Tuvaband sin første EP «Mess» står som en av høstens sterkeste debuter. Dette vil jeg ha mer av!
Foto: Lorena Solis Bravo
Tuvaband er enda et av disse bandene som av uforklarlige grunner har hatt mer suksess i utlandet enn her hjemme i Norge. Består av norske Tuva Hellum Marschauser og engelske Simon Would, og dette er deres første plateutgivelse. Plata er spilt inn og produsert av dem selv, og utgitt på Brilliance.
Lang merittliste
Tosporssingelen Unknown/Running som kom i fjor høst har nok muligens gått relativt ubemerket hen her i Norge, men derimot fått mye oppmerksomhet utomlands, med hyppige radioavspillinger og listeplasseringer. Merittlista deres er ganske lang, og de kan blant annet skryte av å ha vært et av veldig få norske acts på prestisjetunge og bransjekredible SXSW tidligere i år.
Min egen første, og forsåvidt så langt også eneste, opplevelse med Tuvaband, var på et halvfullt Ingensteds, under årets bylarm. Akkurat den kvelden ble jeg ikke frelst, men jeg noterte meg navnet bak øret. Og det skulle vise seg å ikke være så dumt.
[iframe src=»https://www.youtube.com/embed/5fvs-kbsbxw» frameborder=»0″ allowfullscreen></iframe><iframe width=»560″ height=»315″ ]
Historiefortelling i musikkform
EP’en er bygd opp litt som en historie som utvikler seg fra sang til sang. Tittelsporet Mess handler om motsetningen en kan finne i det å bryte ut av en langvarig, traumatisk situasjon. Det kan oppleves som uforutsigbart, utrygt og skremmende å bryte ut. Historien utvikler seg med sangen Eventually Silence, som handler om ettervirkningene av et traume. De påfølgende sangene, Trees, She’s Nothing Like A Child og Outro handler om det en vil kunne se når en flytter fokus fra en selv og over til samfunnet.
Men at tekstene er i fokus gjør heldigvis ikke at det musikalske havner i bakgrunnen. Hver av låtene har sin særegne oppbygging, og i løpet av albumet har de skapt et eget sound, som jeg tror kan fylle et hittil ukjent tomt rom rent musikalsk. Mine favoritter ble ganske raskt Eventually Silence og også Trees, som treffer en nerve hos meg som ingen andre har gjort tidligere.
Resultatet er en plate som leverer totalt på det enkle er ofte det beste-vis.
Med sår og skjelvende, men klokkeklar vokal, over knitring og rolig gitarspill skulle man tro at dette har blitt gjort så mange mange ganger at hva er vitsen liksom. Men Tuva og Simon har sin egen touch, og jeg er helt bergtatt av dette sampillet, og resultatet er en plate som leverer totalt på det enkle er ofte det beste-vis. Platas siste spor, The Observer er en versjon av tittelsporet Mess, med en helt annen vokal, et mye lavere tempo, og en sound som vanskelig lar seg beskrive uten å nevne Bon Ivers «For Emma – Forever Ago», selv om det allerede har blitt sagt av flere andre tidligere.
Vanvittig helstøpt og komplett
Det 6 låter lange albumet er et helstøpt verk. For meg minner dette tidvis også om en nedstrippet utgave av tidlig Cocorosie, med chill vokal, og de ulike lydlagene som spiller så utmerket sammen. Første lytt, andre lytt og tredje lytt lot meg sitte igjen med helt ulike tanker og inntrykk.
Plata fortjener virkelig at du setter av den tiden til å lytte mer enn en gang. Tuvaband har med «Mess» vist at de er av internasjonalt kaliber, uten at jeg skal snakke ned norsk musikk, som jeg mener er kraftig undervurdert. Men det er en helt egen klasse over dette. Totalinntrykket på alt fra vokal, instrument- og effektbruk til produksjon høres ut som en million dollar, for å være helt ærlig.
Mess – 9/10
[iframe src=»https://open.spotify.com/embed/album/1074DsXt1OXKcdZmmd4h4T» width=»300″ height=»380″ frameborder=»0″ allowtransparency=»true»></iframe>]
Vær den første til å kommentere