Trondheim Calling 2023 – torsdag

Trondheim Calling er en bransjefestival som nå arrangeres over tre dager. I år er det ni scener rundt om i Trondheim sentrum, hvorav den største er Byscenen i Trondheim. Arrangementet er todelt og består av en musikkfestival på kveldstid og en konferanse for musikere og bransjen på dagtid. Festivalen trakk samlet over 7000 besøkende i 2020. Trondheim Calling er en ideell organisasjon med hovedformål å fremme ny norsk musikk og styrke den profesjonelle musikknæringen i Midt-Norge.

Torsdag kveld, Byscenen Trondheim:

De artistene som opptrådte på Byscenen torsdag kveld, var Sunna Bjørk, Sara Fjeldvær, Hannah Storm, anakin justin, Ash Olsen, Ira Nor og Michelle Ullestad. Alle disse artistene fikk en halv time spilletid hver, da bortsett fra hovedartist Michelle Ullestad, som hadde 45 minutter. Flere av artistene spiller på to ulike scener i løpet av festivalen. Dette er jo en festival fortrinnsvis for de unge og fremadstormende. Det kunne jeg også høre på kommunikasjonen med publikum torsdag kveld. Den kan virke litt barnlig, rastløs og euforisk noen ganger. Litt tydeligere tale kunne jeg personlig av og til tenkt meg, men dette er også litt sjarmerende når det gjøres av denne aldersgruppen.

Sunna Bjørk på hovedscenen

Sunne er halvt islandsk artist, men sa fra scenen at hun også kommer fra Trondheim. Hun er vel i kategorien popmusikk. I tekstene sine retter hun oppmerksomheten mot jenters følelser rundt blant annet det å være ung, sårbar og forelska. Sunna Bjørk har gitt ut tre singler, og en av dem, «13-trikken», har flere hundre tusen streams. Hun spilte denne sangen torsdag kveld og sa at hun skrev den etter å ha blitt dumpet på en Valentine’s Day.

Damen var elegant på scenen, iført en i en stilig, lys buksedrakt. Dette var første gang hun stilte med fullt band. Besetningen var bass, slagverk, gitar og keyboard. Musikkstilen var som nevnt i kategorien pop, men da også med noen innslag av funk. Lyden var rimelig fyldig. Jeg hørte i begynnelsen at hun hadde en klokkeklar stemme, men det var for så vidt et generelt problem gjennom kvelden at vokalen ikke alltid kom like godt frem. Dette var imidlertid i så måte langt ifra den mest representative konserten. Musikken appellerte til meg. 

Sara Fjeldvær på GramArt-scenen

Sara Fjeldvær er fra øya Hitra utenfor Trondheimsfjorden, men hun har nå sin base i Trondheim. Hun er i midten av 20-årene, og jeg antar hun kommer fra den musikalske Fjeldvær-familien på Hitra. Hun har sin utdanning fra jazzlinja på Musikkonservatoriet i Trondheim. Jeg regner med at noen av medmusikantene også har vært en tur innom der.

Sara Fjeldvær har gitt ut en fullengder i 2021 og en EP i 2022, og hun sa fra scenen at de jobber med enda en ny utgivelse nå. Den første plata hennes vil jeg si ligger i grenselandet mellom jazz og psykedelia, men da med hovedvekt på jazz. Den andre har kanskje litt mer av pop-elementet i seg, men uten at den er noe lettfordøyelig for det. Det er noe virkelig interessant rytmikk der, for eksempel på låten «Why Go Quiet». Vi hører også noen utradisjonelle instrumenter, som for eksempel vibrafonen. På akkurat den låten hørte vi også denne kvelden en veldig bra rytmikk mellom slagverket og vibrafonen.

Det er totalt sett en ganske stor spennvidde i musikken hennes, fra det myke og vakre, til det mer støyende og kanskje litt atonale. Hun har en forkjærlighet for grupper fra 1970-tallet som for eksempel avantgardegruppen King Crimson. Det er i alle fall til en viss grad utradisjonell musikk hun leverer. Torsdag kveld spilte hun fortrinnsvis fra den siste EP-en sin og litt fra den pågående nye innspilingen. Dette gjorde at repertoaret var litt mer pop-vennlig enn det hun startet med fra den første fullengderen sin. Sara har en kraftig stemme. Lyden var kanskje litt skarp på både vokal og gitar til tider, men på den siste rolige låten, «Don’t Come Around», var det virkelig behagelig vokallyd. Hun har totalt sett noen gode sanger og ser også ut til å være produktiv.

