Tons of Rock 2023: Punkrock-fest med The Bronx

The Bronx storkoste seg  på sin etterlengtede gjenkomst til Norge.

Vurdering

The Bronx på Tons of Rock 2023: 5/6

The Bronx fra Los Angeles (!) er et punkrock-band som har holdt det gående siden 2002. Ser man bort fra deres kuriøse Mariachi El Bronx-prosjekt, har de seks studioalbum under beltet, hvorav det siste er Bronx VI fra 2021.

Kvintetten er siste band ut på Moonlight Stage denne fredagen. Oppmøtet ser urovekkende glissent ut i forkant av konsertstart; etter all sannsynlighet skyldes dette at de spiller samtidig som Gojira.

Sympatiske typer

Dette vil heldigvis vise seg å ikke bli et problem. Bandet entrer scenen til – av alle ting – en ikonisk tekno/dance-låt jeg ikke kjenner navnet på (muligens Tiesto?). Settet starter med «White Shadow» fra deres nyeste fullengder.

Både denne og påfølgende «Sore Throat» oppleves litt som oppvarmingsnumre; det er først etter disse at ting begynner å skje. Frontmann Matt Caughthran bærer iveren på utsiden i det han adresserer publikum, som har økt betraktelig i omfang. Bandet er «beyond stoked» for å være her, og synes det er altfor lenge siden sist (kan det ha vært Øya 2009?). Det vanker rimelig med lovord overfor Norge og norsk natur, som oppleves veldig eksotisk for et band fra Los Angeles.  Selvbevisst påpeker Caughtran at de er («at best«) et punkrock-band på en rock/metal-festival, og anser seg beæret for at såpass mange har valgt å tilbringe fredagskvelden sin med dem. Generelt: en meget sympatisk type.

Publikum manes til å mane frem «that punkrock energy«, noe de gladelig gjør i anledning tredjenummeret «Shitty Future». Caughtran viser seg å være en meget kompetent moshpit-dirigent, og trøkket holder seg godt gjennom klassikeren «Heart Attack American». Det dropper litt under «False Alarm», noe Caughtran – igjen selvbevisst – påpeker, og lover at settlisten skal tilbake til enklere og mer gitardrevne numre.

Imponerende sirkelpit

Midtlivskriser, karrierestrebing og konformitet får verbal juling i introduksjonen av «Under the Rabbit» og «Curb Feelers». Etter sistnevnte vanker det en klunk Hansa (?) og et ektefølt «aaahh…» fra frontmannen, før han anmoder de oppmøtte om å strekke to midtfingre i været og rope «fuck you» i kor. Forespørselen etterfølges velvillig.

Mot slutten av konserten begynner det for alvor å ta helt av. En imponerende sirkelpit regisseres i forbindelse med «Knifeman», og holder seg gjennom hele «Six Days a Week». Begge disse klassikerne ble strålende levert. Det samme kan sies om godbiten «History’s Stranglers», som muligens er en av de beste låtene om hevn noensinne laget.

Siste nummer for kvelden blir «Around The Horn». Denne etterfølges av en presentasjon av bandet som egentlig er ganske langdryg; bandet virker å kose seg så mye at de egentlig ikke ønsker å avslutte settet sitt. Caughtran spaserer henslengt rundt på scenen og sipper øl mellom morsomme hyllester av både sine bandkamerater og oss oppmøtte. Etter at The Bronx har blitt (svært entusiastisk) klappet av scenen og folk forlater Moonlight Stage, ser jeg ikke en eneste person som ikke smiler.