Turbonegro - RockNRoll Machine

Turbonegro @ Fjordfest_Johannes Andersen

Med sitt 10. album leverer Turbonegro sin beste plate på lenge, og viser at de fortsatt er kongene av party-rock’n’roll. «RockNRoll Machine» ble sluppet på Scandinavian Leather Recordings 2. februar.

Foto: Johannes Andersen (Fjordfesten 2015)

«RockNRoll Machine» åpner med en orkestral synthintro og ender med en fortellerstemme som setter oss inn en dystopisk fremtid. Det hele minner veldig om David Bowies åpning av «Diamond Dogs.» Deretter kommer Hello World inn som et ballespark og viser at Turbonegro fortsatt kan rocke med de beste av dem.

Synth’n’Roll

Å smakstilsette låtene med litt elektronikk her og der er det mest radikale de har gjort på stund, og er med på å gi «RockNRoll Machine» en ekstra dimensjon.

Det som slår en med «RockNRoll Machine» er at Turbo for alvor har oppdaget synthen. Dette gjør at denne plata smaker litt mer av glamrock enn av deathpunk. Riffene er fortsatt som snytt ut av nesa på Malcolm og Angus Young, men ved å strø litt synth på toppene låter Turbonegro anno 2017 mer som Van Halen enn AC/DC.

Et av platas høydepunkter er Skinhead Rock & Roll, som starter med et synthriff rom låter veldig likt Van Halens monsterhit Jump fra 1983. Hot For Nietzche har en intro med piano og gitar som gir klare assosiasjoner til 80-tallets puddelrock før en synthmelodi som minner om The Who’s Baba O’Riley tar over. Å smakstilsette låtene med litt elektronikk her og der er det mest radikale de har gjort på stund, og er med på å gi «RockNRoll Machine» en ekstra dimensjon.

Dessverre bikker fascinasjonen med synth og 80-tallet fullstendig over med John Carpenter Power Ballad. Når identiteten til Turbonegro drukner i 80-talls pastisj sitter man igjen med en cheesy power ballade av den type vi som vokste opp på 80-tallet har forsøkt å fortrenge siden.

[iframe width= src=»https://www.youtube.com/embed/U_GQK_eCNf8″ frameborder=»0″ allow=»autoplay; encrypted-media» allowfullscreen></iframe>»560″ height=»315″]

Barnslige tekster

Å kritisere Turbonegro for å ha infantile tekster blir litt som å kritisere sebraen for å kle seg i sebrastriper.

Tekstene er fortsatt av «drekke-pule-spy-slåss»-varianten, men å kritisere Turbonegro for å ha infantile tekster blir litt som å kritisere sebraen for å kle seg i sebrastriper. Det handler om onani, knyttenevekamper og sex med læreren. Gutter er gutter, og går kledd i dongeri og lær. #metoo er det definitivt ikke.

Man kan ikke forvente at Turbonegro finner opp kruttet på nytt. Det har alltid vært et ganske straight og hardt rock’n’roll band. Hvor bra en Turbonegro plate treffer avhenger av kvaliteten på låtene. «RockNRoll Machine» avsluttes med Special Education, som er Turbonegro på sitt beste. Fett riff? Check! Dum, men artig tekst? Check! Catchy refreng? Check!

Turbonegro låter mer inspirerte enn på lenge. Det virker som om de har nytt godt av noen års pause. Samtidig så er det ikke til å unngå at man sitter igjen med en følelse av å ha hørt dette før. Det gjelder spesielt låtene som går litt mer rett på sak som Hurry Up And Die og Fist City.

Mye er ved det samme med Turbonegros tiende album, samtidig som de våger å krydre miksen med litt nye elementer. Dermed låter Happy-Tom & co mer vitale enn på lenge, og de beviser at bandet fortsatt lever i beste velgående.

RockNRoll Machine: 7/10

[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/0MtmA9mjTor8peGPV6445r» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true»></iframe]

Turbonegro på Facebook