This Sect: Apokalyptisk postpunk

– Det hadde føltes som ljug å påstå at denne skiva IKKE er preget av depresjon, den ble unnfanget under en komplett kollaps som nesten tok livet av meg, uten at jeg ønsker å gå særlig dypere inn på det. Det jeg kan si er at det vi driver med er blodig alvor, erklærer vokalist og multiinstrumentalist Gøran Karlsvik i This Sect som er aktuelle med albumet Everything We Know Into A Black Hole på Sect Appeal Records.

Everything We Know Into A Black Hole oser av mørke og dysterhet fra første tone, men er også suggererende vakker. En storslagen, episk atmosfære ligger over det hele og drar deg inn i materien. Den sterke tilstedeværelsen og intensiteten i uttrykket gir en gjennomborende kraft. Seig, angstfylt, virvlende, humørsyk gitarrock med tepper av synther som skaper atmosfære. Klangfylt og stemningsrikt.

Vokalist Gøran Karlsvik forteller her hvordan han måtte gi uttrykk for følelser i kunstnerisk og musikalsk form, hvordan livets vanskeligheter presset frem et nytt epos i et desperat behov for å forstå og skjønne verden og tiden vi er inne i og tragiske personlige omstendigheter, mens bandet tidligere har skapt låter i kollektivt felleskap. Han forteller også hvordan det var å komme på den norske bygda etter å ha vokst opp i Seattle. This Sect forteller også om hvordan en tidligere NME-journalist «forstod» bandets uttrykk og om en dyp og vid musikkinteresse, der postpunken har vært mer viktig enn noe annet, men hvor også både new wave og dark wave har spilt en viktig rolle sammen med synthpop.

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/3fXt8t7ph3aXlr30N2odYT» width=»100%» height=»300″ frameBorder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]

Først, til de som ikke kjenner dere fra før; hvem og hva er This Sect?

– This Sect er et postpunk-band fra Oslo som ble startet i 2003.

Fortell litt om bakgrunnen for bandnavnet og om forholdet til sekter?

– This Sect klinger fint. Og det har overhodet ingenting med at bandet hadde en interesse for Knutby-saken og lignende den gang man etablerte bandnavnet. Eller at vi hadde et nyhetsbrev som het “Wake up Waco”, eller at vi omtaler konsertene våre som “sektstevner”.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Gøran: – Jeg oppdaget musikk tidlig og vokste opp på et potpurri av thrash metal, synthpop, indierock, 80-tallspop og hardcore punk. 

Hvilken musikk var dere omgitt og opptatt av under oppveksten?

Gøran: – Jeg var et totalt MTV-barn, satt klistret foran skjermen under oppveksten og slukte musikkvideoer rimelig ukritisk. Programmer som 120 Minutes og Headbangers Ball, samt selvfølgelig Beavis & Butthead, var obligatorisk titting. Levende bilder satt til musikk var magisk for meg, musikkvideoer er et undervurdert medium. Det var via MTV jeg oppdaget mitt favorittband DEVO, for eksempel. Store deler av oppveksten min var i USA eller Sør-Korea, med lange perioder ute til sjøs siden min far var sjømann. Ute til sjøs var der jeg kanskje fant “dypfokuset” i musikken, kunne sitte i timevis med headset og et provisorisk stereoanlegg og dekode skiver. Jeg hang i platesjapper, tegneseriebutikker og arkadehaller i min “hjemby” Seattle, sugde inn alt av inntrykk der, skateboardkultur var også viktig. Var vel der jeg fikk min første smak av punkrock. Når jeg med ujevne mellomrom kom tilbake til Norge så var det alltid total kulturkræsj, med vintertid og vintersport som jeg overhodet ikke fikset. Så da ble det mye dypfokus i musikk der også. Ble fastboende i Norge som 13-åring, innen jeg fylte 14 var jeg besatt av å spille i band og reise mest mulig ut av den lille bygda jeg følte meg forvist til.

Jeg fikk også inn musikk fra storebrødrene mine Kolle & Daffy (RIP). Kolle kom med David Bowie sin Let’s Dance og assortert Kate Bush, pluss en bootleg Black Sabbath-vinylboks som jeg fortsatt eier, og en del nyveiv, som Talking Heads. Daffy var mer mot heavy metal, og ga meg de fem første Iron Maiden-skivene, pluss andre morsomme ting som Twisted Sister og W.A.S.P. Rundt samme tid anskaffet jeg meg den første A-ha-plata, elsket den. Metalinteressen min førte meg raskt inn i thrash metal, og der var Anthrax og Slayer de store heltene. Dette ble en “gateway drug” inn i hardcore punk, og rimelig raskt ble Black Flag, Dead Kennedys og Fugazi, med flere, de store heltene. Deretter kom grønsjen inn i bildet, jeg elsket Nirvana, men hatet Pearl Jam. Nirvana var, som overnevnte metalhelter, en “gateway drug”, som her ledet inn mot indierockens mange former. Parallelt ble jeg, antageligvis på grunn av min MTV-avhengighet, i økende grad oppslukt av britiske band som The Cure, Depeche Mode, The Smiths, Joy Division, New Order, med flere. For ikke å glemme alt av Nick Cave, både Birthday Party og Bad Seeds, hehe.

