UMA byr på heseblesende dysterhet pent pakket inn i monstrøs sludge

UMA Foto: Bjørn-Nicklas Pettersen Myrvang.
UMA Foto: Bjørn-Nicklas Pettersen Myrvang.
UMA slapp i dag sin første fullengder; Repulsive Forms. De byr på syv spor med heseblesende dysterhet pent pakket inn i monstrøs sludge.

Vurdering

UMA – Repulsive Forms 5 av 6Karakter 5

UMA er en eksperimentell duo bestående av Eivind Ditlev Molin (Ruun, Incohation) på trommer og Eirik Waadeland (Ruun, Filthdigger, Celestial Scourge) på strenger og vokal. Bandet, som er hjemmeværende i Fiskum, er ett av utallige band som så dagens lys under, og i kjølvannet av, pandemien. Under karantenen benyttet gutta bandet til å få ut frustrasjonene. Dette ble blant annet til singlene «Cessation» og «Can’t Wait for the Grave». 1. mars i år så også singelen «The Burning Spere» dagens lys. UMA spiller en miks av sludge, doom, death, black og prog metal, og er derfor litt vanskelig å sjangerfeste.

UMA skriver i sin pressemelding at musikken er inspirert av de mange grusomhetene man kan føle på og være vitne til. Her spenner alt fra tortur til sine egne dystre tanker. Det er dette som former, og er bakteppet for, dere første album; Repulsive Forms. Platen, som er innspilt og mikset i Studio Torment, og mastret av Alex Winther, byr på syv låter med hver sin egen historie.

UMA albumcover av Ingrid Helland.
Stor variasjon

Repulsive Forms åpner med forvrengte lyder på låten «Automat» før trommene til Eivind forsiktig drar i gang gitaren til Eirik. Intensiteten øker frem til Eiriks primalskrik bryter lydbildet og lytteren plutselig kastes ut i et tyngre sludge-landskap. Det er tungt, og veksler mellom å være frenetisk og seigt. Vokalen til Eirik beveger seg sømløst mellom sludge, death- og black metal, noe som er med på å gi duoen en enda større dimensjon i lytternes ører.

Låt nr. to er «Enthralled» som starter like panisk som midten av en låt fra Blackjazz-platen til Shining (Nor), før den roer litt ned og havner nærmere et vintage-thrash-landskap rundt midten av låten.

Eirik og Eivind i UMA. Foto: Bjørn-Nicklas Pettersen Myrvang.
The Burning Sphere

«Cessation» starter med sart gitarspill som sender undertegnedes tanker til eldre Metallica, før også denne transporterer lytteren til et mye hardere lydbilde.

Singelen «The Burning Sphere» er låt nr tre. Denne befinner seg nok dypere inn i sludgelanskapet, men også denne snirkler seg innom såpass mye forskjellige impulser at det aldri blir for kraftig kost for sarte øreganger.

«Cessation» starter med sart gitarspill som sender undertegnedes tanker til eldre Metallica, før også denne transporterer lytteren til et mye hardere lydbilde. Vokalen til Eirik står ikke noe tilbake for Lemmy på denne låten, og når han også varierer såpass med vokalen på låten så blir det hele ganske fullkomment. Midtpartiets gitarspill har flyttet seg fra 80-tallets Metallica og mer i retningen av 90-tallets Tool, før et Sâver-aktig landskap igjen knuser til.

Som en slange utmatter et bytte

Det som gjør at UMA blir større enn bestanddelene, større enn en duo, er klokskapen som Eivind og Eirik viser i hvordan de orkestrerer hver låt.

Her tenker jeg at de er interessant å stoppe opp litt og komme med et par små betraktninger. Det som gjør at UMA blir større enn bestanddelene, større enn en duo, er klokskapen som Eivind og Eirik viser i hvordan de orkestrerer hver låt. Det ligger en puls i bunnen av hver låt, men det er som en slange har kveilet seg rundt den og presser livsgnisten ut av den før den sakte slipper opp litt og lar den få luft. Det er denne pulsen og angsten i låtene som gir de den ekstra dimensjonen som gjør at låtene ikke føles totalt utslettende.

På låt nummer fem, «Ember», får lytteren kjenne litt på noe som kan minne litt om god, gammel Sepultura fra Chaos A.D. epoken. Litt senere ut i låten krysser den mer over i death metal, før det igjen blir postapokalyptisk og vi lander i et thrash-landskap.

«Lamento» er platens korteste låt, så her er det ikke rom for kos. Det er rett på med knusende never, så tenner flyr veggimellom i et lydlandskap som kunne vært malt av danskene i LLNN.
Tittelsporet avslutter platen, og er en nesten 10 minutter lang knusende affære. Det starter mer eller mindre der den foregående låten etterlot oss, men snirkler seg via death metal, black metal og mer sludge.

En kamp på nevene

Når de syv låtene har stilnet sitter jeg igjen med en følelse av å ha fått juling. Juling av den typen du vet at kan komme, for eksempel i en svett boksering. Platen er velbalansert mellom hver runde den gir deg. Nevekampen er ærlig og fair – men like fullt brutal og blodig. Dette er en plate som krever at du tør å stille til kamp, med åpent sinn og nevene klare til dyst.

SPOTIFY_LINK

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*