Tons of Rock 2024: Frenetisk og fascinerende fra Igorrr

Heftige sjangerblandinger fra franske Igorrr.

Igorrr er aliaset til Gautier Serre, som under dette pseudonymet lager en musikalsk cocktail utenom det vanlige. Franskmannens varemerke er en miks av sortmetall, barokkmusikk, breakcore og trip hop.

Siden 2017 har Igorrr vært et fulltallig band, som foruten Serre selv består av vokalistene Marthe Alexandre og JB Le Bail, trommeslager Sylvain Bouvier, og gitarist Martyn Clément.

Slående kontraster

Noe av det første som slår meg i det jeg ankommer Moonlight-scenen, er hvor solid oppmøte det er såpass tidlig på dagen. Det er åpenbart mange som er interessert i å finne ut mer om dette besnærende musikalske prosjektet. Settet starter med litt «DJ & Drums» fra Serre og Bouvier, hvor drøye beats suppleres av fiolinmusikk og chiptunes. Det blir fra et tidlig tidspunkt åpenbart at vi skal bevitne noe litt utenom det vanlige.

Det tallrike publikummet blir først (voldsomt) begeistret i det Clément og en ansiktsmalt Le Bail entrer scenen. Lydbildet endres fra trippy psytrance til brutal ekstremmetall, og Le Bail skriker som om han skulle vært fanget i skjærsilden. Marthe Alexandre overtar vokalansvaret, og kontrasten mellom de to er fascinerende; sistnevnte har imponerende operatiske ferdigheter, og er – i likhet med de mange samplene fra klassisk musikk – et element som gir hele opptredenen en viss klasse. Etter endt åpningsnummer høster bandet enorm applaus fra publikum, hvilket de vil gjøre gjennom hele konserten.

Kaos og kammermusikk

Kaoset pågår i tre kvarter, og det skiftes mellom bl.a. kammermusikk, orientalsk-akustiske toner, dubstep, lumsk cyber-metall, operatiske passasjer og ikke minst beinknusende tunge riff. Serre står bak miksepulten som en galskapens dirigent gjennom det hele.

Det musikalske bildet er så uhåndgripelig og stadig muterende at det er vanskelig å tegne noen form for akt-inndeling eller overordnet «narrativ» for konserten. Fraværet av verbal kommunikasjon mellom band og publikum er nok med på å forsterke dette. Man blir simpelthen bare stående og bearbeide nye (og ekstreme) sanseinntrykk hele tiden, uten at det gjør noe som helst. En høyst fornøyelig og fascinerende konsertopplevelse.

Fotogalleri: Johannes Andersen