Are: – Stas at du nevner Kate Bush, Gøran. Jeg veit jo at det er en felles referanse. Jeg er født omtrent midt i ‘77 og det første Kate Bush-albumet kom tidlig i ‘78. Kate Bush ble etter sigende spilt nærmest 24/7 i heimen, så det fikk jeg inn tidlig. Jeg velger å tro at det var særdeles formativt. Det ble spilt musikk i en rekke ulike sjangere i barndomsheimen. Jeg fikk også solid påfyll fra en rockeonkel. Ikke minst har gode venner introdusert meg for mye fabelaktig musikk. I en relativt tidlig formativ fase, gikk det også mye i hiphop for min del. Mitt første egenhendige albumkjøp var “Raising Hell” med Run-DMC, på kassett. Kjøpt på Stovnersenteret i ‘86. Jeg var svoren hiphop-er i en del år, og sjøl om jeg har lytta til et vidt spekter av musikalske uttrykk opp gjennom åra er den stadig en viktig del av meg. Men jeg så meg åpenbart også tilbake: På slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet ble jeg blant annet introdusert for The Cure og nærliggende herligheter. Det var også en skjellsettende opplevelse å oppdage “hele Norges rockeonkel” Harald Are Lund (R.I.P.).

Jeg hadde i tillegg det privilegium å frekventere utestedet, og ikke minst konsertscenen So What! utover på 90- og inn i 2000-tallet, hvor alt som var “indie” sto sterkt i kurs. Jeg velger å tro at det er en forbindelse, i alle fall for min del – og antakelig også nokså faktisk – fra Kate Bush til The Cure, som var den store musikalske lidenskapen i de kanskje aller mest formative åra for min del. The Cure er fortsatt en stor lidenskap. De ble ei bru til band som The Smiths, og seinere The Sound, The Chameleons osv., som var blant de banda jeg var mest inspirert av i This Sect sine tidlige år. Og som jeg stadig er inspirert av. I tillegg har jeg en hang til synthpop. Det har jeg nok også tatt med meg inn i This Sect. Om ikke på opplagt så i alle fall på underlig, og i seinere tid også mer tydelig vis.

Ole Andreas: – Noen av de første låtene jeg husker at jeg digga (5-6 års alderen) var synthpop-låter – selvfølgelig uten å ha anelse om at det var synthpop. Tror jeg var fascinert både av synthlydene og av det melodiske. Jeg har vel alltid vært sucker for en god poplåt, uansett innpakning. Men barndommen og starten av tenåra ble ellers tungt prega av tung musikk, metal av det tyngre slaget, punk, hardcore, industri, og etter hvert snubla jeg over gothrock og postpunk som jo også på et vis var tungt, men på en helt annen måte. Og den gotiske enden av postpunken står vel igjen som det som også i dag aller lettest treffer meg midt i hjertet. Jeg dukka også dypt ned i diverse indie/alternativrock-retninger, elektronika, synth osv. Rimelig sprikende og åpent, men hele tiden på jakt etter de gode låtene. Og jeg leiter fremdeles rimelig kontinuerlig etter nye band å like. Men funk-allergien har jeg dog aldri blitt kvitt.

Når begynte dere selv å synge og spille og hva var det som fascinerte med denne måten å uttrykke seg på?

Gøran: – Tidlig i tenårene, fordi den store guttedrømmen var å spille i band. Ingenting trumfet det.

Ole Andreas: – Behovet for å spille og å spille i band har vært der siden barneskolen. Dette resulterte naturlig nok i en lang rekke kortlivede venne-prosjekter, der viljen var langt større enn evnen. Men det var først med The Murder Mystery og This Sect at jeg følte at ting fungerte og at jeg omsider spilte og bidro i band som fant sin form og sound.

Hvorfor vokal, gitar og synth?

Gøran: – Hvorfor ikke? Det klaffet best slik. Synth er viktig, vi ville ikke være et rent gitarband. Nå i det siste har vi kjørt på enda mer med synther, siden jeg også bidrar med elektroniske lyder. 

Are: – Jeg ville prøve å lære meg å traktere synth da vi starta opp This Sect, litt fordi jeg ikke kunne traktere andre “rockeinstrumenter” (det er kanskje omdiskutert om synth er et “rockeinstrument”; desto større grunn til å bringe det inn i et “rockeband”) og aller mest fordi jeg elsker synth. Ikke minst synth-infisert postpunk. Det faktum at den første synthen jeg kjøpte – en herlig analog Korg DW-8000 – makta å ta hovedsikringa på Borgen, som husa det første øvingslokalet vi disponerte, overbeviste meg om at synth potensielt er det mektigste instrumentet i verden – eller i alle fall på Borgen. Synth kan bringe mye lys, og mye varme, men åpenbart også totalt jävla mörker – bokstavelig talt. Jeg elsker for øvrig at Gøran også har tatt opp synthen, ikke minst på det nye albumet. Det kan aldri bli for mye synth.

Har dere noe favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor?

