Tons of Rock 2024: Thrash og tøys fra Mr. Bungle

Mike Patton og kompani brakte sirkuset til Ekeberg.

Mr. Bungle er et eksperimentelt orientert rockeband som ble startet i 1985. Det eklektiske prosjektet har aldri vært nevneverdig sjangerbundet, og musikken er influert av blant annet metall, avantgarde-jazz, funk, ska, og disko.

Bandet frontes av Faith No More-vokalist Mike Patton, som i likhet med bassist Trevor Dunn og gitarist Trey Spruance har vært med siden begynnelsen for nær 40 år siden. For øyeblikket kompletteres bandet av ingen ringere enn Scott Ian (Anthrax) og Dave Lombardo (Slayer).

Sjangerkompetanse og ablegøyer

Humor har alltid vært en sentral del av Mr. Bungle, noe man fort får merke denne kvelden på Ekeberg. Konserten starter med en sur utgave av Strauss-verket «Also sprach Zarathustra» mens bandet inntar scenen. Det tar ikke lang tid før thrash-festen er i gang, med låter som «Anarchy Up Your Anus» og «Bungle Grind». Begge er fra bandets seneste (re-)utgivelse, den ganske så metall-orienterte The Raging Wrath Of The Easter Bunny fra 2020. Dette albumet – og dertilhørende sound – får mye spilletid i settet som helhet.

Det er åpenbart mye sjangerkompetanse på scenen. De intense og tidvis ganske så intrikate riffene suppleres med heftige gitarsoloer, og general Patton vræler i vei som en hybrid av Tom Arraya og Serj Tankian. Den uforutsigbare frontmannen fungerer nærmest som en kaosagent (eller sabotør?) i eget band, i det han mellom syngingen blant annet blåser i dommerfløyter og lager feedback med vilje. Scott Ian klarer ikke skjule latteren.

Generelt er det mange ablegøyer fra Patton. Med unntak av et heller usympatisk stunt mot en ung publikummer treffer hans bisarre humor stort sett blink. Mye ansiktsmimikk, fraser som «Fucking Norway» og  «Complaints? Meet me at the ferris wheel», samt en lang tirade om menneskeofring ved en innsjø nær Gardermoen er blant de mange humoristiske innslagene. Publikumsfrieriet er på sitt høyeste i det «Hypocrites / Habla español o muere» for anledningen omskrives til «Speak Norwegian or Die», som frontmannen til og med evner å gaule på akseptabel norsk.

Rikelig med coverlåter

Til tross for et thrash-orientert sett gis Patton mange muligheter til å vise frem sitt imponerende vokalregister. Settet er rikholdig på coverlåter, og flere av disse faller under kategorien «klissete ballader utvalgt/fremført med ironisk distanse». Låter som «I’m Not in Love» av 10cc, «True» av Spandau Ballet, og «Hopelessly Devoted to You» av John Farrar gir band og publikum noen pustepauser. La oss heller ikke glemme avskjedsnummeret i samme kategori; saktedans-klassikeren «All by Myself», for anledningen omskrevet til «Go Fuck Yourself».

Coverlåt-utvalget er dog ikke begrenset til sukkersøte svisker. Det blir heftige crossover-vibber på «I Don’t Need Society» av D.R.I, og jommen får man ikke en fremføring av «Hell Awaits» av Slayer også. Aller fetest blir det riktignok mot slutten i det «My Ass Is on Fire» (fra deres selvtitulerte klassiker fra 1991) muterer inn i «Funkytown», etterfulgt av en dryltøff cover av Sepulturas «Territory», en låt som åpenbart har høy stjerne hos alle på scenen. En fin finale på en dynamisk og morsom konsertopplevelse.

Fotogalleri: Johannes Andersen og Luiz Benitez