Los Angeles-kvintetten Touché Amoré vartet opp med voldsom energi, sterke følelser, allsang og levende engasjement på Parkteatret mandag 10. februar med sin emosjonelle posthardcore punk. Måten de behandlet sorgens mange faser resonnerte til ett fullpakket konsertlokale.
Fra første stund går de i gang med forrykende energi og kraft. Klangfullt og intenst på en og samme gang kommer riffene i mot oss. Vokalist Jeremy Bolm er overalt og oppildner publikum. Entusiasmen hans ansporer publikum til fellesskap og meddeltakelse der han bykser fra side til side, gjør kenguruhopp eller går ned i knestående og tar tilhørerne på fremste rad i hånden. Bearbeidelse av sorg får oppmuntrende funksjon og felleskapsfølelse i sving hos et smekkfullt Parkteatret som synger med fra første stund og er inderlig glade for å få oppleve amerikanerne igjen eller for første gang.
Oppvarmerne Trauma Ray var ikke uefne med sin shoegazevri på emo, men grep ikke ordentlig tak i anmelder foreløpig.
Lydmessig er Touché Amoré som en amalgamasjon av posthardcore og metalcore. Forestill deg musikken til Jawbox, Jawbreaker eller lignende sammenføyd med den metalliske tyngden til Converge.
Pinsler og hjertesorg
Det er kvaler og veer som vedvarer.
Låten fra deres sjette album forsøker å få grep på om vi kan spille en aktiv påvirkende rolle i tidens gang eller bare må akseptere dens mange uventede svingninger.
Låter som «Honest Sleep» og «New Halloween» tar for seg hvor bestandige og vanskelige å kvitte seg med disse pinslene og hjertesorgen er. Det er kvaler og veer som vedvarer.
— Somehow it’s already been a year
Embracing all diversions to make this feeling disappear
Now I just feel you everywhere
It coincides with the guilt of knowing I wasn’t there, heter det i sistnevnte.
Ensomhet, sinne, lengsel, motivasjon og styrkende emosjoner
Rykker oss ut av mandagstrøttheten og får oss til å bli engasjerte.
Ensomhet, sinne, lengsel, motivasjon og styrkende emosjoner er noe av følelsesregisteret som får utspille seg.
Sammen med artister som La Dispute (som de har sluppet splitt-EP-en Searching for a Pulse/The Worth Of The World og turnert med), Piano Become The Teeth, Title Fight med flere, har de sørget for fornyet interesse for emocore og posthardcorepunk og spiller nå for sitt største publikum hvor de ferdes.
Dessverre er ikke bandets fenomenalt dyktige og karakteristiske trommis Elliot Babin med på denne Europaturnéen. Han har nylig blitt pappa og blitt innvilget hjemmetid. Erstatteren Sam Bosson (tidligere Trash Talk og Merchandise, med mer, nå blant andre Lock, Blazing Eye, Warfare) er ikke til å kimse av han heller.
Nick Steinhardt står for rytmegitar, Clayton Stevens har leaden og Tyler Kirby bass. Alle bidrar de med backup og utfyllende vokal der hvor det behøves.
Subtil atmosfære og et herlig driv
Sammen skaper de noe melodisk og anthemisk som også fungerer lindrende.
Sammen skaper de noe melodisk og anthemisk som også fungerer lindrende. Poppunklåten «Reminders» er umåtelig catchy og river oss ennå mer med på notene. «Hal Ashby» vekker spesielt god gjenklang der den oppmuntrer til å endre perspektiv og fokus.
— Send me off, send me away
I’ll take some time,recalibrate
I’ll try anything, anything
If it’ll course correct me, melder Bolm.
Vi ønsker virkelig å gå videre i livet, finne en ny indre ro og aksept. «Flowers If You» avslutter tragisk med opprørt følelse.
Vakkert, ektefølt og tragisk
41-årige Jeremy Bolm er ydmyk og takknemlig overfor publikums tilstedeværelse og passer også på å trekke frem og takle det lokale norske bandet Death Is Not Glamorous som var med på deres store Europa-turné sommeren 2011 med La Dispute som tredje band.
«I am heartsick and well rehearsed.
Highly decorated with a badge that reads » it could be worse»
So prideful I choose to live in disguise
With a levee set for my heavy eyes.
I apologize for the grief
When you’d refuse to eat
I didn’t know just what to say
While watching you wither away»
Det er så vakkert, ektefølt og tragisk. Det står respekt av hvordan Bolme åpner opp og lykkes med å formidle de tyngende sinnstilstandene morens dødsfall satte ham i.
Best å dele på livets erfaringer
Når «Limelight» avrunder seansen som ekstranummer etter rundt en time er det mange glade oppildnede ansikter å se, og godord å høre. Her har vi også kveldens absolutte klimaks. Måten Bolm og Steinhardt her uttrykker både håp og smerte når ut til de tilstedevarende som synger med av full hals. På skiva Lament hvor dette sporet har en sentral plass er det Andy Hull fra Manchester Orchestra som besørger den klare vokalstemmen. Gitarist Steinhard jamrer ut den klare vokaldelen live mens Bolm får ta seg av de bølgende skrikene i refrenget.
Uansett lidelse og smerte er det best å dele på livets erfaringer, er budskapet. Vi lytter og tar til oss.
Det er som historiefortellere av allmenngyldige menneskelige følelser Touché Amoré når ut og beveger. Vi trykker de til hjertet. Det tette samspillet og den enorme glødende energien er smittende og gjør mørket og gjennomgangen av de vanskelige temaene oppløftende.
Når vi kommer hjem når sorgen over tapet av nok et menneskeliv oss. Life But How to Live It?-lydmann, turnéleder og manager Jan- Martin Jensen – årets by;Larmer, Blitz-booker, gründer av Zone Production, rockeklubben Mars i Storgata i Oslo, Radar Booking, Infernofestivaler med mer har tapt kampen mot kreften. Må han hvile i fred. Vi er mange som står i takknemlighetsgjeld til den mannen.
Vær den første til å kommentere