Gøran: – Jeg har en klassisk Shure 55SH-mikrofon, som jeg har eid i snart 20 år, og det føles vel som signaturmikrofonen min. Den har blitt brukt til alt av konserter, og til svært mange studioopptak. Jeg kjører vokal gjennom en TC-Helicon vokaleffektboks, og der går det som regel i kalde 80-talls ekkoeffekter. Utover det har jeg min etter hvert litt for store maskinpark av synther, grooveboxes og trommemaskiner, og jevnt over er vel Korg den store favoritten – da spesielt Kaossilator-serien, som jeg omtrent har komplett samling av. 

Hvor viktig er det tekniske utstyret for å få frem den spesifikke This Sect-lyden?

Klaus: – Hvis This Sect har en egen, eller unik sound, så er det litt tilfeldig, men kanskje klangvalg på vokalen og valg av effektpedaler på gitarer kan gi et eget lydbilde. Det handler nok mest om hva man er inspirert av og hvilken lyd de seks i bandet liker å ha. Og sammen blir dette en sound.

Gøran: – Vi er ganske styrt av klang og “stemning”, så vi vil nok alltid pøse på med en del effekter for å fylle ut lydbildet. This Sect skal låte svært, mystisk og snålt. Det er en udefinerbar helhet som skjer når vi samles i lyden, This Sect er summen av oss, ikke så mye enkeltindividene. Vi er tross alt en sekt. 

Hvordan har du funnet din vokalstil?

Gøran: – Ved å “alltid” spille i band, noe jeg har gjort siden tenåra og aldri sluttet med. Og jeg sang som regel med på ting jeg lytta til, lærte meg låter og tekster uten å tenke så hardt over det. Vært innom mange sjangre, og aldri hatt så veldig store fordommer mot å prøve nye ting. Jeg er like glad i å rope som i å croone. Kaotisk hardcore er like plausibelt som skranglete indierock, eller fullstendig 80-tallselskende synthpop. Uttrykket trumfer sjanger og stilart, for meg handler det aller mest om den kreative prosessen. 

Om man sammenligner med førsteskiva og singelen “Nil and Void / Pink in Red” så er det ganske forskjellig musikalsk uttrykk på Everything We Know Into a Black Hole-albumet. Fortell litt om den musikalske bevegelsen i bandet og om holdninger til musikalsk utvikling og variasjon innenfor det egne uttrykket. Hvor mye av dette er bevisst og hvor mye er det en forandring som kommer naturlig over tid etter som man også forandrer seg som personer?

Klaus: – Den musikalske utviklingen til bandet er ikke en gjennomtenkt “masterplan”, men mer at ting utvikler seg kollektiv og “by accident”. Unntaket er Everything… – nyskiva – som i sin helhet først ble utviklet – komponert og spilt inn – av Gøran, og der de andre bandmedlemmene har bidratt med sine instrumenter i ettertid. Før det hele ble mikset sammen slik at det ble et komplett bandprodukt.

Gøran: – Det Klaus sa. Forskjellen mellom sjutommeren “Nil and Void / Pink in Red” og det nye albumet er den kreative prosessen. Der vi før skapte noe kollektivt, gjorde jeg denne gangen forarbeidet og komponerte albumet. Deretter kom de andre inn, og gjorde det til en kollektiv greie. Det var et eksperiment som på tidspunktet føltes nødvendig – jeg måtte skrive denne skiva. Neste skive blir nok en mer kollektiv prosess – Øystein (bass) skriver demoer til nytt album as we speak, og Thomas (gitar) har komponert frekk krautete postpunk som vi skal ta grep på. 

Hva kommer først, musikk eller tekst og hvordan forholder de to størrelsene seg til hverandre?

Klaus: – Gøran kan svare best, men mange av låtene før Everything-skiva ble utviklet i felleskap og Gøran skrev tekster til disse. I liten grad kom tekst først, men siden Gøran skriver konstant på tekster blir disse tilpasset den (nye) låta der teksten passer.

Gøran: – Det er en komplisert prosess. Jeg skriver som nevnt kontinuerlig, men det hender like ofte at ord og setninger popper opp under en jam på øving. Summen av tekstene blir dette møtet mellom spontanitet og forarbeide. 

Hvor henter du inspirasjon til tekstene? I hvor stor grad henter du fra eget og venners liv og hvor stor grad er det ting du plukker i fra bøker, film, tegneserier?

Gøran: – Det er i all hovedsak fra eget og levd liv, samt min oppfatning av verdenen rundt meg – en oppfatning som ofte farges av sinnstilstandene mine, og de er ikke alltid lystige. Jeg er stor tegneserienerd, men det farger ikke tekstene mine i særlig stor grad, jeg leser mest superheltserier, liksom. Er dog inspirert av en og annen manusforfatter innen feltet, som for eksempel Neil Gaiman, Alan Moore og Garth Ennis. 

Man får inntrykk av at du også bruker tekst og musikk som en form for personlig katarsis eller renselse. Fortell litt om musikk som terapi.

Gøran: – I en verden som jeg i stor grad oppfatter som en fullstendig destruktiv fallitterklæring, så finner jeg da kreativitet som en stor støtte, min viktigste krykke. Noe som gir mening i all elendighet, nærmest en åndelig følelse. Det er et slags kall, om du vil. 

