Tons of Rock 2022 – Iskalde riff og lattermilde øyeblikk med Abbath

Abbath brakte vinteren tilbake til Ekebergsletta på Tons of Rocks siste dag.

Som (med)grunnlegger, gitarist, og vokalist i Immortal har Abbath for lengst skrevet seg inn i sortmetallens mytologi. Uenigheter internt i det ikoniske bandet ledet til Abbaths avgang, og han har siden 2015 fokusert på sitt eponymiske nye prosjekt.

Abbath slapp sitt selvtitulerte debutalbum i 2015, som ble fulgt opp med Outstrider i 2019 og Dread Reaver (les vår anmeldelse!) tidligere i år. Sentralt for det musikalske uttrykket er inspirasjonen fra rockens domene, og bandets musikk blir fra tid til annnen omtalt som «black ‘n roll».

Show og sprell

Allerede før bandet har begynte å spille er det «over the top»-vibber, med dramatiske symfonitoner som skytes høylytt ut fra Scream-scenens lydanlegg. Når Abbath og hans kumpaner har kommet på plass er det «Acid Haze», åpningssporet fra Dread Reaver, som starter showet. Den allerede kaotiske låten blir ennå mer turbulent fra scenen, og frontmannens innledende bjeff drukner i lydmiksen. Ting har stabilisert seg fint til «Dream Cull», og denne noe enklere låten passer live-formatet meget bra.

Abbath selv shower naturligvis i vei. Obskøne dansemoves, Gene Simmons-aktige grimaser og andre sprell preger hans scenefremtreden. Hans første ord til publikum er «Tons of Rock! Ich bin Abbath! Aaaaøhh!«, og det er som om en lettelsens latter sprer seg i publikum da det går opp for de uinnvidde at det hele kanskje ikke skal tas helt seriøst. Flere av Abbath-kjennerne har allerede brutt ut i spontane crabwalks.

Kav bergensk

Etter en glimrende fremføring av «The Artifex», hvor spesielt det «The Wall»-aktige midtpartiet får henda i været, fortsetter han på kav bergensk: «Det er mye bedre med festival om vinteren. Den jævla sommervarmen!«. Det blir fort litt varmt når man er ikledd full (svart) stridsrustning, og et empatisk publikum er med på taktfast roping av «Fuck the sun!«. Det følges opp med «Dread Reaver», og også denne kommer til sin fulle rett i en konsertsetting. Det grandiose sluttpartiet er en fryd å bevitne.

Selv om jeg savner litt mer Outstrider-materiale på settlisten («Calm in Ire (Of Hurricane)», «Harvest Pyre»), kompenseres dette for rikelig med sisteaktens Immortal-slagere. Etter verdens ondeste tuning-pose braker det løs med «In My Kingdom Cold». Bandet er i storform, og både det episke midtpartiet samt den taktfaste shred-festen høster plenty med applaus og hyttede never. «One by One» følger i samme gode spor, og etter en omvei via «Warriors to War!» er det selveste «Withstand The Fall Of Time» som storslagent avslutter det hele.

Sett under ett (no pun intended) skulle jeg ønske konserten varte ennå lengre, hvilket for bandets del ikke kan tolkes i negativ retning – man har den timesloten man får. Kombinasjonen av grandiositet, humor, og ikke minst iskalde riff i sommersolen gjorde Abbath-konserten til en meget fornøyelig affære. Fuck the sun!