Timeworn – Leave the Soul for Now

Timeworns tredje fullengder lever opp til sine egne høye ambisjoner. Leave the Soul for Now ble gitt ut på Loyal Blood Records 6. desember.

Vurdering

Timeworn – Leave the Soul for Now: 5/6

Timeworn har siden 2014 servert en vital blanding av sludge, post-metall, og hardcore. Besetningen har erfaring fra band som Eskatol, Summon the Crows, Blodspor, og From Below, og som Timeworn har de tidligere gitt ut de kritikerroste fullengderene Luminescent Wake (2014, Disiplin Media) og Venomous High (2017, Fysisk Format).

En forent anmelderstand fremhevde bandets teft for atmosfære og majestiske komposisjoner, elementer som i høyeste grad videreføres  på Leave the Soul for Now. Det eksplorative og melodisk orienterte albumet virker å vise et mer ambisiøst Timeworn enn noensinne.

Monumentalt og melodisk

Bandets dragning mot svære lydbilder gir seg til kjenne allerede på åpningssporet (og andresingelen) «Sky Castles». Det starter med et monumentalt riff som kler tittelen godt, før albumets hemmelige våpen – vokalist Audun Mehl – slippes løs. Den ellers så growl-orienterte frontmannen (kjent fra bl.a. Veins, Forcefed Horsehead, m.m.) har virkelig forlatt komfortsonen på denne skiva, og viser gjennom de åtte låtene en bredde som både overrasker og overbeviser.

Selve flaggskipet på albumet er «Oblivion Seekers», som også er første singel fra Leave the Soul for Now. Den storslåtte låten er fullastet med (post)apokalyptisk melankoli og plenty med partier som kunne vært henta rett fra Mastodons Blood Mountain eller Leviathan. Disse suppleres av en dritfet bridge med Alice In Chains-aktige chants og riff som høflig nikker i retning Gojira.

Alice In Chains-vibber får man for øvrig i bøtter og spann på «Hellwater». Denne relativt akustiske låten er en av albumets store overraskelser og et vellykket resultat av bandets utforskning av egne grenser. Mehl treffer blink på vokalen, og tankene går uungåelig i retning Lance Stayley og Phil Anselmo anno «This Love».

Et kvalitetsprodukt

Mastodon ble også nevnt, hvilket gjerne skjer når man snakker om Timeworn. Assosiasjonene til Atlanta-bandet er rikelige også på «Paradise Crown», samt de to påfølgende låtene mellom den og finalenummeret. Jeg må inrømme at for meg glir disse sporene litt ubemerket over i hverandre, men de holder likevel høyt nivå og oppleves å passe godt inn på albumet.

«Vagrant Heart» avslutter det hele. Selv om det har gått mye inflasjon i begrepet «episk», er det vanskelig å ikke bruke det til å beskrive den patosfylte sistelåta. Den er rikholdig på både melodi og melankoli, og har noen fete doom-riff som minner litt om Brooklyn-sounden til band som Life of Agony og Type O Negative. For å makse ut episk-skalaen har Timeworn fått med Tåran Reindal fra Leonov på låten, og det fungerer akkurat så godt som en skulle forventet.

Skiva som helhet preges av en utmerket produksjon, og både tekniker/mikser Thomas Wang og mastrer Alan Douches (Converge, Hatebreed, the Dillinger Escape Plan, Deftones m.m.) fortjener honnør for særs godt utført arbeid. Låtkomposisjonene på albumet vitner om et band med en klar visjon om hva de prøver å oppnå. Dersom målet har vært å lage en bunnsolid skive med kvalitet i alle ledd, har Timeworn definitivt lykkes med Leave the Soul for Now.