 Hannah Storm på hovedscenen

Dette er ei jente fra Oslo i begynnelsen av 20-årene. Hun har vært aktiv med musikk helt fra hun var barn. Hun har ellers fullført både musikklinje på videregående, jazzlinje på folkehøyskole og et år ved musikkinstituttet LIMPI på Lillehammer. Det siste er en intensivutdanning i blant annet musikkproduksjon.

Etter hvert har hun gjort Bergen til sin musikkby, og hun har knyttet kontakter til gode folk i musikkmiljøet der. I 2021 signerte hun en platekontrakt med Petroleum Records. Hun har gitt ut en EP og en singel i 2023 og fire singler i 2022.                                                                                                 Hun åpnet rolig på vokal, og hun viste umiddelbart at hun har en enorm kapasitet som sanger. Stemmen bar over hele konsertsalen. Ellers varierte hun noe i det vokale, da med lyse toner og også nesten litt tilløp til opera en gang. Det gikk mye på lange toner, og der følte jeg etter hvert at det hadde vært godt å høre henne på noe hvor verselinjene gikk litt fortere unna. Hun hadde også med seg en korist, og de to fungerte godt sammen.

Hun åpnet rolig, men etter hvert ble det mer up-tempo og funky låter. Jeg fikk en følelse av at hun har en del bra på repertoaret sitt! Ellers stilte hun i en elegant, lang aftenkjole på scenen.

anakin justin på GramArt-scenen

Han er bare 18 år gammel, kommer fra Trondheim og tilhører byens rap-miljø. Han er med, og står bak konsertkonseptet «Trondheim Moshpit» som fremmer nye og spennende artister fra byen. Hans debut-EP ble kalt «Blæsta», og etterpå har han opptrådt på både små og store scenener og festivaler. anakin justin har gitt ut en EP og noen singler siden 2019.

Dette er ikke den musikkformen jeg har størst innsikt i, for å si det sånn. Jeg har likevel en følelse av når ting går bra. Han beveger seg i takt med musikken og markerer av og til noe rytmisk i låten med kroppsbevegelser. Det flyter fint i vokalen på scenen, og han er også godt koordinert med den andre rapperen på keyboard. Litt interessant var det også å høre både en saksofon og en elgitar i settet hans.

Jeg må avslutningsvis kommentere antrekket hans som var rimelig «casual». Han ser ut som en skoleelev, men det var samtidig befriende å se en rapper for en gangs skyld uten caps, hettegenser, solbriller og saggebukse.

Ash Olsen på hovedscenen

Ash Olsen er en 22-årig rapper fra Fredrikstad, av det litt aggressive slaget. Hun rapper om sex etc.. Hun er holdt for å kunne bli en kommende stjerne. Ash Olsen sluttet fort på videregående skole og ville gi alt for musikken. Hennes første utgivelse var singelen «KITKAT» i 2020, og etter denne ble hun kontaktet av musikkindustri både i inn- og utland. Ash Olsen har gitt ut en EP og noen få singler. Den siste er «Crazy Bitch» nå i 2023. Denne spilte hun naturligvis i går kveld.

Ash Olsen kom på scenen i et mer adekvat rap-kostyme enn den foregående raperen. Med capsen vendt bakover og ellers et romslig, mørkt antrekk så hoppet hun frem og tilbake på scenen. Uten at vi skal overdrive det, så var det tydelig at hun trivdes i rollen som en litt frekk, kvinnelig rap-rebel.

