U-FOES - Whiteout - disharmoni

U-FOES’ debutalbum er rått og egenartet. «Whiteout» ble gitt ut 2. november i samarbeid med Marw Melodee Music.

Foto: Storset Foto

En del av våre lesere er kanskje kjent med Silence The Foe. Det Trondheim-baserte hardcorebandet herjet landet i årene rett etter tusenårsskiftet, men forsvant etterhvert diskret fra den norske bandfloraen. Bandet bestod av Anders Voldrønning (vokal), Roland Livar Kjenstad (gitar), Marcus Forsgren (gitar), Arnbjørn Joar Styrkor Marklund (bass) og Peter Rudolfsen (trommer).

Flere av disse har etter Silence The Foe’s storhetsdager vært involvert i band som The Lionheart Brothers, Jaga Jazzist, og Shevils, men nå har 3 av dem – Voldrønning, Forsgren, og Rudolfsen – bestemt seg for å starte et nytt prosjekt fra asken til Silence The Foe. Dette bandet har blitt gitt navnet U-FOES, og «Whiteout» er den første fullengderen som gis ut under dette navnet.

Minimalistisk råhet

Voldrønning skriker (minst) like bra som for 10+ år siden, og den heftige trommingen til Rudolfsen er usedvanlig ekspressiv.

Trioen har samme roller som de hadde i Silence The Foe, hvilket resulterer i at U-FOES er et band uten bassist. Det hindrer dem likevel ikke i å gjøre mest mulig utav sine respektive roller; Voldrønning skriker (minst) like bra som for 10+ år siden, og den heftige trommingen til Rudolfsen er usedvanlig ekspressiv. Etter et par gjennomlytninger lærer man også å like den karakteristiske gitareffekten, som har en nærmest etsende karakter. Det er en minimalistisk råhet i lydbildet som man ikke hører altfor ofte, og denne egenarten gjør bandet mange tjenester.

«Whiteout» befinner seg i et interessant krysningspunkt mellom punk/hardcore og sludge. Noen av låtene har en markant overvekt av ett av disse uttrykkene, mens andre har en velbalansert miks av begge. Albumet starter sterkt med en representant for sistnevnte kategori, låten Ice Queen. Allerede her merker man seg den interessante trommebruken, og låten muterer fra gnagende sludge til heftig bangermaterie. Åpningssporet etterfølges av førstesingel No More No More, som lener seg betraktelig mer mot et rendyrka punkuttrykk. Denne står igjen i kontrast til oppfølgeren Blessed Are The Deaf, hvor bandet går i full Melvins-modus.

Ja til alt

Interessant nok er det et album som først og fremst bæres av musikernes evner og egenartede lydbilde.

For undertegnede funker «Whiteout» desidert best når Sludge-uttrykket gis mye albuerom, slik tilfellet er på f.eks. Massive Star og avslutningssporet The Neverending End. Disse låtene får en vesentlig mer uforutsigbar og leken natur, og ikke minst er det her de perkussive prestasjonene til Rudolfsen får mest plass i lydbildet. De mer rendyrkede punklåtene, som i tillegg til No More No More inkluderer andresingel The Getaway, blir fort for velkjente og vanepregede. Voldrønnings utsøkte vræling gjør en solid jobb med å ro disse i land, men til tross for dette er disse låtene etter mitt syn blant platens mindre minneverdige stunder.

U-FOES’ debutalbum er unektelig lovende saker. Interessant nok er det et album som først og fremst bæres av musikernes evner og egenartede lydbilde, fremfor å være fylt til bristepunktet av umiddelbare klassikerlåter. Plata har plenty med høydepunkter, men det er likevel selve låtutvalget som hindrer «Whiteout» å havne på helt øverste hylle hos meg. Men misforstå meg rett; «Whiteout» er absolutt ei heftig plate av høy kvalitet. Gitt det potensialet som åpenbart ligger i denne pakka her er det dog også lov å krysse fingrene for at en eventuell oppfølger har et låtutvalg som matcher disse guttas begavelser. Jeg gleder meg allerede.