For ca. to uker siden kjørte jeg inn på campingområdet til Trollkauk. Ved småbruket Risen skulle jeg tilbringe en hel uke, og Trollkaukfestivalen viste seg å være en av de hyggeligste festivalene jeg har vært på.
Den første som møtte meg var festivalsjefen selv, Esten Mortensen. Han ønsket meg velkommen med åpne armer og jeg fikk en stor og god klem. Før dette hadde jeg ikke bestemt meg helt om jeg skulle lage en bildesak om festivalen eller ikke, men dette endret seg fort.
Festivalsjef Esten er en 30 år ung mann fra ei bygd dypt i Trondheimsfjorden, med musikk og masse kjærlighet strømmende i blodet og gode mennesker rundt seg.
Festivalen har masse sjarm og det føles egentlig mer som at en gjeng med venner (rundt 300 stk.) som møttes for å ha det gøy. Det var full fres med musikk, bading, buldretur, melkespannkonkurranse og enda mer musikk. Og avslutningsvis stengte Det skandaløse Orkester fra Bergen hovedscenen og techno/rave tok over siste natten. Det var en av de herligste ukene jeg har hatt på et festivalområde.
Takk for en fantastisk festival! Til festivalgjengere: Hold øyne åpne for neste års artistslipp og ta turen til området rundt Trollveggen i 2025. Sjekk for øvrig ut lineup og andre ting på hjemmesiden til festivalen.
Kan du gi oss en introduksjon av deg, hvem du er og hva du driver med?
– «Hvem er jeg» er kanskje det vanskeligste spørsmålet i hele verden! Hva skal man svare på et slikt åpent og vidt spørsmål? Jaja, jeg får prøve, men jeg vet at svaret blir langt. Fordi, alle som kjenner meg vet at jeg er et surrehode som grubler mye, som egentlig ikke sier så mye, men som har mye å komme med når jeg først slipper til. Og her er virkelig en mulighet for å fortelle verden hvem jeg er.
– Mitt navn er Esten Mortensen Holien. Jeg er 30 år og kommer fra den lille bygda Beitstad, som ligger nord for Steinkjer, så langt inni Trondheimsfjorden som man kommer. Der vaks jeg opp med mye musikk i livet mitt fra tidlig alder. Som barn, ble jeg ofte lagt ved høyttalerne på stua og hørte på blant annet Grieg, Meat Loaf og Supertramp. Da jeg var lei av å sitte ved matbordet, ble jeg snudd vekk mot pianoet, så jeg fikk klimpret på pianoet. Jeg var med på alt, på fester, sosiale lag og på mange fine turer, mest i Trøndelag og i Rendalen. Min mor kommer fra Bartnes, hvor min mormor og morfar bodde, og hvor alle tanter, onkler og søskenbarn på mammasida møttes og hadde mange fine stunder sammen. Spesielt på sommeren.
– I Rendalen bodde bestemor og bestefar (farmor og farfar). Fra Rendalen har jeg mange fine minner fra sommere med fjellturer og bærplukking, og fra påsketurer på påskefjellet med familien på pappasida.
– Jeg fikk en søster som heter Thea Mortensen Holien da jeg var tre år. Vi har hatt en veldig fin oppvekst sammen, med mange fine opplevelser sammen, men også med mye krangling. Nå er vi endelig bestevenner, og kan dele mye fint sammen.
– Men tilbake til musikken: Mamma spilte litt klarinett og pappa spilte litt trekkspill, men jeg tok de fort igjen på den musikalske biten. Så – allerede som femåring solgte jeg hønseegg for å få råd til mitt første instrument; og det var trekkspill. Det var det eneste instrumentet man kunne begynne på på kulturskolen i så ung alder. Etterhvert gikk jeg over på piano på kulturskolen, og gikk i lære på piano frem til jeg var rundt 16 år, og følte jeg fikk nok av undervisning på Inderøy Videregående Skole.