Hvor går grensen mellom det personlige og det private?

Gøran: – Man må kunne være ærlig rundt kunsten sin uten å føle at man driter seg ut. Men når det er sagt, ingen liker “disaster porn” – å snakke om “den vanskelige tiden” er ofte noe som nærmest forventes av en artist. Når sannheten er at mye kunst skapes ut i fra komplekse livssituasjoner. Det spekulative går på bekostning av uttrykket og ærligheten. Må man ha det jævlig for å levere ekte kunst? I think not. Det skal heller ikke være nødvendig å måtte utlevere deg selv for å kunne forklare en låt. Innholdet er foran deg, gjør opp din egen mening. 

Fortell litt om veien fra Gørans låt-skisser og tekster til en ferdig This Sect-låt. 

Gøran: – Vel, med denne skiva komponerte jeg låtene, men vanligvis blir låtene til på en mer kollektiv måte. Vi jammer mye på øvingslokalet og leter oss frem til ferdige låter på det viset. Så det er en rimelig utforskende prosess, som tar tid. 

Hvordan vil dere si at This Sect skiller seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band eller prosjekter dere er eller har vært aktive i som Ild, Damokles, Post Love, Contrarian, ZAP, Endtimers, The Murder Mystery og hva har dere tatt med fra de andre prosjektene til This Sect.

Klaus: – This Sect er et resultat av den kollektive kreativiteten som oppstår når 6 bandmedlemmer lager musikk sammen i et øvingsrom. Siden alle i bandet har forholdsvis bred smak kan man si at det ikke er grenser for hva man ikke kan ta inn i en This Sect-sammenheng, men naturligvis er det noen ikke-nedskrevne “regler” som betyr at man f.eks. ikke drar inn elementer av andre musikkstiler som vil forstyrre for mye. En This Sect-låt kan altså godt få et element som tilhører en helt annen sjanger, men naturligvis skal det passe i formen/stilen/uttrykket. Postpunk er for øvrig en sjanger som er vid/bred. Det er få regler, eller grenser, for hva man kan blande inn. This Sect er nokså grenseløs og leker og tøyser – prøver ut – elementer fra alle sjangere – underveis i prosessen når de skaper nye låter. En konservativ og lite åpen tilnærming til musikksjangere er dessuten veldig begrensende og kjedelig. Og kanskje det bidrar til at This Sect ofte befinner seg “mellom noen stoler” musikalsk sett.

Gøran: – This Sect føles like mye som nær familie som et band, vi har kjent hverandre i godt og vel 20 år, og har opplevd mye sammen, både på godt og vondt. Og dette har jo styrket bandet, vi er veldig trygge på hverandre. Alle prosjektene du nevner over blør i liten grad over i This Sect, det er såpass forskjellige arbeidsmetoder og bandstrukturer. I Damokles er vi en trehodet indre kjerne som tar beslutninger i et forbløffende tempo, mens Contrarian er mitt elektroniske soloprosjekt hvor jeg bestemmer alt. En del av Contrarian-greiene kan nok minne om enkelte elektroniske lydbilder på nyskiva, siden det lages med en del av det samme utstyret. ZAP er et humorkonsept for TV og web som jeg har sammen med min kreative makker Kenneth Olaf Hjellum, et slags sketsjeshow med temmelig nisjete humor, og mye musikkfokus. Endtimers er et studioprosjekt jeg har sammen med Fredrik Ihler (Up Against the Phantom, Atlant, etc.). Han bor i Stockholm, så vi kommuniserer i all hovedsak via internett. Post Love er/var et kortlevd men gøyalt sommerprosjekt noen år tilbake, som vi fortsatt ikke har skrudd helt ferdig. Blir nok en digital EP innen kort tid. 

Øystein: – This Sect er et kollektivt uttrykk som har utvikla seg naturlig i alle de åra vi har holdt på. Vi har aldri bestemt oss for å være et post-punk-band egentlig, det bare blei sånn. Og så har vi virra rundt i alle de mørke hjørnene av den sjangeren siden. Jeg er i utgangspunktet en metalfyr og har vært det siden barndommen, og har nå black metal-prosjektet Ild på sida. Men for meg er det to forskjellige verdener som ikke har så mye med hverandre å gjøre. This Sect er grenseløs bymusikk. Ild er skaumusikk som aldri skal ta skrittet ut på asfalten. Ild kommer til å surre rundt i den skauen, mens This Sect er et stadig ekspanderende univers. Ilds debutalbum mastres i disse dager og slippes på Screaming Skull Records i løpet av året.

Ole Andreas: – This Sect er en slags organisme med egen vilje. Når vi seks plugger inn instrumentene og begynner å spille låter det This Sect uansett om vi gjør en to-minutters-idiot-punk låt eller en 20 minutters post rock jam. Bandet er den siste stemmen og dikterer og styrer hvordan låtene finner sammen. Av og til i overraskende retninger. Den samme følelsen kjenner jeg helt klart igjen fra The Murder Mystery også – men utover det er det en ganske stor forskjell på å være to stykker, som vi er i det bandet, og å være seks høylytte stemmer (musikalsk altså) som vi er i This Sect. Det kan av og til være krevende å finne sin plass og sine melodilinjer i det (i alle fall tidvis) kontrollerte kaoset, men alle er heldigvis flinke til å lytte og gi hverandre plass – og låta vinner alltid.

