Tons of Rock 2024: Overbevisende oppvisning fra Rotting Christ

Solid og mektig show fra greske Rotting Christ.

Rotting Christ er et gresk metallband som ble grunnlagt i 1987. Bandet har 14 fullengdere i katalogen, hvorav det ferskeste er Pro Xristou som ble utgitt for en knapp måned siden. Av originalbesetningen er det vokalist/gitarist Sakis Tolis og trommeslager Themis Tolis som holder koken, mens bassist Kostas Heliotis og gitarist Kostis Foukarakis utgjør resten av live-besetningen som gjester Ekeberg denne onsdagen.

Mange styrker

Settet åpner med «χξϛʹ – 666» fra 2013-albumet Κατά τον δαίμονα εαυτού, en låt som passer aldeles utmerket til formålet. Med sin grandiose oppbygning, headerbangervannlige rytmikk, Celtic Frost-aktige vokalfrasering i versene og det mektige refrenget – godt hjulpet av backingvokalene – er dette en oppvisning som gjør en svært god jobb i å vise Rotting Christ sine mange styrker.

«P’unchaw kachun-Tuta kachun» fra samme skive kan umiddelbart oppleves som en noe antiklimatisk oppfølger, men alt tilgis i det den plutselig muterer til en høyst melodisk gromlåt et stykke uti.  Tredjenummeret – kan det være «Demonon Vrosis»? – representerer et annet Rotting Christ-varemerke; Heilung/Wardruna-aktig messing ispedd gregorianske vibber og middelhavsk ortodoksi. Som bandnavnet burde tilsi er religiøsitet og dertilhørende symbolikk en ganske stor del av pakka her. I løpet av låten inviteres publikum til taktfast klapping, noe jeg synes skjer litt vel ofte gjennom konsertens gang.

 

Karakteristisk preg

Rotting Christ har mange registre å spille på og er innom blant annet gotisk doom, fartsfylt thrash, og ikke minst brutal sortmalt metall. De er et band som burde evne – og evner? – å appellere til mange; de inkorporerer forskjellige stiler og inspirasjonskilder (deriblant Bathory og Celtic Frost) på en sømløs måte og gi det sitt eget karakteristiske preg. Samtidig er det som om de alltid holder seg akkurat innenfor en tilstrekkelig trygg grense hva ekstremiteter angår.

Alt i alt en meget fornøyelig konsert med Rotting Christ, hvor høydepunktene og variasjonen dem imellom mer enn veide opp for de relativt få dødpunktene og de litt for gjentakende (men kortvarige) tilfellene hvor lyden datt ut. Samt den gjentakende taktklappingen, da.

Fotogalleri: Sadan Ekdemir