– Men – det var da jeg var 7 år at jeg virkelig fant favorittinstrumentet mitt! Jeg var på besøk hos onkel Knut (som er gift med Tante Sigrid, søstera til pappa) på Bekkestua en sommer, og han hadde rigga opp sitt kule Premier jazz-trommesett i stua. Jeg lærte først hvordan man holder trommestikkene, spilte litt på skarptromma før jeg fikk prøve meg på hele trommesettet. Jeg fikk til en groove og var helt frelst! Etter det, så fikk jeg omsider starte på trommer i Beitstad Skolemusikk, og fikk også enkeltundervisning på trommer av dirigenten Terje Stene. Læringskurven var bratt. Vi spilte tradisjonell korpsmusikk, så på trommefilmer, lærte meg å stemme trommer og fant etter hvert en favorittrommeslager. Det var ingen ringere enn Joey Jordison fra Slipknot. Hans råskap, sitt svære trommesett og hans energi trollbandt meg. Jeg ville bli sånn! Jeg fikk skolekorpset til å kjøpe signaturskarptromma hans, og jeg kjøpte meg dobbeltpedal og begynte å øve på det. Samtidig, så spilte jeg i et band som oppsto gjennom et gitarkurs på Beitstad. B-gjengen het vi, og vi spilte mye Creedence, husker jeg. Vi var også en gjeng som lærte oss låter av System of a Down på Guitar Pro og prøvde å spille de på skoleavslutningen i 7. Band ble det mer av på ungdomskolen. Lærerne der skjønte fort at det ikke var mulig å prøve å holde undervisning i Samfunnsfag i klasserommet over musikkrommet mens de som var så heldige å ha valgfag musikk hadde musikk i klasserommet under. Jeg var en urolig sjel på ungdomskolen. Klarte liksom ikke å finne meg selv. Gjorde mange dumme valg (som mange andre på den tiden). Men beholdt roen og kjærligheten i musikken. Da jeg fikk være med på musikktimene til de som gikk klassen over meg – da hadde jeg det bra. Vi lagde også et band på ungdomsskolen, og spilte «Enter Sandman» av Metallica på UKM. Det var fett! Jentene fra Steinkjer jubla høyt da den kjekke gitaristen i bandet vårt spilte solo.
– Også må jeg få trekke frem vår bandmentor Caos Myrslo (og alle andre miljøarbeidere på Beistad Barneskole, Egge Ungomsskole og ungdomshuset «Huze» på Steinkjer), som virkelig så meg, som hjalp meg på riktig vei, som skjønte at det fantes noe godt i meg, som skjønte at det var i musikken jeg fant den virkelige kjærligheten og meninga med livet. Da jeg var på korpssamlinger med alle korps i Trøndelag i samme tid, var jeg i mitt rette element. Ble inspirert av andre trommeslagere. Fikk nerda en del med andre musikere og beholdt roen.
– Jo, så fikk jeg jo en lillebror før dette! Peter Mortensen Holien kom jo til verden da jeg var 11 år. Jeg viste han mye fin musikk, og vi har hatt og har fortsatt mange fine musikkstunder sammen, som de gode brødrene vi er. Blant annet, så fikk han av meg i 18årsgave en endagsbillett til Roskildefestivalen i fjor sommer, der vi begge fikk oppleve ett av våre favorittrockeband – Queens of the Stone Age. Ja, vi er en familie som har opplevd mange fine musikkopplevelser sammen. I fjor sommer var vi alle på Bruce på Voldsløkka. Og flere skal bli!
– Nå blir det mye frem og tilbake her (men det er jo sånn jeg er. Surrer mye, og går frem og tilbake, haha), men tilbake til avslutningen på ungdomskolen: Jeg ble mye roligere på slutten, søkte på musikklinja på Inderøy Videregående Skole og gleda meg til å starte der. Der fant jeg virkelig roen og meg selv. Å være blant like gærne, musikkglade og likesinnede folk var et treårig paradis! Takk til alle faglærerne, medelevene, trommelærerne, klasseturene, bandøvingene, forestillingene, festivalene og alt det fine jeg fikk oppleve der sammen med mange folk som fortsatt er en viktig del av livet mitt! Tre år gikk kjempefort! Vi hadde det så gøy sammen! Dro på konserter og mange år på Steinkjerfestivalen. Festbandet «Fæseran», som ble skapt på IVGS spiller jeg fortsatt i, og vi har mange spillejobber framover.
– Så ble det militæret – jeg var så heldig å fikk spille signaltromme i gardemusikken! For et år! Enda flere nye venner, enda flere musikkopplevelser, enda mer inspirasjon til å forme meg som den jeg er i dag.
– Etter militæret måtte jeg gjøre noe helt annet. Det ble jo noe innenfor musikk det også, så jeg havna på lydlinja på Trøndertun folkehøgskole. ENDA flere nye venner, enda mer musikk, enda flere reiser og konsertopplevelser! Wow! Jeg er heldig!
