Ulver – Flowers Of Evil

Vellykket oppfølger fra 25-årsjubilantene Ulver. Flowers of Evil er ute i dag gjennom House of Mythology.

Vurdering

Ulver – Flowers of Evil: 5/6

Et kvart århundre har gått siden Ulver albumdebuterte med Bergtatt. Dette markerer bandet med sin dagsferske skive Flowers of Evil (en hentydning til Baudelaires diktsamling «Les Fleurs du mal») og bandbiografien «Wolves Evolve: The Ulver Story».

Boktittelen er høyst treffende tatt det stadig muterende bandets historie i betraktning. Deres seneste plate er den tolvte i rekken, og inngår i en knallsterk diskografi som dekker black metal, folk, klassisk, improvisasjon, industrimetal, prog , elektronika og ambient.

Videreføring av forgjengeren

Flowers of Evil omtales gjerne som en videreføring av den hyllede forgjengeren The Assassination of Julius Caesar. Denne koblingen anerkjenner man gjerne, da lydbildet nå som sist har sterk forankring i (mørk) synthpop. Som Jørn H. Sværen – for øvrig også en jubilant med sine 20 år i bandet – formulerte det: «- Vi følte oss ikke ferdig med popmusikken, simpelthen.»

Det er mange grunner til å glede seg over at Ulver valgte en oppfølger-tilnærming. En av disse er hvor ekstremt godt (også) denne sounden kler grunnlegger Kristoffer Ryggs vokaltalenter. Tankene går ikke sjeldent i retning Dave Gahan i det han leverer låtenes poetiske tekstlinjer.

Som så ofte ellers i Ulvers univers er desillusjon og melankoli sentrale elementer. Det resignerte åpningssporet «One Last Dance» er tidlig ute med å eksaminere den (kjipe) menneskelige tilstand samt nåværende og tidligere tidsånders havari. Feelgood blir det heller ikke på andrelåt og førstesingel «Russian Doll»; denne har sitt konseptuelle utspring i Lukas Moodysons «Lilja 4ever», som mange vil huske som en sterk og mildt sagt deprimerende film om menneskehandel i Baltikum.

Dommedagsdisco

En opplevd forskjell mellom Flowers of Evil og dens umiddelbare forgjenger er at ulveflokkens seneste skive føles noe mindre eksplorativ og eksperimentell. Der The Assassination…. kunne når som helst ta lytteren med på langvarige omveier og hel- eller halvsprø eksperimentelle ekskursjoner, preges Flowers of Evil av at låtene er jevnt over kortere og mer disiplinerte. Tempomessig oppleves det å være litt mindre variasjoner enn sist, og rytmenes insistering er gjerne mer subtil enn eksplisitt.

Et unntak er den herlige «Machine Guns and Peacock Feathers», som preges av en disco-aktig beat og en basslinje som av semi-uforklarlig grunn sender undertegnedes tanker i retning Notorious B.I.G’s «Hypnotize» (og dermed også Herb Alberts «Rise»). Dersom du har drømt om å danse til dommedagsdisco med referanser til alt fra erkeengler og middelalderske manuskript til Philip K. Dicks forfatterskap, er dette låten du har ventet på.

Velskrevet og disiplinert

Innledningsvis kan lytteren bli lurt til å tro at det skorter litt på variasjon på plata. Flowers of Evil er dog et album som krever (og ikke minst fortjener) et ordentlig dypdykk, og etter noen gjennomlytninger er det åpenbart at det er rikelig med egenart å spore i sporene (høhø).

Selv om låtene har en nærmest dogmatisk – og imponerende – lydighet overfor rammeverkene de etablerer for seg selv, er det jo utskeielser å spore. Blant annet avsluttes den smått antagonistiske «Little Boy» med en gæren dramatisk-cinematisk avslutning preget av fanfarer og sekkepiper. Det låter som en fleinsopp-utgave av «Braveheart».

Det skal ikke nektes for at litt mer tempomessige variasjoner og ennå flere psykedeliske utskeielser hadde vært velkomment hos meg. Samtidig er det ingen tvil om at Flowers of Evil er en meget gjennomført skive; den er satt sammen av sterke, velskrevne og fokuserte låter som helt åpenbart er laget med stor omhu og mye ettertanke. I sannhet et popalbum av høy klasse, og definitivt et jubileum verdig.