Torgeir Waldemar – Love

Foto: Julia Marie Naglestad

Vurdering

Torgeir Waldemar – Love: 4/6Karakter 4
Solid og godt gjennomarbeidet plate fra Torgeir Waldemar.

Torgeir Waldemar har tre album bak seg, og debuterte i 2014 med den selvtitulerte skiva Torgeir Waldemar. Albumet, som var tuftet på et akustisk uttrykk med kassegitar, banjo, steel guitar og munnspill som hovedingredienser, var solid støpt i amerikansk singer/songwriter-tradisjon. Sammenligningen med en noe innadvendt og akustisk versjon av Neil Young var så absolutt ikke tatt ut av løse luften.

Enkel tittel, krevende tema

Tre år etter kom Offending Borders, et album som var mer frempå i uttrykket. Det var noe mer bruk av elektriske gitar og noen av låtene var hakket mer rocka. Så fulgte minialbumet Jamais Vu, med låter fra de to foregående albumene i andre versjoner. I dag er han er ute med sin tredje fullengder.

Sammenligningen med en noe innadvendt og akustisk versjon av Neil Young var så absolutt ikke tatt ut av løse luften.

Den nye plata har han rett og slett kalt Love. En i utgangspunktet enkel tittel, men et krevende tema å skrive noe fornuftig om. Den musikalske formelen er mye av den samme som på de foregående albumene, men med et noe større og mer episk lydbilde. Torgeir Waldemar fortsetter også å lage lange låter. Det toppes med den nesten 15 minutter lange sistelåten «Black Ocean».

Etter den akustiske låten «Intro», som er nettopp det, glir musikken over i en en elektrisk låt som i starten kan minne om Green on Red, men som etter hvert går mer over i Neil Young-land. «Leaf in the Wind» er en lang låt som ser ut til å handle om hvor hjelpeløse og små vi er i den store sammenhengen: «We are just a leaf passing in the wind/We’re left alone». Låten preges i starten av det distinkte, skarpe gitarspillet til Trond Mjøen. Det er ellers et lydbilde malt med bred og storslagen pensel. Torgeir Waldemar og musikerne gir seg ikke før orgelet toner ut etter godt over åtte minutter.

Glitrende koring

«Contagious Smile» gir oss mer av det samme. Her med munnspill og saksofon blant ingrediensene. Gjennom hele plata får vi for øvrig aldeles glitrende koring av Daniel Henriksen og Kristine Marie Aasvang (fra Secret Sound of Dreamwalkers).

De fine vokalharmoniene trer spesielt godt fram i lyset i «Truncated Souls». Her går tankene til amerikanske Fleet Foxes i en mer røff utgave.

De fine vokalharmoniene trer spesielt godt fram i lyset i «Truncated Souls». Her går tankene til amerikanske Fleet Foxes i en mer røff utgave. I tillegg er det trompetspillet til Sjur Miljeteig, som bare svever elegant i skyene over det hele og gir låten ekstra luft. Låten avsluttes av et ganske langt gitarparti. Litt i lengste laget etter undertegnedes smak.

Albumets «gladlåt» er «Heart And Gold», og grunnen til anførselsestegnene er at teksten for så vidt ikke er direkte lystelig selv om musikken er det. «Every step I take brings me further away from heaven/But I am actually not sure if I need heaven anymore/So please have mercy/on the dark sides of my soul«. Låten er også helt i grenseland til å bli anmassende med et gitartema som kan bli noe irriterende.

Bekymring for planeten

Avslutningslåten «Black Ocean» er en apokalyptisk komposisjon hvor strykere bygger opp et mer og mer voldsomt tema (litt som midtdelen i «A Day In The Life»). Om låten ikke akkurat er av kakafonisk art, så røsker og river den godt. Ingen låt å sette på til husvasken, men det er nok også hele poenget med den. Det er en dyster tekst som pakkes inn i et melankolsk og nærmest apokalyptisk lydbilde. «Mother Earth is being/Torn down/Raped and killed/Without a frown/I hear the bells/And how they chime.»

Kanskje er det mangelen på kjærlighet til naturen rundt oss som gjenspeiles i albumtittelen?

Plata avsluttes altså med en klar bekymring for hvordan vi behandler planeten vi bor på. Kanskje er det mangelen på kjærlighet til naturen rundt oss som gjenspeiles i albumtittelen? Studerer man tekstene er nok den røde tråden at vi må sette vår lit til kjærligheten, enten det er i mellommenneskelige relasjoner eller når det gjelder å redde Jorda fra kvelningsdød.

Man må absolutt berømme Torgeir Waldemar for å tenke stort og til dels svulstig. Noen ganger lykkes han veldig godt med det, mens andre ganger syns jeg nettopp dette blir albumets svakhet. Det blir for stort, for mye og for langt. Det er uansett et gjennomarbeidet og godt album som helt sikkert vil glede både publikum og anmeldere, så for all del: Sjekk ut Torgeir Waldemar, både på plate og live.

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*