Den andre kvelden på Trondheim Calling skilte seg noe fra den første. Her var rockemusikken mer fremtredende. Der den første kvelden var dominert av unge, kvinnelige musikere, var nå gutta langt mer på banen.
Det var et ganske stort spenn i musikkstilene fredag kveld. Fra den akustiske og helt nedtonete musikken til Herkedal og til fullt rocke-kjør på scenen med villbassene i Tøfl fra Stavanger og This Daze fra Trøndelag. Det var flere tilhørere, naturlig nok, siden folk hadde fått helg, og Byscenen måtte etter hvert stenge for innslipp av folk. Kvelden ble dekket av skribentene Ivar Rømo og Ådne Evjen for disharmoni.
Ådne Evjen:
Rick Grove på Byscenen
Første artist for min del var Rick Grove på Byscenen. Han er på Mikhael Paskalev sin label Braveheart Records.
Rick Grove skaper god stemning både gjennom musikken og måten han kommuniserer med publikum på
Grove har med seg tre musikere på trommer, keys og bass og spiller poppa, funky og spretten pop. Grove er en frontfigur som gir alt på scenen med hopp og sprett og spring. Han skaper god stemning både gjennom musikk og måten han kommuniserer med publikum på. En virkelig god start på fredagen.
Ea Othilde på GramArt-scenen
Ea Othilde er også en av artistene norske musikkjournalister mener har en lysende framtid. Det er lett å forstå, for det er et sterkt knippe med smarte, fengende poplåter i indie-landskapet vi får servert av henne og de fire andre i bandet.
Selv spiller hun elgitar og akustisk gitar, og er flankert av to gitarister, bassist og trommis. Gitaristen på høyre flanke er glad i tremolo og klanger og gir lydbildet et løft i form av Twin Peaks-stemninger. Ellers fikk vi servert nydelig spill på nylonstrengsgitar alt mens Ea Othilde sin hviskende, følsomme stemme la seg som et fint teppe over musikken.
Da hadde Ea Othilde befestet sin posisjon som en artist det er all mulig grunn til å følge med på framover
Det var særlig fint å se samspillet mellom Ea Othilde og bassisten. De er naturlige frontfigurer begge to, og så ut til å trives i hverandres selskap. Ea Othilde sitt mål med musikk er å ha det gøy, og det så vi tydelig i samspillet mellom de to.
Etter et knippe egne låter, som «Back to You» og «Green River», fikk vi høre en nydelig akustisk versjon av Chris Isaak-låten «Wicked Game.» Et aldeles strålende valg av coverlåt, spør du meg!
Så avsluttet hun med låten «Elliott,» som jeg gjetter på er en hyllest til Elliott Smith. Da hadde Ea Othilde befestet sin posisjon som en artist det er all mulig grunn til å følge med på framover.
¡BangBang Watergun! på GramArt-scenen
¡BangBang Watergun! ga i fjor høst ut debutalbumet Colors. Et album vår anmelder var veldig begeistret for. Hun skriver: «¡BangBang Watergun! virker som et band det må være fryktelig gøy å få med seg live – mens man venter i spenning på hvor dette prosjektet tar veien på kommende utgivelser. Virkelig et band å holde øye med!» Det kan jeg skrive under på etter å ha overvært en halvtime i selskap med bandets sjangerrike musikk.
Først og fremst er det funky musikk ¡BangBang Watergun! spiller
Først og fremst er det funky musikk bandet spiller. Bestanddelene i musikken er ulike deler jazz, funk, hiphop og pop. I tillegg utviser bandet en spilleglede og entusiasme som smitter over på publikum. Funky sløy bass, velplasserte gitartoner, stødig tromming, til dels spaca synthlyder og elegant jazzvokal er ingrediensene i et bakverk fullt av overraskelser og detaljer.
This Daze på Trykkeriet
Det er omtrent akkurat tre år siden jeg så This Daze på Trondheim Calling. Nå var de tilbake, tre år eldre og med en gode dose erfaring i baklomma. Bandet øser godt på fra start i det som er blitt beskrevet som «Angsty-men-søt-indie-punk».
