Variert og solid fra The Cure i Oslo Spektrum

Et stappfullt Oslo Spektrum tok godt i mot de sprudlende og humørfylte legendene i The Cure på onsdag.

The Cure jobber med et nytt album og på turnèen får vi noen smakebiter derfra i tillegg til et variert og stort sett godt utvalg av låter fra hele deres lange karriere

Etter at The Twilight Sad har varmet opp med behagelig, skotsk, postpunkinspirert rock, hører vi lyden av regn og uvær som bakgrunnsstøy. Dette varer helt til hovedattraksjonen går på.

The Cure starter med en ny låt. «Alone» er seig og har for mye bass. Det tar lang tid før frontfigur robert Smith kommer inn på vokal. Den melodiøse og melankolske låta er ganske typisk, semi-rolig The Cure. Kveldens første høydepunkt kommer tidlig. «Pictures Of You» har et gitarriff som er helt nydelig. En knall låt som her har en svevende synth i bakgrunnen. En fjong låt der oppbygningen av låt understreker den gode melodien.

Opp og nedturer

Det er litt nedtur med en svært stillestående «Closedown». Repetetive trommer tar litt for mye plass i lydbildet og låta kommer aldri helt igang. Da er «Kyoto Song» mer direkte. En lett og enkel melodi, men med Smiths sytende stemme høres det ikke så positivt ut. «A Night Like This» er i likhet med forrige fra Head On The Door. Den er fengende og uptempo. En hvinende gitarsolo løfter låta enda et hakk i kveld.

«Lovesong» fra Disintegration er en koselig, men melankolsk låt. Jeg synes synthen drukner i lydbildet her, ellers er det en god versjon. Jeg hører dog at Smiths stemme har tapt seg noe siden låta kom ut i 1987, men ikke mer enn forventet. «And Nothing Is Forever» er en ny låt der Smith innser at han har levd et langt liv, og det varer ikke evig. En svevende synth, og et bassriff er det mest fremtredende bak en lavmælt, men intens vokal. Låta har noe romantisk og fint over seg, men jeg er usikker på at det er en hitlåt. «Cold» har mye trommer og en svevende synth. Den gjør ikke så mye ut av seg.

Skummelt, men lekkert

En av mine favorittsanger fra filmer, er «Burn» fra The Crow. En medrivende, forheksende og skummel låt som bør være i alles lydspor til halloween. Det er mye, piskende trommer, men keyboardet er det mest fremtredende i lydbildet bak Smiths lidende, intense og messende vokal. «Fascination Street» er nok en favoritt. Gitar og basspillet på denne låta er episk! Med en perfekt oppbygning av en flott melodi, har denne låta vært blant mine første og største av bandet. Dessverre blir helheten litt ødelagt av et helvetes blendende lys.

Bandet spiller noen uvendede låter i kveld. «The Hungry Ghost» er en oversett perle fra 4:13 Dream. En fin, positiv og lett låt, med ikke fullt så positiv tekst som melodi. «Push» er nok en lett lått. Den melodiøse og uptempo låta har fint gitarspill og skaper jubel i Oslo Spektrum. Det deilige. Særegne gitarspillet for bandet er med videwre på «Want» Låta er svevende og intens på samme tid. «Shake Dog Shake» rister bra i salen. En messende Smith og massiv gitarvegg gir et hardt lydbilde, men The Cure har alltid melodien i forsetet.

Store kontraster

Introen til «From The Edge Of The Deep Green Sea» er en stor kontrast til forrige låt. De tar det helt ned med Robert Smith alene på kassegitar, før resten av bandet kommer inn. Det blir etterhvert et bra driv med gitarrriff, en intens vokal, og raske, piskende trommer. Mannen bak tangentene har en enkel jobb her, da samme tone gjentas tidvis gjennom hele låta. En lang låt med etterhvert et stort lydbilde. The Cure avslutter hovedsettet med den nye «Endsong», en trommeintro og svevende synth innleder låta. Klimprende gitarer blir mer og mer tydelig i lydbildet. Melodien repetes med stadig nye nyanser fra bandet. Det tar lang tid før vokalen kommer inn. Låta blir en lett progrockinspirert fetter av «Fascination Street».

Mange ekstranumre

Etter en kort stund kommer band på igjen for den fine og svevende «At Night». Farfisaaktig synth og klimprende gitarer driver låta fremover. «M» er en ganske rolig låt med mye synth. Og rullende gitarspill. «Play For Today» er ganske fengende og har klimprende gitarer og et fengende synthriff. «A Forest» er fjong, fengende og skummel. Riffing og fin synth, men jeg føler at de kunne hatt litt klarere gitarspill. Det blir tidvis for forsiktig gitarspill, men bassriffet er tydelig og fengende og får med seg publikum. Gitarspillet går mer over i solo, og blir mer fremtredende. Det er fantastisk flott og avslutter første runde med ekstranummer med et bang.

Hitparade

Bandet kommer fort på igjen for en avsluttende hitparade. Jeg og mange andre kjenner igjen «Lullaby» på de tre første tonene. Så fengende og fjongt er gitarriffet på låta. Det er creepy nattasang, men en meget fengende poplåt. Lett små-goth avløses av en direkte og relativt lyst «The Walk». Synthen her minner mest om happy-go-lucky new wave fra tidlig 80-tall. Deres største hit kom først på 90-tallet. «Friday I’m In Love» er soundtracket til ungdomstiden min og de fleste andre som er i 40-åra nå. En ektremt fengende poplåt som får folk på sittetribunen til å danse.

Den direkte, fengende og fjonge «Close To Me» er kanskje bandets lystigste låt og nok et høydepunkt i kveld. «Inbetween Days» er en kort, fengende og flott låt med et gjenkjennelig synthriff. Det er også «Just Like Heaven». Låtene er lystig new wave på sitt beste. Bandet avslutter et langt sett med den lette, korte «Boys Don’t Cry». Her er det så langt unna tungsinn og goth at det er rart å tenke på at mange bare forbinder bandet med det mørke og triste.

God stemning og god konsert

En konsert med The Cure er en reise mellom flere ulike sjangre, og i flere av disse har de skapt dype spor. Goth og new wave ville kanskje ikke vært det samme uten bandet. Selv om sjanger og stemning forandrer seg flere ganger utover konserten, gjør gitarspillet og Smiths stemme at en lett gjenkjenner en låt som The Cure. Jeg må også legge til at Smith er i et usedvanlig godt humør denne kvelden. Bare noen få låter som ikke funket optimalt skiller bandet fra toppkarakter.

Alle foto: Johannes Andersen