Besetningen var slagverk, gitar og en DJ. Sistnevnte danset også litt på scenen når han hadde noen ledige stunder. Det var en forhåndsprogrammert bass der også, og den var så kraftig at det brummet i hele lokalet. I alle andre musikkformer ville jeg sagt at det var en bassfelle i lokalet, men her var det muligens slik det skulle være. Likevel overdøvet bassen også vokalen, så det ble i meste laget uansett. Det ble en rytmisk konsert med en trommeslager som var både god og veldig viktig. Interessant var det også det gitaristen gjorde, også på akustisk gitar. Det var fin rytmikk i det han gjorde her. Han kom til og med med en latinskinspirert solo på slutten av en sang. Ash Olsen er en venn av jaman Durek Verret, og Märtha Louise var visstnok også på konserten hennes på by:Larm i Oslo.

Ira Nor på GramArt-scenen

Denne artisten er også ei ung jente, kommer fra Halsa på Nord-Møre, heter egentlig Mari Halse og er i pop-sjangeren. Hun har gitt ut en EP, Swim Ira, og så kom det to singler fra den samme EP-en. Personlig liker jeg musikken hennes godt! Den rolige «Dance In The Pain» er en favoritt hos meg. Denne spilte hun naturligvis torsdag kveld. Ellers må vi trekke frem at hun eksperimenterer med popmusikken. Vi hører blant annet en noe manipulert vokal som er en fordreid stemme. Hun nevnes i forbindelse med sjangeren hyper-pop. Dette er noe som oppsto i Storbritannia, sånn omtrent på 2010-tallet. Muligens er dette noe innen blandingen av pop og avantgardmusikk. Det er et variert utvalg av kilder her, også fra elektronika, hip hop og dance music.

Ira Nor stilte på scenen i en fargerik skinndress. Hun var energisk i sceneopptredenen sin med rytmiske og markante kroppsbevegelser. Dette sto i stil til den musikken hun spilte. Besetningen var slagverk, DJ med keyboard og gitar. Gitaristen spilte både elektrisk og akustisk gitar og leverte en skikkelig fet gitarsolo i løpet av settet. Rytmikken var til tider innen funk og disco.

 Michelle Ullestad på hovedscenen

Dette var som sagt kveldens hovedartist, og det kommer av at hun blir ansett som en de mest spennende nykommerne i den norske pop-verdenen. Hun regnes for å være flink til å beskrive og tolke flere av livets utfordringer, og tekstene hennes er også ofte selvopplevde. Michelle hadde selv en dramatisk opplevelse som 20-åring og nybakt mor. Hun ble innlagt på et psykiatrisk sykehus med fødselsdepresjon. I denne perioden begynte hun faktisk å skrive låter. Hun anser seg selv som åpen og ikke så opptatt av hva folk tenker om henne. Michelle Ullestad er allerede blitt kåret til Årets Urørt av P3 og vært på den store Øyafestivalen i hovedstaden. Dette var vel i 2022.

Hun debuterte i 2019 med låten «Åpen igjen». Året etter slo hun mer igjennom med sangen «Opp Ned». Hun har også gitt ut et slags album i 2022, Solformørkelse. Her finner vi også noen av singlene.

På Byscenen torsdag kveld var hun iført et rimelig «laid back» antrekk. Det var en topp, ei joggebukse og en solskjerm på hodet. Hun liker åpenbart dette løse og ledige antrekket, for på scenen beveger hun seg og danser mye. Jevnt over er det også store og intense bevegelser. Hun fremstår ikke som en helt vanlig popartist. Hun tar andre valg i klær, frisyre, sceneopptreden og i og for seg også musikalsk.

Det ble en nærmere 40 minutters konsert med mye funky takter, til dels med en voldsom rytmikk i enkelte låter, for eksempel i «Emilie» og muligens også «Body». Her var det i tillegg en fet gitarsolo. Besetningen var ellers slagverk, bass, synth og en korist. Denne syntes jeg Michelle samhandlet godt med. I tillegg til å synge rapper hun også litt innimellom. En sang til ettertanke var den rolige «Uro.»

Med unntak av noe for mye bass fra synthen, og at vokal og tale noen ganger kom litt dårlig frem, så får vi totalt sett si at Michelle Ullestad kom seg godt ut av denne konserten. Og hun vil gjerne komme tilbake😊

Fotogalleri: Lars Rune Skaug