I det fullstappede klubblokalet Trykkeriet ga This Daze publikum ei god økt med energisk og høyspent musikk i Strokes-lendet
Det er helt tydelig at de har fått noen år på baken, for de er tøffere og mer samspilte enn for to år siden. Det skulle for så vidt bare mangle, men likevel fint å se. I det fullstappede klubblokalet Trykkeriet ga This Daze publikum ei god økt med energisk og høyspent musikk i Strokes-lendet. Publikum skålt, skrålte og gikk svette og fornøyde hjem etter en fin klubbkonsert med et band som har ambisjoner med musikken sin.
Ivar Rømo:
Herkedal på Byscenen
Øystein Herkedal Hegvik, alias Herkedal, fikk æren av å åpne Trondheim Calling på Byscenen fredag kveld. Han startet kl 19.30, og en skulle kanskje tro at dette var for tidlig for festivalfolket, men det var skikkelig godt med folk ute i barområdet ved GramArt-scenen. Det var nok en del som hadde kommet i ens ærende for å høre ham. Det kunne jeg se på alderssammensetningen i publikummet.
Dette er en 22-årig gutt fra Brækstad på Fosenhalvøya i Trøndelag. Han ble kjent for det norske folk da han vant Idol i 2018. Etter det gikk han på skolen LIMPI på Lillehammer. Dette er en ettårig intensiv utdanning på en skole ledet av stjerneprodusentene Stargate. Etter det igjen har han jobbet mye i studio for å finne sin personlige form i musikken.
Etter min mening har han klart å finne sitt eget musikalske uttrykk. Dette gjelder også den besetningen han har med seg på scenen. Her finner vi fortrinnsvis akustiske instrumenter som gitar, cello, piano og eufonium i tillegg til de vanlige som bass, keyboard og slagverk. Det er ellers tydelig å se at disse også har en klassisk utdanning. Det ser vi blant annet på sangteknikken til både hovedvokalist og korister. Herkedal sier også i intervjuer at han gjerne vil selge ut konserthus og operahus rundt om i verden. Han har et teatralsk uttrykk på scenen. Lista må legges høyt hvis man skal nå langt.
Han åpnet a capella. Jeg var i ferd med å gå opp trappene da konserten begynte, så jeg ble litt forstyrret. Det var jo en helt nydelig stemme som kom ut av høyttalerne, en veldig myk og lys tenor. I begynnelsen fikk jeg nesten følelsen av at dette måtte være en ung mann som hadde blitt født noen tiår for seint. Seriøst så fornemmet jeg tidvis hans vokal til å ligne litt på Bryan Ferry sin vokal.
Seriøst så fornemmet jeg tidvis hans vokal til å ligne litt på Bryan Ferry sin vokal.
Foreløpig har han bare gitt ut en singel, men han ønsker gjerne å få til et fullt album, for han ser musikken sin som en helhet.
Herkedal ønsker å formidle historier, få folk til å drømme seg bort og gi tilhørerne store musikalske opplevelser. Jeg kan skrive under på at dette klarte han også. Til og med da miksebordet sluttet å virke, og de måtte opptre mer eller mindre akustisk, så greide dette ensemblet å fange oppmerksomheten til publikum. For å spøkefullt vri litt på et kjent munnhell, så kan jeg nærmest si at «gull i munn gir en fantastisk stund.»
PS. Herkedal spiller også på scenen Trykkeriet lørdag kveld kl 22.
Beharie på Byscenen
Dette er en 28-årig musiker fra Sandnes på Vestlandet. Hans egentlige navn er Christian Roger Beharie. Han har tatt musikkutdanning ved NLA Høgskolen Staffeldtsgate i Oslo. Dette er en skole som blant annet gir en Bachelor-utdanning i Musikk.
Beharie har siden gitt ut to EP-er, og for den siste fikk han Spellemannsprisen i klassen RnB/Soul i 2021. Etter det har han solgt ut konserter, blant annet på Blå i Oslo. Han hadde en god og entusiastisk tilhengerskare på Byscenen i Trondheim også. Besetningen hans var slagverk, bass, keyboard, klokkespill og han selv på akustisk gitar.