– Så måtte jeg begynne å tenke på studier og «hva man skal bli når man blir stor». Det var ingen tvil. Det jeg var og er takknemlig for selv, ville jeg og vil jeg fortsette å gi tilbake. Så jeg startet på musikklærerutdanningen på daværende HiNT på Levanger. Jeg fullførte bacheloren med gode karakterer i de fleste fag, men det jeg sitter mest igjen med var alle opplevelsene og mulighetene for å spille med og la meg bli inspirert av fantastisk flinke medstudenter, både i musikkfagtimene, på huskonserter, på konserter rundt omkring og på Rock at Røstad – en musikkfestival vi lagde sammen. På HiNT formet vi blant annet Kings of the Valley, som startet som bachelorprosjektet til bassisten Markus Teksum, som gikk ett år over meg, sammen med gitaristen Christopher Roseth Sand. Vi fikk også med oss ikke-studenten (men barndomsvenn og langvarig medmusikant med Markus) Øystein Megård på tangenter, og spilte inn en EP og senere en fullengder. Vi spiller fortsatt sammen og spilte sist nå på Trollkaukfestivalen. Planene med KOTV videre er å skrive ferdig flere låter, som vil resultere i en skive nr. 2.
– På Levanger ble jeg noen år. Jeg trivdes veldig godt der, og hadde fått meg mange viktige og nære venner i livet mitt der. Jeg tok et ekstra år etter bacheloren, med kunst og håndverk, og musikkproduksjon som fag. Det gikk så som så, fordi jeg var skolelei og ville bare komme meg ut i arbeidslivet. Jeg fikk mye hjelp av lærerne og medstudentene, og ikke minst min daværende partner in crime, samboer, kjæreste og bestevenn. Hadde det ikke vært for henne, så hadde jeg ikke kommet meg gjennom den siste tida på studiet, både på bacheloren og på ekstraåret. Jeg er evig takknemlig for den fine tida vi hadde sammen og for all den støtten hun ga meg gjennom nesten 6 år som partnere. Vi vokste opp sammen, fant ut av ting sammen og hun lærte meg hvor viktig kommunikasjon i et forhold er.
– Etter studiene på Levanger, så var jeg så heldig å fikk jobb på en ungdomsklubb på Verdal. Jeg visste ikke helt hva en ungdomsklubb var. Da jeg var ungdom, så hang vi bare litt på Huze på Steinkjer og litt på E@ på Inderøy, men det var liksom ikke noen ordentlig klubb klubb. Men på Panzer på Verdaln, der var det ungdomsklubb, men den var ikke helt som den nye lederen ønsket at det skulle være. Så jeg, og de andre kollegaene fikk være med verdens beste ungdomsklubbleder, Eir Aas Jakobsen, på prosessen om å lage Panzer 2.0! Og for en ekstremt inspirerende og lærerik periode det var! Du skal lete lenge etter et hyggeligere og flinkere kollegiat enn det som var på Panzer de åra der!
– Jeg fikk gleden av å jobbe med og bli kjent med ungdom gjennom å sette opp et musikkrom med studio, fikk tegnet og malt mye sammen med ungdommene og følte på at jeg både fikk brukt fagene jeg var utdannet lærer i på riktig måte, og gitt tilbake den oppfølgingen jeg selv fikk. Jeg så ungdommene for det de var, og de satte pris på den jeg var for de. Jeg hadde funnet ut at det var dette jeg skulle jobbe med!
– Også bumpa jeg borti klubblederen for Carbon fritidsklubb på Stjørdal på et seminar, som også ønsket at jeg kunne jobbe som vikar på deres fritidsklubb. Det tok jeg som en ære, og begynte da å jobbe som vikar der våren 2019. Jeg steg fort opp i gradene, fordi like etter jeg begynte der, så sykemeldte lederen seg, og jeg fikk tillitserklæringen om å bli assisterende leder for fritidsklubben. «Wow!» tenkte jeg! Hva skjer nå?
– Joda, det utvikla seg til at jeg ble fast ansatt som daglig leder for Carbon fritidsklubb, og tok da med meg all erfaring fra tidligere liv, studie og prosessen jeg var med på på Panzer. Målet var å lage verdens beste fritidsklubb for ungdom. Verdens beste var kanskje litt hårete mål, men vi ble faktisk nominert til Norges beste fritidsklubb i løpet av perioden da jeg jobbet der. Vi stakk ikke av med seieren/tittelen, men det er uansett en ære å ha vært nominert, og ungdommene på Carbon fritidsklubb mente selv at det var verdens beste fritidsklubb. Den lever jeg lenge på.