Kan dere si litt om hverandres musikalske styrker og rolle i This Sect

Are: – Jeg har hatt en sterk dragning mot musikk så lenge jeg kan huske, trolig siden jeg var et spedbarn (som nevnt). Det har vel mange av oss. Jeg velger å tro at jeg til en viss grad stadig klarer, eller i alle fall prøver, å ta inn musikk litt som et spedbarn, samtidig som jeg antakelig lærer og tar med meg noe nytt underveis. Det kan være en styrke. Jeg er 100 % autodidakt når det kommer til traktering av tangenter, og har åpenbart begrensede tekniske ferdigheter. Men jeg har nok en viss evne til å finne melodier. Og, i This Sect-sammenheng, en evne til å forsøksvis binde bandets mange ulike uttrykk sammen ved hjelp av et slags syntetisk, men forhåpentligvis også organisk, lydteppe.

Klaus: – For å snakke for meg selv kan jeg vel si at jeg er den som har mest erfaringskompetanse fra å spille i band (fra 1980 til nå). Og at jeg er absolutt best i bandet til å spille trommer. Som alle andre i bandet har jeg BRED musikksmak, er veldig for This Sects flate struktur og kollektive “skape fritt”-tilnærming. Da skjer det nemlig undere, som noen kan kalle “art by accident” og det er langt mer tilfredsstillende enn å spille i band med en “diktator” – dvs. en person som skriver all musikk og kontrollerer alt. This Sect har et stort element av et impro-orkester. Alle omfavner arbeidsmetoden der man jammer frem låter og stemninger fra noe som i starten er ingenting, før man strukturerer og setter ting sammen til en låt.

Ole Andreas Hagen: – Det fine med This Sect er at det er et band uten musikalske egoer. Det er det felles soundet og låtene som er det viktige. Uten at det nødvendigvis betyr less is more, noen ganger bikker vi definitivt over i more is more og trives der.

Øystein: – Dette har vi aldri diskutert, men alle finner naturlig sin plass i de ulike låtene. Det er sjelden noen sier: “hva hvis du spiller det der, så kan jeg komme inn her” eller sånt noe. Brikkene bare faller på plass ganske naturlig, fyller ut lydbildet og blir til slutt til noe som er større enn summen av seks bandmedlemmer. Men det er klart, trommis Klaus og jeg er jo rytmeseksjonen og legger ofte fundamentet som musikken hviler på, mens Ares synth lager atmosfære og gitarene vever melodier og hooks rundt Gørans vokal.

Thomas: – Den store styrken er nok at vi samlet har med oss så forskjellige ting inn i bandet, et enormt interesse for musikkhistorien og et ønske om å lage noe som er vårt. Vi har vel aldri gjort noe som har vært planlagt på forhånd når det kommer til låtskriving, ingen ferdige låter med på øving, det er magefølelse hele veien.

Gøran: – Vokalist, tekstforfatter og etter hvert også støymaker med diverse elektroniske duppedingser. Liker å jobbe med det store bildet rent bandmessig, og tar meg som regel av musikkvideoer, videobackdrops til konserter og grafisk design/illustrasjon. 

Dere har også med en dyktig gjest på skiva, Ragnar Skarseth. Fortell litt om ham og hans bidrag.

Gøran: – Ragnar er min gamle kamerat fra ørti bandkonstellasjoner på bygda, vi har alltid samarbeidet bra, og etter hvert som vi stiftet andre band, så har vi backet hverandre og vært fans av det motparten gjør. Ragnar er mesterhjernen bak indierockbandet Singing Swords, og er en rakker på både gitar og vokal. Han gjorde en gitarsolo på This Sect-albumet “Shake the Curse”, jeg gjorde så i retur gjestevokal på debutskiva til Singing Swords, på låta “Y2K”, og deretter kom altså Ragnar inn på backingvokal på låta “There is Something Wrong With Our Hearts”, som er andresingel fra vårt nye album. Det ligger i korta at jeg skal gjeste Singing Swords i en eller annen forstand i nær fremtid. 

Det har tatt sju år mellom forrige albumet, debut fullengderen «Shake the Curse» og «Everything We Know Into a Black Hole». Fortell litt om det lange gapet og hva dere har gjort denne tiden utover å slippe den enkeltstående singlen « Nil And Void / Pink In Red ‎» i 2017.

Klaus: – Først og fremst har flere i bandet stiftet familie, og noen har hatt jobber/familieliv som har lagt noen begrensninger på mengden bandøvinger. Og selv om This Sect er en organisme som ikke stresser i utide, så har det i den perioden vært noen spillejobber og de som har hatt mulighet har møttes til øvinger der man har jammet og naturligvis hengt sammen for å ha det hyggelig. Den sosiale biten – fellesskapet- er viktig.

Si litt om bakgrunnen for låt- og albumtittelen «Everything We Know Into a Black Hole» og hva dere ville artikulere med den

Gøran: – En komplett kollaps av all kunnskap og historie. Jeg var såpass deprimert og ute av mitt skinn under unnfangelsen av plata, at jeg omtrent trodde på en slags dommedagsprofeti. Så gikk jo verden litt til helvete underveis også, så jeg tok ikke helt feil.