Det akustiske og stillferdige uttrykket syns både jeg og folk rundt meg på galleriet var de beste stundene under konserten
Han åpnet stille og rolig på vokal og akustisk gitar. Det akustiske og stillferdige uttrykket syns både jeg og folk rundt meg på galleriet var de beste stundene under konserten. Det blir en nærhet til artisten som gir oss noe i det indre. Han brukte på et tidspunkt to lydsløyfer som han sang oppå, tillegg til å bruke rytmikk med vokale lyder.
Det var med en korist i gruppen som også spilte på klokkespill. Det var folk rundt meg som mente at hun kanskje fungerte mer som en solist nummer to enn som korist. Hun hadde en ganske lys og kraftig stemme som muligens skilte seg noe fra Beharie. Det er kanskje noe i dette med at de to stemmene ikke går veldig bra sammen. Jeg vet imidlertid ikke om vi hadde de beste lydforholdene der vi satt.
Hovedvokalisten hadde en lys tenorstemme. Han gikk også opp i falsett en del ganger eller at han nærmet seg dette toneleiet. Det er ikke noen tvil om hans vokale ferdigheter. Spørsmålet er mer om han gjentar de samme vokalvariasjonene litt for ofte.
Musikken hans er omtalt som RnB/Soul/Indie. Personlig oppfattet jeg det han sang på denne konserten som mer indie og visesang, kanskje litt av det andre midt i konserten. Når jeg hører platene hans, så hører jeg mer av soul-artisten. Der hører jeg også at han har noen bra låter. På denne live-opptredenen slet jeg litt med at jeg muligens oppfattet det som litt tamt. Jeg synes ikke platene er det. Våre egne forventninger og sinnsstemninger kan nå også avgjøre hva vi liker.
Tøfl på Byscenen
Gruppen Tøfl er fire stavangergutter som spiller gitarbasert og energisk popmusikk. I alle fall fremstår musikken deres som det på scenen, men det er noe forhåndsprogrammert keyboard. På platene vil jeg si de er litt mykere og mer melodiøse. Tekstene har et budskap. I omtalen til festivalen står det at de skriver om lengselen etter en ekstatisk tilstedeværelse. Det var nå rimelig pretensiøst, men ok, de synger om noe meningsfylt.
Gruppen har i 2022 gi ut en full CD, Eg fins, WTF!? Før dette har de kommet med noen singler siden 2017. Musikken har sin basis i popen, men jeg fornemmer også noe ska og eventuelt kanskje også litt funk og rock her.
De har nå funnet sitt konsept for live-opptredener, og det er å kjøre på med et intensivt show fra begynnelse til slutt
Som sagt så fremstår de mye mer energiske og pågående på scenen enn det musikken gjør på platene. De har nå funnet sitt konsept for live-opptredener, og det er å kjøre på med et intensivt show fra begynnelse til slutt. I alle fall gjaldt det for en konsert på 45 minutter.
De kom omtrent stormende inn på scenen og satte i gang. Sceneshowet består av mye hopping og bevegelse. De varierer også dette med ulike typer hopp, hvor mange som hopper, og om det er synkront. Vokalisten har naturligvis den største oppgaven her. Han er i tillegg både opp og ned fra piten og ute blant publikum. Hele tiden er han omslynget av en ellevill fanskare. Dem var det nok av på Byscenen, og de deltok også med hopping, huiing og allsang på noen av låtene.
Det skjedde såpass mye at jeg nærmest hadde litt problemer med å konsentrere meg om musikken. Muligens hadde gruppen gledet seg så lenge til dette at det ble litt overtenning. Det var ikke en rolig sang på settet. Tøfl er kanskje ikke så godt kjente blant folk flest, men likevel er disse populære blant yngre konsertgjengere De har solgt ut konserter både i Studentersamfunnet i Trondheim og på Rockefeller i Oslo.
Fotogalleri: Ådne Evjen
Vær den første til å kommentere