– Så kom covid. Det satte en stopper for ganske mye. Vi flytta til Trondheim og håpte på et litt mer livete liv der, med flere konserter, mer øving og turnering med band, generelt mer liv. Det ble det jo lite av, mye på grunn av covid. Kings of the Valley slapp ei plate midt oppi dette, men fikk ikke turnert slik jeg/vi så for oss. Å jobbe med fritidsklubb i denne perioden var kjempetungt. Jeg ble veldig demotivert, havna i (som jeg ikke visste helt da, og ikke ville innrømme da) en depresjon. Jeg drakk en del alkohol, la på meg og følte meg ikke bra. Men jeg turte ikke å si det til noen. Jeg stengte følelsene inne, og slapp de ut på feil måte da jeg var påvirka av alkohol. Til slutt var det nok. Her måtte det en endring til.
– Min partner og jeg ble enige om at vi skulle gå hver vår vei. Hun fikk drømmejobben i Oslo og flytta dit. Jeg trengte frihet, luft, fjell og en pause fra stress og feilvalg. Det var tungt å innse det, og også ta farvel etter mange fine år sammen. Men det var et riktig og viktig valg.
–Så da tok jeg kontakt med min gode venn Nils, en kar som jeg har kjent lenge, og spilt sammen med siden 2015, og i rockebandet Oliana som vi lagde sammen sommeren 2020, om det var plass for meg på det vakre småbruket Risen i Romsdalen. Der hadde jeg vært på besøk flere ganger siden høsten 2018 og tenkt «her kunne jeg tenkt meg å bo». Og nå kom sjansen. Eller, sjansen har alltid vært der, men jeg tok den senhøsten/vinteren/jula 2021.
– Jeg måtte bare skaffe meg en jobb. Og det gjorde jeg! Jeg fikk jobb som arrangementansvarlig ved Rauma kulturhus, og takket ja til den. Men så hadde jeg oppsigelsestid både på jobben på Carbon fritidsklubb og på leiligheten i Trondheim. Så jeg måtte vente tre måneder til. I den tiden, så presterte jeg å kjøre av meg lappen, så det gikk ikke helt som planlagt. Men med god hjelp fra mine fantastiske foreldre, så fikk jeg flyttet meg ned til en leilighet i Åndalsnes sentrum. Det ble mye sykling oppover dalen til småbruket Risen + en del vandring i skog og fjell, så jeg følte meg fort lettere fysisk, som igjen påvirket psyken. Å flytte til Rauma var (og er) et veldig lurt valg! Men jobben ble ikke helt riktig. Jeg ble, og er fortsatt veldig glad i kollegene der, men jobben var driiiit kjedelig. Jeg kjente på savnet etter å være leken og kreativ. Heldigvis, så hadde de behov for flere assistentlærere på Åndalsnes barneskole og SFO, så da byttet jeg jobb dit. Jeg var tilbake der jeg trives best; i leken og i kreativiteten. Jeg har fortsatt samme stilling, bare jobber noen prosent mindre for å få mer tid til å drive med det jeg virkelig liker – å lage musikk, å planlegge og gjennomføre festival, praktisere yoga, være ute i naturen og bare nyte livet. Jeg er virkelig på et riktig sted i livet nå, og har etter litt over to år i Rauma virkelig funnet den Esten jeg selv liker og den jeg selv trives å være i selskap med. Takket være Risen småbruk, gjengen på Risen, kjærligheten for yoga, de flinke yogalærerne ved Romsdal Yoga, det fine miljøet i Oslo, alle nye nære relasjoner, og ikke minst alle de vennene som har vært med og støtta meg i lang tid! Jeg er fylt med energi og kjærlighet som jeg elsker å bare spre rundt meg til alle gamle og nye venner, tette relasjoner og alle folk som jeg liker og som jeg er glad i!
– Så – det er meg, og jeg håper at jeg får lov til og også ha energi nok til å fortsette å være sånn jeg er i dag!
Hva er et trollkauk, hva er motivasjonen for festivalen og hva er de fremtidige målene?