Jeg har nå laget noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til og hvordan disse har påvirket This Sect og «Everything We Know Into a Black Hole»

Postpunk:

– Er vel den kategorien vi strengt talt sogner til. 

New wave:

– En annen kategori vi sogner til, men vi er kanskje mørkere enn ditt jevne new wave-band.

Synthpop:

– Også en kategori vi sogner til. Mye synthpop i nyskiva. 

Ambience:

– Det ligger mange subtile analogt-elektroniske lydkulisser på skiva, som underbygger stemning, og det er vel der ambience kommer inn. 

Vaporwave:

– En elektronisk subsjanger som var litt gjeldende inspirasjonsmessig på en del av det elektroniske som Gøran komponerte for skiva. 

Darkwave:

– Hvis det siktes til den tidlige, mørke bølgen på seint 70- og tidlig 80-tall, så har den utvilsomt satt sitt preg på This Sect. Men også seinere bølger.

The Cure:

– Et favorittband for alle i sekta. 

Les Savy Fav:

– Et band som alltid har “vært der” i referansekatalogen vår. Særlig samleskiva “Inches”, som vi pleide å spille i bandbussen på vei til gigs da den var fersk. Kunstnerisk galskap på sitt beste. En medmusikant omtalte oss en gang som “det norske Les Savy Fav”, og det er et av de beste og rareste komplimentene vi har fått som band. I tillegg til de bevingede ordene vi fikk med oss fra de finske garasjerockerne i Sweatmaster, som vi spilte med en gang i tida; “You sound like Joy Division, but harder.” 

The Chameleons:

– “Script of the Bridge” er en av skivene som vi alle kan enes om. 

The Sound:

– Hele The Sound-katalogen er latterlig underkjent. For et band.

Joy Division/New Order:

– Helt åpenbare inspirasjonskilder, som bare gir og gir. Går aldri lei. 

Katarsis:

– Katarsis gjør seg gjeldende i lyrikken samt den kollektive fremføringa. 

Samfunnskritikk:

– Det er et nivå av samfunnskritikk i låtene våre, men det får være opp til lytteren å dekode meningen bak. 

Det sorte kunnskapshullet/tapet av kunnskap:

– En kan jo si at vi er på vei dit, WOKE-kultur er ikke noe annet enn historierevisjonisme i ny drakt, for eksempel. Beste måten å sikre seg at historie gjentar seg på er jo å utslette historien, slik at alle lærepenger går i glemmeboka. 

Dystopi/mørke:

Gøran: – Det er et svært dystopisk drag over skiva, en gjennomgående stemning. Jeg skildret i all hovedsak min egen krise, men det ble jo noe universalt over denne krisen nå som skiva er ferdigstilt og i sitt eget lys. 

Depresjon:

Gøran: – Det hadde føltes som ljug å påstå at denne skiva IKKE er preget av depresjon, den ble unnfanget under en komplett kollaps som nesten tok livet av meg, uten at jeg ønsker å gå særlig dypere inn på det. Det jeg kan si er at det vi driver med er blodig alvor. 

Atmosfære:

– Vi har dyrket stemning og atmosfære i mye større grad enn tidligere på denne skiva. 

Innadvendt/introspeksjon:

– En nødvendig modus å kunne gå inn i for å skape noe. 

Vaguely Obscure:

– Et klubbkonsept som Ole Andreas og Are har sammen med sektkompis Yngve Farmen, som regel på Mir, hvor vi har vårt studio/øvingslokale. De spiller i all hovedsak post-punk, synthpop, nyveiv, og relaterte sjangre, med svær og eklektisk spennvidde. Man oppdager alltid nye band på disse klubbkveldene. 

Tilt:

– Ei spillebule med rikt ølutvalg, som huser pinballs, arkadespill, shuffleboard og biljard, med fokus på pinball og arkade. Gøran er multimedial “resident nerd” på huset, og fikser det som skjer av kulturelt innhold, events og promo. 

Helvete-Historien om norsk black metal:

– Dokumentarserie på NRK, som Thomas har vært co-regissør på og vunnet priser for. 

Hva er den beste The Cure-låta og albumet?

– Vanskelig spørsmål. Disintegration er den beste skiva, men “A Forest” er den beste låta. Noen blant oss vil nok også hevde at “Just Like Heaven” er tidenes beste poplåt. Og “Primary” er muligens den mest undervurderte.

Hva er tidenes beste darkwave, goth eller mørkepop låt og hvorfor?

– Ikke så lett å definere darkwave eller mørkepop, men den beste goth-låta kan godt få lov til å være “Love Will Tear Us Apart” av Joy Division, eventuelt “Marian” av Sisters of Mercy, eller muligens “Hollow Hills” av Bauhaus. Hvorfor? Tre låter vi digger. 

Nathan Olsen-Haines har skrevet en fin introtekst i det fine 24 sider lange innleggsheftet i plata. Fortell litt om ham, hvordan dere kom i kontakt og hans bidrag.

