Tons of Rock 2022 – KoRn underholdte fra hovedscenen

Jonathan Davis og KoRn leverte en festlig konsertopplevelse på Tons of Rocks andre dag.

Det er vanskelig å overdrive innflytelsen KoRn har hatt på moderne musikk av den tyngre og mørkere sorten. Bakersfield-kvintettens selvtitulerte debutalbum fra 1994 regnes gjerne i ettertiden som startskuddet for den ofte utskjelte nu metal-bevegelsen.

Kombinasjonen av angstfylt, «outsider»-orientert lyrikk og nedstemte (bass)gitarer med dissonante effekter traff definitivt tidsånden, og KoRn ble svære i løpet av kort tid. Album som Life Is Peachy, Follow the Leader og Issues befestet ytterligere deres posisjon.

Heroisk innsats og eksentriker-karisma

Konserten på Tons of Rocks hovedscene begynner litt brått, og første låt ut er «Here to Stay», åpningssporet fra Untouchables (2002). Ettersom nevnte album står i relativt høy kurs hos undertegnede er det med skuffelse jeg registrerer at lyden er litt sub-optimal på åpningsnummeret, kanskje spesielt på gitarene og vokalist Jonathan Davis. Det han mangler på lyd tar han igjen på innsatsfaktor og eksentrisk karisma, og brøl til publikum i ånden «can’t fucking hear yoooou!».

Den lydtekniske motvinden vedvarer noe på klassikeren «Got the Life», uten at det stikker kjepper i hjulene for Davis’ ståpåvilje. Ved påfølgende «Falling Away From Me» virker ting å ha falt på plass, og etter endt låt rabulerer frontmannen «Toooons of Roooock! You look like you’re having a kinda good time! Come on, scream cause it feels goooooood!». Det er jevnt over mye underholdning med Jonathan Davis.

Akten som følger preges av nyere materiale. Deler av refrenget på «Start the Healing» fra årets Requiem er fascinerende døvt, men jevnt over foretrekker jeg låta live fremfor på albumet. «Cold» fra forrige fullengder The Nothing lider litt av samme forhold, dvs. klein clean-vokal med påfølgende fet brøling. Jeg tar meg i å ønske meg et KoRn-album med utelukkende growl-vokal; det er mer enn åpenbart at Davis har skikkelig dreisen på dette. Med unntak av «Shoots and Ladders», som (selvsagt) briljerer med sekkepipa og et plutselig innslag av Metallica’s «One», synes jeg konsertens andre akt er relativt lite minneverdig.

Klassikere og mer morsomheter

Mer ablegøyer skal følge. På «Y’all Want a Single» sper JD på med «drama queen»-gestikuleringer, og på den merkelige, unektelig perkussive «Coming Undone» limer de inn nok en ikonisk passasje. Denne gangen stjæles det fra Queen, nærmere bestemt «We Will Rock You». Bandet overbeviser i leveransen av «Freak On a Leash», og det er selvsagt ingen som kjøper at dette er kveldens siste låt.

Ekstranumrene starter med en medley av «It’s On!», «Trash» og «Did My Time». Crowdsurferne begynner å trøkke godt foran scenen, og det slår meg at dette trolig er en konsert som nytes best i de fremre rekker. Psykotiske «Twist» leveres godt og brutalt, og allsangen på «A.D.I.D.A.S» når respektable volumer. Nok et morsomt JD-øyeblikk melder seg i det han etter «Clown» leker sinna og anmoder publikum om å «shut the fuck up!«.

Etter etter en trommesolo godt levert av en (særdeles) smilende Ray Luzier fortsetter Davis rabuleringen med «Tons of Rooooock! Thanks for sticking around! Our last song is the song that started this motherfuckeeeeeer!». Det er selvsagt «Blind» som får avslutte det hele, og både leveransen og responsen er upåklagelig. Totalt sett et underholdende show, godt hjulpet av Jonathan Davis’ fascinerende scenefremtreden.

Foto 1-12: Sadan Ekdemir / Foto 13-14: Johannes Andersen