– Et trollkauk er et mektig brøl! Et brøl som slipper ut alle varme følelser en har i kroppen. Det kommer fra det dype indre og sprer varm og god energi til alle som hører dette trollkauket! Festivalen Trollkauk, eller ja, Trollkaukfestivalen er en videreføring av Feskslofestivalen. Feskslofestivalen ble startet opp av vennegjengen jeg var i på Levanger. Vi var en god vennegjeng som festet mye sammen og som dro mye på festivaler sammen. Men da covid kom, så kunne vi ikke dra på de festivalene vi ville dra på. Så da tenkte vi «fuck it! Vi lager vår egen!». Så vi satte oss ned, planla festivalen som egentlig skulle være på et sommerhus i Namdalen med mye fisketema – fiskekonkurranse, fiskestupekonkurranse og mye lignende. Derav navnet. Men så ble det meldt så dårlig vær, så vi turte ikke å kjøre ut dit, delvis med båt med masse musikkutstyr og folk. Så da spurte vi mine foreldre om vi kunne ha festivalen på gården deres i stedet. Det kunne vi, og det ble vi veldig glade for. Så vi rigga DJ-bord på foringsbrettet i fjøset, satte opp musikkanlegg og bandutstyr og hadde en skikkelig fin og morsom minifestival for 20 stykk der. En veldig fin samling for våre næreste venner. Vi likte veldig godt det å ha det på gård, og ville fortsette med dette året etter. Så da tok jeg kontakt med gutta på Risen småbruk og spurte om vi kunne ha en festival der året etter. Det kunne vi selvfølgelig! Så vi åpna opp og arrangerte festival for 100 stykker, sommeren 2021. Alt på dugnad – vi bygde scene selv, leide et anlegg av et halvlokalt firma, inviterte alle våre venner som spilte i band og vår nå faste DJ Rulefinn og lagde en heidundranes festival på åkeren på Risen. Året etter utvikla vi festivalen igjen. Vi ble proffere. Vi solgte billetter til kjente og ukjente, Feskslofestivalsjefen kjøpte seg proff matvogn som han kunne lage mer mat i (enn tidligere år), vi booka flere band som vi kjente og ikke kjente og kjørte på. Nok en suksess! Men jeg fikk nok. Jeg følte jeg måtte ta en pause.
– Et trollkauk er et mektig brøl! Et brøl som slipper ut alle varme følelser en har i kroppen. Det kommer fra det dype indre og sprer varm og god energi til alle som hører dette trollkauket!
– Resten kjørte på og arrangerte enda en Feskslofestival, den beste så langt. Og det var da, på sidelinja, jeg virkelig forsto hvor viktig denne festivalen er. Ikke bare er den viktig for å samle våre venner, men for å skape en møteplass for folk som vil oppleve magi, fred og kjærlighet. En møteplass hvor alle blir kjent med alle. Hvor alle blir møtt med et smil. Hvor alle kan få være helt fri og gjøre akkurat det man vil, så lenge kardemommeloven holdes. Et møtepunkt for musikere og musikkelskere. For kunstnere og kunstelskere. For alle som bare vil kjenne på kjærlighet og vennskap. En kollektiv stor klem – blant mektige fjell, storslått natur, en magisk elv og NÅ – en eventyrlig trollskog. For etter fjorårets Feskslofestival, så ga resten av arrangørgjengen seg. Da kjente de at de fikk nok. Men jeg hadde fått en boost og et kall! Så jeg tok saken i egne hender og startet planleggingen av Trollkaukfestivalen. Heldigvis var det ikke alle fra Feskslo-styret som hadde fått nok. Kristine Nyberg ble med på laget, og takk alle guder for det! Hun har alltid vært, helt siden vi møttes første gang da jeg gikk på videregående, som en storesøster for meg, og en viktig støttespiller i livet mitt. Så vi hev oss rundt, planla alt «fort og gæli» og gønna på! Flere slang seg med! Karen Elise Haugen ble med som barsjef og SoMe-ansvarlig, frivilliglista ble fort fylt opp, og så tok DJ Laüget kontakt og ville ta med seg deres erfaring fra tidligere Trollfestival inn i dette eventyret. Og vipps! Der sto vi! Plutselig var det torsdag 11. juli! Trollskogen hadde vært utvikla siden i mai, og var klar til å vises frem, klubbscenen var bygd, inngangsportal var bygd, hovedscenen var skrudd opp, camp og festivalområdet var pynta og klart, og da var det bare å kjøre på! Velkommen til resultatet som blir til av mitt surrehode! Klar, ferdig, BRØØØØL!!! Resten er historie.
Kan du fortelle litt om noen høydepunkter du gleder deg med festivalen?
– Jeg gleder meg mest til å se alle folka kose seg på festivalen vi har skapt. Å stå opp klokka åtte for å lage frokost og ønske alle en god dag er virkelig et høydepunkt! Jeg elsker dette, og elsker å lage fine opplevelser for familie, gamle og nye venner!
Her kan du finne mer informasjon om Trollkaukfestivalen:
Fotogalleri: Luis Benitez Ruiz
Vær den første til å kommentere