Gøran: – Nathan er en britisk musikkjournalist med bakgrunn fra bl.a. NME og Rock’n Reel. Han har også en egen musikkblogg som heter Famous Last Words Records, og det var for denne bloggen han gjorde et dybdeintervju med This Sect i 2014. Dette var vel første gang vi følte at en journalist “tok oss på kornet”, han skjønte referansegrunnlagene våre og alt mulig. Så vi har holdt kontakten siden da, han har gitt oss masse fin presse underveis, og det føltes naturlig å la ham skrive en introtekst for skiva. Ga ham albumet god tid i forveien slik at han kunne lytte seg opp og dekode skiva på sitt eget vis, noe han også gjorde til den store gullmedaljen.

Heftet inneholder også en masse fin kunst. Blant annet er det noen utrolig fine konsertbilder av bandet tatt av Per-Otto Oppi Christiansen og Carsten Aniksdal med vakker lyssetting. Gøran er også veldig aktivt involvert i form av illustrasjoner og grafisk design. Fortell litt om valget å investere i dette og disse fotografiene som dere har valgt og forbindelsen mellom dem og musikken.

Gøran: – Når det gjelder de øvrige fotografiene som er i innersleeven, som ikke er av bandet, så er det jeg som har tatt disse, mens jeg har utforsket tomme hus og lignende. Jeg ville skildre en komplett kollaps, en verden uten mennesker. Angående bandfotografiene:
Carsten Aniksdal er en gammel kompis helt tilbake fra den tida da man hadde et utested som het So What!, og vi har hatt mangt et kreativt prosjekt sammen siden den tid. Han har f.eks. tatt bildene som endte opp som artwork for “Shake the Curse”-albumet vårt, samt tatt bandbilder av oss i forskjellige perioder. Per-Otto Oppi Christiansen tok bilder på konserten vi hadde på Blå sammen med hviterussiske Molchat Doma like før korona-lockdown, og de var såpass fete at vi spurte om vi kunne bruke dem, noe han heldigvis sa ja til. Han er dessuten en kis som er jevnt over svært opptatt av post-punk, så vi har mye felles smaksgrunnlag. 

Plata er produsert av Gunnar Kjellsby og This Sect. Fortell litt om det valget og hans bidrag. 

Klaus: – Gunnar har gjennom Stovner Rockefabrikk vært med helt siden starten, så det var naturlig å fortsette å bruke han da han kjenner oss og bidrar masse i innspillingsprosessen og etterarbeidet (nedmiksing). Dessuten er han arbeidsom og effektiv. (Gunnar er en gammel bandkompis av This Sect-trommis Klaus. De spilte i band sammen fra -87 til -96).

Gøran: – Gunnar er som et syvende medlem av bandet (en syvende far i huset?), han er svært delaktig underveis og forstår veldig godt hvor vi “vil hen”. Dyktig produsent som er veldig viktig for oss. 

Dere/Gøran har også laget noen fine, interessante videoer til plata. Fortell litt om dem, innspillingene og låtene som dere har valgt å gjøre video med.
“Stain Remover”: 

Gøran: – Filmet denne videoen på nattlig forskningstokt på diverse gravlunder rundt omkring, kompis Ragnar Skarseth (Singing Swords) var delaktig i filminga av skjelettmannen (som da altså spilles av undertegnede). Filmer generelt mye på natta, da jeg har en del søvnproblemer og trenger å bruke hjernen til noe nyttig. Hele denne skiva er en refleksjon rundt det å møte sitt eget endelikt, og denne videoen er vel en slags fandenivoldsk kommentar til dette. 

“There Is Something Wrong With Our Hearts”:

Gøran: – I all hovedsak filmet i en av Verdens Styggeste Byer, Kristiansund, siden jeg var i området for å rydde ut av et dødsbo. Jeg har en slags hobby i såkalt “urban exploration”, altså det å utforske forlatte menneskeskapte konstruksjoner. Har alltid med meg kamera i tilfelle jeg finner hus eller steder som later til å stå tomme. Jeg grubler alltid over mysteriene bak disse stedene; hvorfor står de tomme, hva skjedde her, hvorfor har ingen rydda det ut?, etc. Videoen ble på en måte en poetisk refleksjon rundt livets skjørhet, en kattepus spiller hovedrollen som fergemannen Kharon som leder oss over elva Styx til dødsriket.

Dere har også gitt ut musikken selv på deres eget Sect Appeal Records? Fortell litt om det valget og hva D.I.Y og “gjør det selv”-mentalitet betyr for dere.

Gøran: – Sect Appeal Records har vi hatt siden starten av This Sect, vi har alltid selvpublisert. Vi har prøvd oss på litt musikkbransje i ny og ne, men det har alltid vært et ork, og man må tåle mye dritt fra useriøse aktører. Bortkastet tid, når man like gjerne kan beholde integriteten og gjøre det selv. Rik blir man ikke uansett. DIY FTW. Nå har vi utvidet labelen mye i løpet av det siste året for å ha en felles hub for alle våre band og prosjekter. 

Klaus: – Saken er enkel: siden vi i starten ikke fikk en avtale med et plateselskap så startet vi vårt eget. Det var og er tilfredsstillende å kunne gjøre det akkurat slik man vil. Men også viktig å få i land en distribusjonsavtale da det er mer krevende å få plata ut til platesjapper “i hele verden”.

