Uriah Heep på Sverresborg i Trondheim – en nostalgisk høytidsstund

Vurdering

Uriah Heep på Sverresborg i Trondheim: 5/6

Det var rundt 3200 publikummere som hadde tatt veien til Sverresborg arena og «Rock Nite’ at the museum.» Her fikk de høre det lokale hardrockbandet Stargazer samt 70-tallsheltene Nazareth og Uriah Heep. 80-tallsrockerne Saxon avsluttet kvelden med god, gammeldags heavy metal. I denne anmeldelsen vil jeg konsentrere meg om det mest kjente bandet, Uriah Heep. Resten kommer litt senere.

Rock Nite’, hva var nå egentlig dette? En seniorbonanza, et geriatri-show for tilårskomne rockefantaster med hodene smekkfulle av gubberock??  Dette er selvfølgelig tullprat!

Det vi så i går, var musikere som hadde sin storhetstid en del tiår tilbake, men som fortsatt vil underholde, og som fremdeles har et publikum som vil høre musikken fra sin ungdomstid. I tillegg er mimring og nostalgi et varemerke for en del av musikklivet i Trondheim, og det har det vært i flere tiår.  Vi skal heller ikke undervurdere at det er en noen yngre tilhørere som liker denne musikken.

Det er tett med arrangementer om dagene, så det var for lite folk, men jeg kan nå til opplysning nevne at det var organisert en charterbuss fra Selbu, og på veien hjem traff jeg folk som hadde reist fra Helgelandskysten for å overvære dette.

Varierende fartstid

Uriah Heep entret scenen som tredje gruppe på denne Rock Nite’. Fra gruppens storhetstid på begynnelsen av 1970-tallet, er det kun 76 år gamle Mick Box på gitar som gjenstår. To av hovedpersonene fra 1970-tallet, David Byron og Ken Hensley, er døde. Disse hadde også begge sluttet i Heep i 1980.

Den besetningen vi møtte i går, har dog vært med lenge. Vokalist Bernie Shaw og keyboardist Phil Lanzon begynte i gruppa i 1986, mens Russel Gilbrook på trommer og bassist Dave Rimmer har vært med siden 2007.

Tett, solid og tro mot tradisjon

Allerede på den første låten, «Against The Odds» fra 2000-tallet, slo gruppen an tonen. Det var et tett og solid komp som møtte oss ute på arenaen. De gikk rett over i sangen «The Hanging Tree» som er fra 1977, i hovedsak skrevet av Ken Hensley.

Den samme Hensley var markant i lydbildet til Uriah Heep, og orgelet hans har et solid avtrykk på de fleste platene. Den nye besetningen har tatt med seg dette varemerket inn i nyere tid. Det er her du med en gang hører at det er denne gruppen. På konserten var orgelet fremtredende på for eksempel låtene «Stealin’,» «Gypsy» og «July Morning.»

Drømming om spøkelser

Jeg har tatt innover meg at jeg ikke kan gå og drømme om spøkelser. Jeg kan ikke vekke opp folk fra de døde, men la meg bare nevne et par ting. Ken Hensley skrev, eller var med på å skrive, de fleste storlåtene fra 1970-tallet.

Vokalist David Byron var i sine unge dager en gudbenådet vokalist. Da jeg hørte storhiten «July morning» i forkant av denne konserten, ble jeg nærmeste beveget av stemmen til David Byron. Det er en helt utrolig nydelig klang i den røsten. Det var noen tiår siden jeg hadde spilt plata. Til opplysning måtte dessverre David Byron slutte i Uriah Heep i 1976 på grunn av store alkoholproblemer. Han døde i 1985, bare 38 år gammel.

Sterke vokalprestasjoner

Den nye vokalisten, Bernie Shaw, er også en virkelig god vokalist, men han kan kanskje ligne litt på andre hardrock-vokalister. Likevel satt han på scena og leverte en god vokalprestasjon på nettopp, «July Morning.» Folk applauderte med hendene i været. Det var også andre krevende vokale utfordringer i dette settet til Uriah Heep.  Jeg må også fremheve at dette bandet mestrer koring utrolig godt. Falsettsang og koring var også blant de store varemerkene på 1970-tallet.

De seks siste låtene gruppen spilte, var alle fra 1970-tallet. Over tid har vel dette blitt hits i verdensklassen. Den som skilte seg litt ut her, var «Lady in Black.» Her tok Mick Box naturligvis frem kassegitaren, og det ga den mest følsomme stemningen på konserten da han fremførte denne sammen med Bernie Shaw ved sin side. Allsangen runget ute på arenaen.

Fremdeles mye å gi

Til slutt fikk vi den rolige og mektige «Sunrise» før gruppen avsluttet med storhiten «Easy Livin’.» Shaw tok de høyeste partiene i en oktav under originalen, men det er helt i orden. Han er ikke tjue lenger.

Dagens Uriah Heep spilte klart bedre enn da jeg hørte dem i en flyhangar på Blues in Hell på 90-tallet. Mick Box har også tatt seg sammen og utviklet seg på gitar. Han flyter ikke lenger på gammel storhet. Denne gruppen har fremdeles mye å gi, og folk vil ha dem. Da de gikk av scenen på Sverresborg, hadde de gitt oss en nostalgisk høytidsstund!

Settliste Uriah Heep