Med sitt sjette album «Fjernsyn I Farver» gitt ut på Karisma Records viser Tusmørke at de troner blant Norges beste band.
Foto: Pressebilde
«Fjernsyn I Farver» er Tusmørkes tredje plate på ca. ett år. Det er ingen tvil å at de er en produktiv gjeng, men klarer de å holde kvaliteten oppe? Selvfølgelig klarer de det! Vi snakker om et band som siden debuten i 2012 har skjenket oss et overflødighetshorn av en katalog. 6 LPer og et par andre utgivelser på 6 år, og alle er bra! Det er så godt som uten sidestykke i norske rockehistorie.
Faren er selvfølgelig til stede for at de blir for produktive. Artister som slipper for mye musikk på kort tid risikerer ikke bare at kvaliteten faller, men faren for at fansen blir mette er også tilstede.
Personlig var jeg bittelitt skuffa over «Hinsides» som kom i mai 2017. Jeg satt igjen med følelsen av at den kunne vært mye bedre om de hadde brukt mere tid på å spisse låtene. Så kom «Bydyra» i høstes, og alt var tilgitt. Tusmørke maktet å overføre sitt snodige progunivers til korte konsise poppa låter med allsang myntet på barn.
Kosmisk funk og godnattasanger
Tittelsporet åpner «Fjernsyn I Farver» med litt kosmisk støy før fløyter og horn setter en litt foruroligende tone, men når bassen og trommene kicker inn er det i klassisk funky Tusmørke stil. Det er vanskelig å kritisere dem for at man har hørt det før, når de er så selvsikre og låter så overbevisende fett.
Det er ingen andre band som mestrer psykedelisk, funky progrock som Tusmørke. Det hjelper selvfølgelig at de også har en herlig pop-sensibilitet og skriver catchy refrenger det er lett å gaule med til.
Det er ingen andre band som mestrer psykedelisk, funky progrock som Tusmørke.
«Tussmørket tiltar. Snart er det kveld. All verdens virvar drar hjem til seg selv.» En annen låt man fort biter seg i er Borgerlig Tussmørke – platas kortest låt. En rolig liten godnattasang om lyset som slukker. Her drar bandet tempoet ned og den blir et perfekt lite avbrekk. Den avsluttes med allsang: «Se lyset mellom oss bli borte». Hva det kommende mørket har med det borgerlig å gjøre må lytteren trekke sine egne slutninger om.
Rockefløyte og fuzzbass
Basisen til Tusmørkes lydbilde er Krizlas fløyte og Benediktators bass – toppet med HlewagastiRs upåklagelige trommespill. Det som er litt spesielt er at de ikke bruker gitar – overhodet! Så lenge Krizlas fløyte tar seg av det melodiske, og Benediktator bass fuzzes opp, trenger de ikke gitarer. Hva skal man med en gitarsolo når har fløytesoloer? Sjekk ut soloen i Tøyens Hemmelighet for et prakteksempel på orgasmisk fløytetraktering. Jeg tør påstå at ingen band har traktert rockefløyte så bra siden Genesis og Jethro Tulls velmaktsdager på 70-tallet.
Enten det er funky eller fuzzy er det Benediktators eminente og groovy bass som er selve grunnmuren til Tusmørkes musikk.
Enten det er funky eller fuzzy er det Benediktators eminente og groovy bass som er selve grunnmuren til Tusmørkes musikk. For hva skal man med sinte gitarriff når Benediktator presser fuzzpedalen gjennom gølvet, som på 3001 – Tusmørkets sinteste og tyngste låt til dags dato.
Arrangementene er upåklagelige. De fleste låtene på «Fjernsyn i Farver» bikker 8 minutter og Tusmørke er mestre i å bygge opp låtene – forløsende klimaks kommer og går, stemningsfulle partier kommer sigende inn akkurat der de bør gjøre sin inntreden. Ved å bruke ymse perkusjon, diverse tangentinstrumenter og ulik elektronikk og effekter klarer de å være uforutsigbare og krydrer sangene med lekre detaljer.
Rikt tekstunivers
Tusmørkes tekstunivers har tradisjonelt vært sentrert rundt en higen etter enklere, men forgangne tider. På «Fjernsyn i Farver» har de et mer kosmisk perspektiv. På tittelsporet bruker de telekommunikasjon og fjernsynssignaler som et utgangspunkt for å filosofere over hvor små vi er i det kosmiske osean: «Omspent av de fjerne glimtene av millioner soler. Sender ut signaler mot cymbalene av paraboler.» 3001 og Death Czar har også et kosmisk tilsnitt der de titter inn i fremtiden og bivåner menneskehetens endelikt.
Sistnevnte låt er platas eneste problem, og det er dessverre fordi den er på engelsk.
Sistnevnte låt er platas eneste problem, og det er dessverre fordi den er på engelsk. Engelskbruken til Tusmørke er dessverre ikke så fortreffelig som norskbruken. Musikalsk er Death Czar helt på høyde med resten av plata, men jeg sliter litt å få med meg hva de synger om. Dermed blir det den eneste låta hvor jeg ikke koser meg med teksten mens jeg lytter.
En ny klassiker
«Fjernsyn I Farver» avsluttes med platas beste låt – Tøyens Hemmelighet. Tusmørke viser seg fram på sitt mest funky og lekne, og låta krones med en helt rå fløytesolo. Tøyens hemmelighet omhandler Botanisk Hage – ikke så veldig hemmelig at den ligger på Tøyen. Det hemmelige er de mystiske vekstene som vokser. Vekster som kan føre til en aldri så liten kosmisk trip om de inntas. Låta har da også platas beste og mest fengende refreng: «Mørket vokser i Satanisk hage. Buskevekster av død og plage. Satans vekster i Botanisk hage.»
Tusmørke er inne i en produktiv periode, og så lenge kvaliteten er så høy som den er, så kan de for min del gi ut så mange plater i året som de makter. Å komme opp med så bra sanger, og gi ut så bra skiver gang på gang er nesten utrolig. Med «Fjernsyn i Farver» har Tusmørke en ny klassiker i katalogen og beviser dermed at de er ett av Norges beste band. Nei, jeg mener de er Norges beste band. Det er ingen tvil!
Tusmørke: Fjernsyn I Farver- 9 / 10
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/0YNdm7sZRXilGFgtu9K4RQ» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true» allow=»encrypted-media»></iframe]
Vær den første til å kommentere