Hvordan har dere blitt rammet av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-restriksjonene?

Klaus: – Som alle andre. Men siden vi ikke lever av musikken så har det ikke hatt økonomiske konsekvenser. Hvis noen negativ effekt så er det vel at man ikke har kunne møttes som før.

Gøran: – Det har jo helt klart satt sin begrensing på øvinger og konserter, men vi har uansett vært temmelig travle med studiotid og ferdigstilling av album. For min del har jeg mer eller mindre vært fulltidsmusiker gjennom koronaen, siden det også har vært mye aktivitet i mine andre band Damokles og Endtimers, samt soloprosjektet Contrarian. Humorkonseptet ZAP ruger også på et album. Kan altså ikke klage, har hatt mer enn nok gøyalt å henge fingra i. 

Kan dere til slutt velge fem låter hver som har inspirert dere som musikere og eller som dere forbinder med This Sect av en eller annen grunn og si litt om hva det er disse låtene har gjort dere bevisst eller hvilke kvaliteter dere ser i disse låtene

Klaus: – Det er en god del “sammenfallende musikkinspirasjonskilder” hos alle i bandet. Dette til tross for en nokså bra aldersspenn, oppvekst på ulike steder, etc. Man kan trygt si at det meste fra oppvekst på 80-tallet som metal, synth pop, art-pop, postpunk, goth, punk/hardcore og til nå av alternativ pop/rock er i fellesbaggen til bandet. Se mer i spotifylista “Sect Inspirasjon”. Hvis det er noen forskjell så er det at jeg hørte på -den tidlige 80-talls alternativmusikken – som vi alle liker – når den ble gitt ut (jeg er eldre enn de. Jeg var 20 i 1984). Men, ja, jeg hørte en del på krautrock som forberedelser til den siste skiva. Og måtte sette meg inn i/lære meg hvordan spille «mindre trommer». Hørte en del på krautrock-isj band som NEU!, Spaceman 3, og også Talk Talk og My Bloody valentine (som er kjent for et minimalistisk trommisuttrykk) For å tilpasse trommene til Gørans ferdige skisser med elektroniske programmerte beats.

– I ettertid forstår jeg at hvis jeg hadde hørt Soft Kill sin megageniale EP Heresy før jeg la trommer på EVERYTHING-skiva, så hadde den muligens fått et annet utrykk, men sånn er det. Man oppdager ting for seint! 

5 norske favoritter:

The Nerve Tatto – Motorpsycho:

I morgen – Anja Elena Viken:

Acid Blues- The Megaphonic Thrift:

Forsvinne- Bendik:

Øystein: – Jeg plukker 5 låter som har inspirert meg som bassist i This Sect, og da kommer jeg ikke utenom Andy Rourke (The Smiths), Tina Weymouth (Talking Heads), John Taylor (Duran Duran), Peter Hook (Joy Division) og Simon Gallup (The Cure). Plukker noen låter som jeg syns viser disse inspirasjonskildene på sitt beste:

The Smiths – Barbarism Begins at Home:

Talking Heads – Found a Job:

Duran Duran – Girls on Film (som vi har covra live mange ganger):

Joy Division – Disorder:

The Cure – A Forest:

Thomas: – Jeg har alltid vært svak for å kombinere kantete, rytmiske greier med melodiske lange riff og flyvende linjer i This Sect, gjerne med litt støy på det. Litt som om Andy Gill fra Gang of Four hadde gjenoppstått i Explosions in the sky.

Gøran: – Vi er en sammensatt gjeng med sammensatt lyd, så da blir det fem temmelig vilt sprikende låter.

Devo – Whip It: 

Fugazi – Great Cop:

Les Savy Fav – The Sweat Descends:

The Birthday Party – Deep in the Woods:

The Chameleons – Up the Down Escalator:

Are: – For min del er det vanskelig, nærmest umulig, og uansett ikke aktuelt, å gå utenom Kate Bush. Jeg kommer heller ikke utenom det som vel er en slags hellig 80-tallstreenighet for min del, reint musikalsk; The Cure, The Smiths og The Sound. Og sist, men ikke minst, Nicole Sabouné, som vel er den største musikalske oppdagelsen og inspirasjonskilden for min del i seinere tid. Alltid vanskelig å begrense seg, men her følger 5 låter som har inspirert meg musikalsk i This Sect-sammenheng:

Kate Bush – Wuthering Heights:

The Cure – Plainsong:

The Smiths – How Soon Is Now?:

The Sound – Dreams Then Plans:

Nicole Sabouné – Rip This World:

Ole Andreas: – En liste som dette vil omtrent se forskjellig ut fra dag til dag for min del. Det er så mange år og så mange timer med musikalsk inspirasjon som alltid vil ligge i bakhodet og ryggmargen når man spiller noe man tror man har funnet på selv. Men dette er helt klart fem viktige inspirasjons-låter uansett dag:

The Cure – Primary:

Godflesh – Flowers:

Drab Majesty – Dot In The Sky:

Slowdive – When The Sun Hits:

The Chameleons – Don’t Fall: