Topp stemning under Franz Ferdinand på Sentrum Scene

Glasgowbandet Franz Ferdinand er ute på sin «Hits To The Head»-turne som er en oppsummering av deres 20-årige karriere med deres mest kjente sanger.

Dansbar rock

Vokalist Alex Kapranos og resten av gjengen er kanskje det mest dansbare og suksessfulle av bølgen med dansbar rock som kom på tidlig 2000-tall. Det starter ballet med en av deres første hits. «Dark Of The Matinee» starter med hvinende gitarer og her ser det ut til å bli fullt trøkk. Fremførelsen er likevel litt haltende.

Kapranos bommer på mikken flere ganger og har ikke stemmen med seg fra start. Den fengende låta får med seg publikum, så det er god stemning fra start. De kjører på med en ganske rett fram versjon av «No You Girls», bortsett fra at de drar på litt ekstra mellom versene på den fengende og dansbare låta.

Ny låt

«Curious» er en av to nye låter fra den nye samleplata. En lett funky låt med rist på ræva-rytmer og en hakket mer engasjert og intens vokalist. Den litt roligere «Walk Away» er vakker og fin. Publikum synger med og bandet svarer med mer futt i refrenget. «Right Action» har en hoppende rytme og et fengende gitarriff og en like fengende melodi. Nå er det endelig litt mer liv i resten av bandet. En kort og fjong låt. På «Evil Eye» er keyboardisten med på vokal og lager en rar synthlyd. En repeterende, men fengende låt der lysmannen prøver seg på en overdose strober.

Kapranos pludrer litt mens han stemmer gitaren. Jeg får ikke med meg det han sier, men han holder på stemningen i det minste, før hele bandet plutselig hogger til. «Do You Want To» fører til dansing på sittetribunen. Ingen tvil om at publikum er med. Kapranos er også i stadig bedre slag. Tittellåta fra deres siste studioplate Always Ascending er kanskje like mye i retning house som rock. Det karakteristiske gitarspillet er fortsatt tilstede. En kort og definitivt dansbar låt som får litt lunken mottagelse sammenlignet med de andre låtene. Den utrolig fengende «Darts Of Pleasure» har en god oppbygning med flere tempi og et fett gitarriff.

Gir alt tross forkjølelse

Grunnet en forkjølelse, sliter Kapranos litt med toppene på «Love Illumination». Han gir det han kan, og låta er en fengende og frisk en som skiller seg fra de andre med et synthriff. Starten av Jacqueline» er det roligste under hele konserten. Alex er alene med gitaren, før det plutselig blir full fres. Keyboardisten er nå med på gitar og danser rundt på scenen med stakkato bevegelser. Skikkelig fart og sprut i denne fengende låta. Det blir ikke mindre fengende når de spiller deres største hit. «Take Me Out» er fengende og dansbar med flerstemt refreng. Låta klappes i gang av publikum og det er allsang og elektrisk stemning i salen. Den er nok kveldens høydepunkt for flere enn meg.

«Ulysses» er en kort og konsis, hoppende og fengende låt før de avslutter hovedsettet i en helt annen stil. «Outsiders» er kveldens lengste låt. Det er svevende og tidvis langsomt, men gitarriffet på «Outsiders» er umiskjennelig Franz Ferdinand. Det klappes og jubles til den utsvevende synthen. Kapranos klatrer opp på gitarforsterkeren og poserer med gitaren, før det hele avsluttes med hele bandet på trommer eller perkusjon.

Ujevne ekstranumre

I den korte pausen før ekstranumrene, er det trampeklapp fra publikum. De starter opp igjen med «Billy Goodbye», som må være det nærmeste bandet kommer 60-tallsrock. En enkel rocker som krydres med synth og en forvridd gitarlyd som høres ut som flanger. Denne nye låta er ikke blant deres mest fengende. Det er heller ikke den svevende «Lucid Dreams». De avslutter derimot på topp. «Michael» er en fengende, dansbar låt med et fjongt gitarriff. Publikum synger med.

Som om ikke det er nok liv i salen, så pumper Alex Kapranos oss opp før den avsluttende «This Fire». Det er klapping hele veien. Det fengende riffet tværes ut til glede for publikum. Godt truffet å avslutte med min favoritt, så jeg blir med på allsangen i refrenget. Snakk om å gi seg på topp! Selv med et par låter som ikke treffer helt, og en stemme som sliter på grunn av sykdom, skaper Franz Ferdinand en stemning få andre band klarer. De er rett og slett de beste innenfor sin musikkstil.