Tons of Rock 2022 – Deep Purple imponerte på Ekeberg

Deep Purple leverte sterkt på siste dag av Tons of Rock 2022.

Ingen andre artister på årets Tons of Rock kan skryte på seg lengre fartstid enn Deep Purple, som ble formet i 1968. Av grunnleggerne gjenstår kun trommis Ian Paice, men ting begynte først å skje da vokalist Ian Gillan og bassist Roger Glover – begge på scenen i kveld – ble med i 1969.  Gitarist Steve Morse (midlertidig erstattet av Simon McBride) og keyboardist Don Airey har over 20 års fartstid i bandet.

Deep Purple regnes i likhet med Led Zeppelin og Black Sabbath å være sentrale innflytelser for fremveksten av hardrock og heavy metal. Album som In Rock og Machine Head har for lengst skrevet seg inn i historiebøkene.

Særdeles sterke soloer

Konserten åpner med «Highway Star», og det blir tidlig tydelig at vi har med rutinerte musikere å gjøre. Leveransen er lavskuldret, jammete og solo-preget, og de engelske herremennene koser seg på scenen. Man blir litt nervøs (men forståelsesfull – mannen er 76 år) når Gillan ikke helt spikrer de høyeste tonene; denne frykten vil dog gjennom konsertens gang vise seg å være ubegrunnet, og kan med litt godvilje trolig tilskrives for lite oppvarming. Etterfølgende «Pictures of Home» er i likhet med forgjengeren også fra Machine Head og leveres med stil. Vi får en kort bass-solo fra Glover, men det er – i likhet med konserten for øvrig – primært McBride og Airey som kjører solopartier. Samtlige imponerer stort!

Noe som dog  ikke imponerer stort er neste låt ut, «No Need To Shout». Settlistens ferskeste låt er i overkant gubbete, og det er litt vemodig å erkjenne at andre klassikere kunne fått dens plass i programmet. «Speed King» eller «Child In Time» hadde vært enestående, men litt ambisiøst? Nuvel! Etter endt nummer adresserer Gillan publikum, og med dannet diksjon hyller han de oppmøtte før han introduserer «Uncommon Man». Låten er en hyllest til tidligere keyboardist John Lord, som døde i 2012. Det er en mesterlig fremføring; det hele starter med en ganske så David Gilmoursk solointro fra McBride før fanfarene begynner og den storslagne låten slår inn for fullt.

Etter kalaset vi nettopp bevitnet, gjør Deep Purple et sjakktrekk i å ta det hele litt tilbake til grunnfjellet. «Lazy» er en bluesy klassisk rock’n’roll-låt, og leveransen er kruttsterkt håndverk fra ende til annen. McBride og Airey får nok en gang sin plass i sol(o)en, og til og med munnspillet dras frem for anledningen. Blues-vibbene tas opp ennå et hakk og melankolien intensiveres med «When a Blind Man Cries», som preges av en Gary Moore-aktig gitarsound og som suppleres av noen særs betimelige regndråper. Fremføringen er bunnsolid.

Ikoniske riff

Et særdeles finurlig soloparti fra Airey følger, hvor han spiller klassiske verk i den bokstavelige betydningen. Han trakterer tangentene som en trollmann, og er innom både Mozarts «Rondo Alla Turca» såvel som Griegs «Dovregubbens Hall». Spesielt sistnevnte får – naturlig nok – særdeles god respons fra publikum. Det hele viser seg å være en grasiøs overgang til «Perfect Strangers», som får en enorm mottakelse fra publikum og som kler hovedscenen veldig bra. Etter en fin fremføring av «Space Truckin'» ljomer et av historiens mest ikoniske (og ihjelspilte?) riff over Ekebergsletta, og mottakelsen er som forventet ekstatisk. Skulle det noen gang være en 1:1-ratio mellom låt og gjenkjennelsesfaktor hos publikum ville det nok vært nå.

Ekstranumre følger, og først av disse er den solfylte «Hush». Feelgood-stemninga er høy og jammen er fet, med innslag av duellerende soloer mellom gitar og keyboard. Etterpå blir det hjemme alene-fest for rytmeseksjonen, hvor Paice og Glover får vist seg frem fra sine sterkeste sider. Bass-soloen glir galant over i sistenummeret «Black Night», og gjenkjennelsesgleden er høy i det også dette ikoniske riffet presenteres. Gillan har for lengst fått varmen i stemmebåndene, og leverer den 52 år gamle låten upåklagelig.

Alt i alt var det var en sann glede å få sett Deep Purple live, og jeg må innrømme at bandet definitivt overgikk mine forventninger. Til tross for et par savn hva settlista angår og litt innledende rusk fra Gillan, vanker det full pott fra meg. Et klart festivalhøydepunkt for undertegnede og et imponerende show fra de godt voksne herrene.

Foto 1-9: Johannes Andersen / Foto 10-15: Sadan Ekdemir