Fin nostalgi med The Human League, men ikke så mye mer enn det da Sheffield-bandet gjestet Oslo på deres Generations-tour på Rockefeller søndag 17. november.
Stemmen til Phil Oakey har holdt seg forbausende godt, men det har ikke nødvendigvis alle de gamle låtene gjort.
Phil Oakey går igjennom en rekke kostymeskifter underveis. Det spenner i stil og uttrykk.
Etter en kort synthintrolåt kommer vokalist og frontfigur Phil Oakey ut som en slags Neo i Matrix-karakter på scenen sammen med Susan Ann Sulley (61) og Joanne Catherall (62) som også var med på 1980-tallet til «Love Action» (i «Hard Times/Love Action (I believe in Love)»-versjon som på tolvtommeren fra 1981).
Phil Oakey går igjennom en rekke kostymeskifter underveis. Det spenner i stil og uttrykk. Vi ser han med skinnjakke, men også i hvit frakk. Til og med skoene til 69-åringen byttes minst en gang fra noen ekstremt høyhælte sko til en slags hvite cherrox.
Kostymebytter
Kvinnene har også et par kostymebytter underveis, selv om enkelte mente at de kunne trengt en stylist. Keytaristene kommer mer og mer frem i front og viser seg frem og shower utover i settet.
Robot-vokalen er det også en av de (Benjamin Lee Smith) som står for.
Vokalen til Oakey er rimelig kraftig og relativt tro til hvordan vi kan høre den på de gamle skivene. En baryton med karakter.
Vokalen til Oakey er rimelig kraftig og relativt tro til hvordan vi kan høre den på de gamle skivene.
Han beveger seg raskt fra side til side på scenen og er også oppe på tromme-riseren titt og ofte, tilsynelatende med utømmelig energi. Der står engelskmannen som en yppersteprest for synthpopmenigheten.
Dansen til damene er noe enkel og styltet, men funksjonell nok.
The Human League er mer retrospektive og morsomme der de tar oss tilbake til en svunnen tidsepoke og ikke pastisje som vi kan mistenke en del av «We Love The 90’s»-showene for å være. Dette er ekte og ikke gimmick.
Gruppens posisjon som musikalske inspirasjonskilde og forbilder er ubestridelig. Vi kan nevne Aqua, Pet Shop Boys, Orchesteal Manouevres in the Dark, Ladytron, Moby, Duran Duran, Depeche Mode, Ace of Base, a-ha blant de mange etterkommerne som har hentet ett og annet fra Sheffields elektroniske poppionérer. Selv hentet de mye fra navn som Roxy Music/Brian Eno, Kraftwerk, Neu!, Suicide, Georgio Moroder og David Bowie.
Monotont og flatt
Flere ganger underveis gir de også uttrykk for takknemlighet over å kunne være her og slippe et vanlig arbeidsliv. For at publikum møter opp.
Det føles likevel til tider litt monotont og tannløst eller flatt. Det mangler noe futt og friskhet og det kan her og der fortone seg vel nære likestrømspopen.
The Human League anno 2024 er dessverre redusert til å først og fremst være en legacy act.
The Human League anno 2024 er dessverre redusert til å først og fremst være en legacy act selv om de også covrer Yellow Magic Orchestra’s «Behind The Mask» (som er med på fellesmaxi-en «YMO versus The Human League» fra 1998, opprinnelig en singel fra 1980 med Ryuichi Sakamoto, Haruomi Hosono og Yukihiro Takahashi’s band) blant de egne låtene.
Men det er en rimelig autentisk gjengivelse av hvordan de låt på plate for de som ønsker en tidsreise. Og det er mange på et forhåndsutsolgt Rockefeller hvor det nesten kunne virke som det var 50 års aldersgrense i døren.
Godbitene kom etter hvert
The Human League slapp sist siste album Credo i 2011, men er likevel ikke en gruppe hentet frem fra glemselen. De er mer eller mindre konstant på turné.
Likevel føles det altså iblant som en noe lang transportetappe før vi kommer til de virkelige godbitene.
Motown-homagen «Mirror Man» er ok nok.
(Keep Feeling) Fascination» føles noe blek, men mottas bra av majoriteten.
Politiske «The Lebanon» fra Hysteria (1984) er poengtert og en av låtene som fungerer best.
Når «Sound of The Crowd» kjører igang løftes atmosfæren i salen markant. De fleste klapper med.
Politiske «The Lebanon» fra Hysteria (1984) er poengtert og en av låtene som fungerer best
«Don’t You Want Me» fra albumklassikeren Dare (1981), med sin duellerende vokal og ekstremt fengende vers og synthmelodi, står igjen som en av 1980-tallshitene som fremdeles spilles hyppig på radio og er bandet største kommersielle suksess. Låten gikk helt til topps på de britiske salgslistene julen 1981 og var den mestselgende i Storbritannia det året.
Det er også gøy å høre den live. En fascinerende break-up story skrevet av det tidligere The Rezillos-medlemmet John William Callis (sammen med Oakey og Philip Adrian Wright) som også var med i The Human League da de var som mest populære og Martyn Ware og Ian Craig Marsh hadde gått ut av bandet for i stedet å danne Heaven 17.
Fine ekstranummer
De valgte ekstranumrene er det vanskelig å klage på med mindre man er surmulen av natur.
Først får vi deres sannsynligvis beste låt, protesten mot silkejordbruk «Being Boiled» fra 1978; bandets debutsingel som aller først var å finne på Fast Product-samlingen og ble erklært av David Bowie som musikkens fremtid i New Musical Express, mens John Lydon avskrev dem som trendy hippies.
De valgte ekstranumrene er det vanskelig å klage på med mindre man er surmulen av natur.
Så hentes damene ut igjen til smått cheesy, men sjarmerende «Together In Electric Dreams» fra 1984 – opprinnelig spilt inn solo av Oakey sammen med Georgio Moroder til Steve Barrons romantiske komedie Electric Dreams-soundtrack. Tidligere på kvelden hadde vi også fått «Goodbye Bad Times» fra denne filmen. Passende med en sentimental slutt på en aften som først og fremst har handlet om nostalgi og gjenhør med ungdommen for de mange tilstedeværende femti- og sekstiåringene.
Det var både moro og relativt forglemmelig. Muligens hadde anmelder, som ikke er like engasjert i hele katalogen til bandet, hatt mer utbytte av Dare-turneen for noen år siden. Like fullt må det poengteres at livemøtene med henholdsvis Kite og Public Service Broadcasting de andre dagene denne helgen satte mer markante spor fordi de føltes mer her og nå-vitale.
Fotogalleri: Stian Schløsser Møller.
Vær den første til å kommentere