perfect sense!

Geir: – Enkelt, catchy og et navnevalg som triller av tunga.

Si litt om forholdet til:

Protopunk

Thor Erik: – Jeg elsker alt proto. Det inkluderer også proto-glam og proto-hardrock.

Fuzz

Thor Erik: – En fuzz-pedal eller to er helt essensielt!

Pelle: – En viktig del av min seksuelle oppvåkning.

Geir: – Fuzz og sixties rock fuzz – eller vreng – er synonymt med 60-tallet. For undertegnede er 60-tallet den viktigste og mest inspirerende musikalske tidsepoken. Nuggets En flott samling garasjelåter som fungerer godt som en introduksjon til sjangeren.

Sixties Rock

Thor Erik: – Man oppdager stadig nye band og låter fra 60-tallet, sjekk f.eks. bandet Five By Five sin cover av Jimi Hendrix låta Fire fra 1968. Det låter så intenst og hyperenergisk samt at produksjonen er helt rå!

Pelle: – Så utrolig mye interessant skjedde det tiåret der som fortsatt kan høres fresh og farlig ut, og det går stadig an å oppdage musikk en ikke har hørt før, eller å gå tilbake til og gjenoppdage, eller å se hvilken inspirasjon det har vært til senere musikk.

Nuggets

Thor Erik: – Denne samleren med amerikanske 60 talls band var bibelen for mange, inkludert punkerne i New York og i England. I etterkant har det kommet tilsvarende samlere fra alle jordens verdensdeler og på alle typer språk.

Pelle: – Når CD-boksen kom der på 90-tallet var det alt jeg hørte på i lange perioder og jeg så ikke noe behov for noen som helst annen musikk en periode. Lenny Kaye har gjort en sann kulturgjerning. Uhyre viktig!

Billy Childish/Thee Headcoates/Thee Headcoatees/Thee Mighty Ceasers/Thee Milkshakes/The Pop Rivets/Buff Medways.

Thor Erik: – Billy Childish er kongen eller Earl’n av treenigheten; hodeplagg, bart og rå gitarlyd.

Pelle: – Hver gang (de siste 20+ årene) som jeg hører noe kult fra et av BC sine prosjekter så tenker jeg at jeg skal grave meg ned i katalogen, men har ikke kommet så langt ennå. Bare for et par måneder siden fant jeg ut at en av mine yndlingssanger med et annet band er en Billy Childish-låt. En dag!

Geir: – Musikk som fungerte bedre på 90-tallet enn den gjør i dag. Lytteverdig lettbeint tildels lo-fi garasjerock/garasjepunk.

MC5

Thor Erik: – De ga ut 3 album i løpet av 3 år og deres debut album fra 1969 var en live-plate som inneholdt den ikoniske åpningslåta Kick Out the Jams. Maximum Rock-N-Roll!

Pelle: – Hva skal en si? For en låtskatt. For et sound. Hvor kult kan et band se ut?

Geir: – Stor inspirasjon for Thee K-Otics. Undervurdert band. Hvor mange andre band har ikke blitt inspirert av dette bandet.

Stooges

Thor Erik: – Som MC5, så ga de ut 3 historiske album. Påstand: Ingen Stooges, ingen Sex Pistols. Låta No Fun er alt som Sex Pistols ble og sto for. Ikke tilfeldig at Sex Pistols covret akkurat denne låta hele 8 år etter at Stooges ga den ut. Iggy er tidenes frontmann og dette er The Holy Bible for ett hvert oppegående rockeband. Sexy & scary!

Pelle: – Verdens beste band med verdens beste plate i Funhouse, og den selvtitulerte og Raw Power tett innpå. Sjelslig knock out.

Geir: – Ingen over ingen ved siden.

Ian Svenonius, Nation of Ulysses, The Make Up, Chain and the Gang, Weird War, Scebe Creamsers etc.

Thor Erik: – Art Rock fra Washington, D.C. Ian er en kreativ type. Opplevde The Make Up på Garage i Oslo, en slags blanding av Jon Spencer Blues Explosion og King Khan & The Shrines.

Pelle: – The Make Up hadde noe utrolig kult over seg som jeg aldri hadde opplevd før. Det var punk, det var funky, det var sexy, det var garasje. Stylish og politisk. Tøff og anti-macho. Digger Svenonius og alt han tar for seg men inget har kommet nær The Make Up.

Geir: – Over middels slitsomme post.punk band fra DC med pretensiøse navn. Disse bandene representerer en musikalsk epoke jeg personlig har liten interesse for. Mye gnål, jamring og store egoer.

Live versus studio

Thor Erik: – En liveopptreden gir deg publikumsreaksjonen der og da, mens i et studio kan det ta både ett og to år før du får en reaksjon på hva du har spilt inn. Begge deler er tilfredsstillende på sin måte. Vi kunne ikke bare gjort det ene eller det andre.

Marius: – Jeg kommer alltid til å foretrekke å spille konsert. Men jeg er blitt mer og mer glad i studiobiten. Dette er riktignok første gang uten min australske makker Paul Daniel fra Quarter Wolf bak spakene (vi har vel sju utgivelser sammen?), det var også han som tok opp debutsingelen til Thee K-OTICS som kom ut for to år sia. Da som nå var det Christer som mixa og mastra. Bra mann det og!

Pelle: – Jeg er ikke ofte noe særlig komfortabel i studio. Elsker live.

Geir: – Begge deler har sin sjarm. Personlig stor fan av studio der man kan kna og utforske lydbilder, men den energien et band utstråler på scenen er det som avgjør om det band er bra eller ikke.

Samholdet i garasjemiljøet i Oslo

Thor Erik: – Thee K-Otics er så heldig å øve på Caven (et bomberom på Tøyen i Oslo) sammen med mariachirockerne Los Plantronics, surfbandet The Mobsmen, garagebandet High Octane Boys, og flere. Hvis du legger til For The Love of Ivy, The Cavebones samt Kåre & The Cavemen, så har du en mengde bandmedlemmer som går på kryss og tvers mellom de forskjellige banda.

Pelle: – Jeg opplever at det generelt sett er veldig god oppslutning på konserter og at folk er gode til å støtte både lokale og besøkende band, men jeg lever i småbarnsboble i drabantbyen så jeg følger ikke så godt med.

Marius: – Mer enn andre band, har jeg lyst til å trekke fram lojale konsertgåere og folk som faktisk hjelper oss.  Alltid en glede å se kjentfolk i publikum, uasett hvilket band man spiller med.

Hvilke andre Oslo-band bør vi ha øyne åpne for?

Thor Erik: – The Gratitudes, Kosmik Boogie Tribe, Hayminol.

Marius: – Her er Thorten god, enig i alt – legg til White Trash Blues Band, så er vi mål!

Pelle: – Jeg lever som sagt i boble, men av aktive band, så digger jeg KBT og Pig Ego. Band som jeg savner skikkelig i Oslo, er Wet Dreams og Purple X.

Dere har også med noen gjester på skiva. Fortell om dem og deres bidrag.

Thor Erik:

– Didrik Lund spiller ellers i Los Plantronics og er en røver på keys. På vårt album spiller han piano, orgel og Rhodes. Flere låter har løftet seg betraktelig med Didrik sitt bidrag og låtene har fått den fargeleggingen vi ønsket. Vi er veldig fornøyd med at han kunne være med oss i studio.

– Bendik Brænne spiller i Los Plantronics, i The Needs og er også soloartist. På dette albumet bidrar Bendik med barritone sax på Coastguard Girls og Lovin’ Kind of Rocket. På Lovin’ Kind of Rocket er det fire lag med barritone sax.

– Paul-Ronney Angel er vokalist, guitarist og låtskriver i The Urban Voodoo Machine (London, UK) samt soloartist. Signor Havn og Paul-Ronney er venner fra langt tilbake i tid. Vedrørende det musikalske bidraget, så sier vi bare en ting; sjekk munnspill soloen på Kizz The Sky!

– Ånon bidrar på mellotron og kor.

Mor Kromvoll:

– Syver Bekkhus Havn er sønn av Signor Havn og er 9 år gammel. Han spiller bariton/tuba på instrumentallåta Interlude.

– Christer Krogh spiller diverse perkusjon på samtlige låter samt gitar på to låter (Hey Bernadette og Born Out of Time).

Pelle:

– Didrik Lund er helt fenomenal. Det er sånn jeg ser for meg at det var å jobbe med folk fra the Wrecking Crew back in the day. Forstår hva som skal gjøres og gjør det bedre. Christer Krogh har et godt øre og god til den der lille ekstra finessen.

Geir:

– Didrik Lund er en fantastisk musiker med en nydelig personlighet. Lagt tangenter på alle våre utgivelser og spilt med oss live flere ganger. Christer Krogh: Lydtrollmann og multiinstrumentalist. Fantastisk mann å jobbe med på alle måter.

Marius:

– Enig i alt over her. Men ekstra moro at modern, a.k.a. Vigdis Kromvoll, a.k.a. Viggy Pupp er med og spiller mildt sagt utafor sin komfortsone, med en syrete sax-solo som hadde sklidd rett inn på «Funhouse»-skiva til The Stooges. Viggy leverer igjen! Hun var også med på siste Quarter Wolf-skive, Yeah, Baby, forresten.

Christer Krogh har også produsert og mikset. Si litt om valget og hans arbeidsteknikk.

Thor Erik: – En forutsetning for innspilling av musikk, er at man kan spille live i et studio. For oss i Thee K-Otics er noe annet helt utenkelig, i hvert fall for oss, og det store innspillingsrommet i Velvet Recording er som skapt for det. Vi var kjent med at Christer spilte i et band som het Detroit Sound, så referansene vi var ute etter visste vi at han hadde. Han hadde også mixet vår første singel og slik sett var han kjent med oss. Vi tenkte at han ville være en bra samarbeidspartner som forhåpentligvis ville få det beste ut av oss på et noe limitert budsjett.

Marius: – Jeg var faktisk så fornøyd med å jobbe med Christer, at vi for første gang bruker noen andre enn Paul til å mixe en skive for Quarter Wolf. Christer har nemlig mixa og mastra verdens første «Live at Last Train»-skive for denna duoen min. Hm, breaking news?

Geir: – Ytterst profesjonell med lang erfaring både som utøvende musiker og som produsent/teknikker. Christer er en gammel kjenning av flere i bandet, basert på hans personlighet, musikalske preferanser. arbeidstilnærming og cv var han og Velvet Recording som er hans studio et naturlig valg.

Velg 5 favorittlåter hver fra 2023 og si hva dere har likt ved dem?

Geir:

– Det overlater jeg til andre å svare på. 90% av låtene jeg hører på er ikke fra 2000-tallet.

Signor Havn:

CIVIC – End of the Line.

– Ett av mange bra spor på albumet Taken By Force. Aussie rock med klare Radio Birdman vibber. Ikke så rart siden albumet er produsert av Rob Younger (Radio Birdman/New Christs).
The Schizophonics – Won Your Love. Amerikansk supercatchy MC5-ish kraftrock. (kom egentlig ut på tampen av 2022).

The Gratitudes – Extinction Bash (where’s the beer?).

– Killer punkrock fra Oslo med melodi og hooks, og for en besetning. Nok et bra band på Westergaard Records.

Jim Jones All Stars – I Want You (Any Way I Can).

– Jim Jones (London, UK) sitt siste prosjekt i Jon Spencer-gata. Han er tidligere kjent fra Thee Hypnotics, Jim Jones Revue og Jim Jones & the Rightous Mind.

Paul-Ronney Angel & Casino Steel – Thank God the Bar is Closing.

– Country-duett med to levende legender som synger om at baren endelig stenger. Sjekk forøvrig videon hvor jeg er bartender.

Pelle:

– Har ikke hørt på så mye nytt i år. «Dancer» med IDLES og LCD Soundsystem er veldig bra, og «Sagan Blev Sann» med Franska Trion er gode favoritter som jeg vet har kommet i år. Jeg vet at jeg burde høre på The Hives sin nye, men har ikke kommet så langt. Eller jo, den Bogus Operandi har jeg hørt. Den var bra. En release som ikke var så veldig bra, men veldig gøy er den nye rockeplaten til Dolly Parton. Veldig cheesy og ikke særlig nytbar, men jeg føler allikevel at Dolly liksom får lov.

Marius:

– The Gratitudes´ siste skive er gjennomført terningkast vindaloo, og «Crammed In a Jam Jar» har noen herlige temposkifter og uventa krumspring. De er jo det råeste bandet som har dukka opp i verden de siste åra, og det helt ut av det blå. Makan til frekkhet!

– Hayeminols nyeste mesterverk av en skive må jo lyttes til fra A til Å, men vil trekke fram låta «Last Night at Cafe Mono», der jeg faktisk fikk være med på et vers i dette ene favorittbandet, idet jeg synger om Kosmik Boogie Tribe – som jeg jo forguder. Makan til meta.

– White Trash Blues Band er jo også helt idiotisk bra – gutta mine, rett og slett. De slapp jo smashsingelen «Make You Sick» tidligere i år. Makan til låtskriver som Jan Magnar Hatlemark skal du faen meg leite lenge etter her til lands. Helt rå på tekster og melodier. Stor fan av den karen der!

– Synes The Hives leverte bra med siste skiva, jeg. Bogus Operandi funker, den – men hør for faen skiva på vinyl, låter mye bedre (mistenker at de har dratt på litt væl med kompressoren digigalt).

– Jeg vil også trekke fram Julianna Riolinos låt «You». Tror kanskje den kom i fjor, men det er en av sommerens store låter for meg i alle fall. Også spiller a jo på Last Train denne torsdagen.

Silje:

– Det er nå jeg skjønner at jeg hører mest på gammal musikk, men det er noen nye låter fra 2023 jeg har lyttet en del til.

The Hives – Trapdoor Solution

– Dette høres ut som tidlig The Hives, jeg elsker det!

Death by Unga Bunga – Camouflage.

 

– Kanskje Norges beste band! Digger det meste dette bandet gjør

Rancid – Drop Dead Inn

– Digg å høre noe nytt fra Rancid igjen. Bandet jeg hørte ihjel da jeg var 16-17 år og denne låta spesielt dro meg tilbake til den tiden.

Kvelertak – Endling

– Jeg har alltid vært en stor fan av hardcore/punk-låter med en fiiin melodi på toppen. Akkurat som dette

Björk – Oral

– En nylig favoritt. Alltid vært fascinert av Björk, mye fordi det er så langt unna musikk jeg noen gang hadde klart å lage selv. Mye fra henne som jeg synes kan være litt for weird, men denne låta synes jeg er svevende og fin.